Russland var i fokus da den nye tankesmien European Council on Foreign Relations (ECFR) ble åpnet i Berlin sist uke. I tråd med sin målsetting om å skape et sterkere og mer samlet EU, lanserte de en rapport som konkluderer med at unionens manglende utenrikspolitiske koordinering fører til at russerne styrker sin posisjon.

Bekymringer. ECFR beskriver et selvbevisst Russland som er i ferd med å vokse frem som et ideologisk alternativ til EU. Mens EU står for en multilateral verdensorden basert på folkerett, konsensus og gjensidig avhengighet, opererer russerne med maktpolitikk basert på uavhengighet og kontroll, heter det i rapporten.

– Vi trodde alle at Russland var på riktig spor med demokratisering og åpenhet, men de siste årene ser det ut til at denne prosessen er reversert, forteller en av forfatterne, Nicu Popescu, til Morgenbladet.

Han forklarer at konsekvensene allerede er synlige:

– Moskva tror ikke på rule of law – de betrakter lover som uttrykk for makt, og mener derfor at lover må endres når maktbalansen endres. Dette gjenspeiles ikke bare i hvordan de nå utformer sine handelskontrakter, men også i hvordan de vurderer internasjonale lover og avtaler.

Maktbruk. Rapporten gir ikke bare eksempler på hvordan fraværet av en felles EU-stemme overfor Russland gjør det lettere for russerne å kjøre sitt eget løp. Splittelsen styrker også Moskvas muligheter til å straffe EU-land som provoserer dem. Russland ville for eksempel ha en boikott av danske varer etter at det ble organisert en tsjetsjensk kongress i København. Og de har ved flere anledninger stanset oljeleveransene til baltiske land.

I 2006 tillot russiske myndigheter at ungdomsorganisasjonen Nashi – med nære bånd til Kreml – trakasserte den britiske ambassadøren og hans familie i Moskva gjennom flere måneder. Først da ambassadørene for alle EUs 27 medlemsland protesterte samlet, tok det slutt.

Splittelse. Tusenkronersspørsmålet er om EU har mulighet til å gjøre noe for å oppfylle sitt ønske om å «normalisere» Russland. ECFRs svar er at dette bare er mulig dersom de står samlet om en ny strategi. Dette kompliseres av at medlemslandene per i dag, ifølge rapporten, kan deles inn i fem grupper med ulikt syn på Russland (se faktaboks), noe som også gjør det mulig for russerne å sette landene opp mot hverandre.

– Disse fem gruppene kan igjen deles inn i to hovedgrupper, de som ønsker å integrere og de som i større grad ønsker å isolere (soft containment) Russland, forteller Popescu.

Kort fortalt mener integrasjonistene at det er essensielt å opprettholde et så bredt samarbeid som mulig med Russland, mens isolasjonistene vil ha konfrontasjon. Blant maktmidlene vil i så fall være å skvise Russland ut av G8, utvide Nato til å inkludere Georgia og bygging av rakettskjold.

– Problemet er bare at EU er så splittet at ingen av partene vil få gjennomført sin politikk. Og mens EU står i stampe, kan russerne fortsette å gjøre ting på sin måte, mener Popescu.

Løsningen. ECFRs forslag til løsning er basert på et slags kompromiss mellom de to hovedleirene. EU må lansere en ny strategi bygget på rule of law – at medlemslandene i ethvert henseende må stå knallhardt på folkeretten og andre etablerte regelverk. Dette vil være til stor hjelp for alle miljøer som jobber opp mot Russland, det være seg diplomater, sivile organisasjoner eller næringsliv, heter det i rapporten.

I praksis betyr dette at man fortsetter å ha bred kontakt med Russland, men at man står mye hardere på kravene om at Russland skal implementere og overholde det de er forpliktet til. Samtidig må EU arbeide mer konsentrert med å få Russlands nabostater til å legge seg på den «europeiske» linjen, fordi deres veivalg vil få store konsekvenser for Europas fremtid.

EU trenger ikke ekskludere Russland fra G8, men må bruke dette forumet til i sterkere grad å sette søkelys på hvordan landet etterlever aksepterte internasjonale spilleregler.

– Alle EUs medlemsland må forplikte seg til å understøtte denne strategien når de utformer bilaterale avtaler med Russland, sier Popescu.

På hodet. Når det gjelder EUs potensielle makt overfor Russland, understrekes det i rapporten at styrkeforholdet per i dag synes snudd helt på hodet:

– Det snakkes om at vi er så avhengige av Russlands energiforsyninger. Men i realiteten kommer bare 25 prosent av gassforbruket i EU fra Russland. De selger samtidig hele 70 prosent av sin gass hos oss, og er følgelig svært avhengige av oss som marked, forklarer Popescu.

Han minner også om at selv om den russiske økonomien vokser raskt, er den fortsatt forsvinnende liten sammenlignet med EUs.

Norge. Popescu tror Norge har omtrent de samme utfordringer som EU når det gjelder forholdet til russerne. Han ser StatoilHydros kontrakt på Shtokman-feltet som talende i så måte:

– Russerne bygger et asymmetrisk forhold ved å hente inn vestlige selskaper til å skaffe seg den teknologien og kunnskapen de trenger, uten at de samtidig følger spillereglene for et gjensidig og åpent økonomisk samarbeid.

– StatoilHydro mener de kan ha en positiv innflytelse på Russland?

– De kunne hatt det dersom russerne førte en konsekvent linje med å internasjonalisere sitt næringsliv, men isteden ser vi at den politiske kontrollen bare øker. Jeg vil snarere si at vi ser eksempler på at store vestlige selskaper som går inn i Russland opplever at de må senke sine standarder for god forretningsskikk.