I forbindelse med Audiatur – Festival for ny poesi, populært kalt Poesifestivalen i Bergen, utgis det hvert år en såkalt katalog med tekster knyttet til festivalens tematikk. Denne gang har katalogen vokst seg til en gigantisk blokk av skrift, en 830 sider tykk bok med poetisk tekst, bokstaver, koder, debattinnlegg og samtaler om litteratur. Her er tekster fra ti forskjellige land, med en overvekt av bidragsytere fra Norden, USA og Russland. Det meste av materialet er nyskrevet for anledningen. Hele massen er redigert av Audun Lindholm og Paal Bjelke Andersen, det hele nydelig designet av Judith Nærland.

Både festivalen og katalogen er resultatet av samarbeid mellom engasjerte poesiarbeidere knyttet til nettstedet nypoesi.net og Audiatur. Nypoesi.net har i løpet av de siste årene utviklet seg til en høyklasse-nettbase for nettopp ny poesi, en slags prosesseringskanal for poesi på flere språk. Audiatur har i samme tidsrom befestet seg som en av de mest ambisiøse og interessante poesikonferansene i Skandinavia.

Babel. Årets katalog folder ut et finforgrenet nett av referanser og forbindelser mellom poeter, tenkere og prosjekter som på ulike måter undersøker forutsetningene for å skrive poesi i dag: Hvilken kulturell, politisk og økonomisk posisjon kan poesien ha i en globalisert og markedsstyrt verdensvirkelighet?

Forordet markerer noen ord som har vært styrende for prosjektet: «Oulipo, babel, kombinatorikk, konseptuell skriving, alternativ publisering, samtidig/ på ulike steder.» Disse markerer alle poesien som et politisk, sosialt og kulturelt prosjekt hvor man behandler språket som struktur og materialitet mer enn som et verktøy for budskap og meningsutveksling. Samtidig utvisker boken skillet mellom det vi vanligvis oppfatter som poesi og andre språklige uttrykk. Mange av de representerte poetene samler og setter sammen linjer fra nyhetssaker, årsrapporter og ulike typer avisskriverier. På denne måten klarer de å gjøre oss oppmerksom på lydligheten, rytmen og absurditeten i den språkligheten vi alle er dømt til å leve med og som vi blir gjennomstrømmet av i det daglige.

Modernistisk aksjon. I 1960 skrev Paul Celan følgende om poesien: «[Den] snakker og alltid på egne, aller innerste vegne […] – jeg tror at det alltid har vært diktets håp på dette vis å snakke på det fremmedes – nei, jeg kan ikke bruke dette ordet mer –, nettopp på dette vis å snakke på det andres vegne …» Poesiens posisjon har ikke forandret seg mye siden den gangen. Den er fortsatt en kunstform med et begrenset publikum, som noen få arbeider som besatt med, vel vitende om at der den virker, kan den ha en ganske sterk kritisk funksjon. Dette skjer nettopp når poesien går inn i og undersøker sine grunnleggende vilkår.

Audiatur-katalogen holder frem poeter og poetiske tenkere som vet at poesien arbeider best i de trangeste uttrykkene, de som skiller seg fra de daglige og mer automatiserte uttrykksformene. Dette har kanskje vært modernismens innerste erkjennelse, men denne boken vitner om at en ny generasjon poeter er i ferd med å ta opp tråden fra de mer aksjonistiske og politiske momentene i modernismen.

Virus. Russeren Aleksandr Skidan påpeker at ingen nyere kunstbevegelser har hatt en innflytelse som kan måle seg med kubismens og surrealismens. Disse retningene omfattet både visuelle kunster og poesi, men innenfor den stadig mer omfattende markedskulturen er det i dag bare de visuelle kunstene som virkelig makter å gjøre seg gjeldende. Poesien kan sannsynligvis aldri klare noe tilsvarende, men den prosjektpregede «nye» poesien gir håp fordi den utforsker det visuelle eller opptrer aksjonistisk – som et slags virus i den store språkmaskinen. «Det poetiske» er innenfor Audiatur-katalogens vide ramme ikke lenger noe som refererer til rent estetiske, individuelle og betydningsproblematiserende uttrykk, men til oversettelse, flerspråklighet, koding, samtale: Poesien er et kollektivt og plastisk uttrykk for sosiale problemstillinger.

Koder, regler, lek. Både den norske samtidspoesien og det nettverket av poesi den aktivt knytter seg til, uttrykker seg tidvis i en ganske munter lek med tilfeldigheter og ord som likevel fort får et politisk og språkpolitisk trykk. Finske Leevi Lehtos tekst «Norwegian Ords» er for eksempel et datamaskingenerert dikt der brokker av norske tekster er søkt opp gjennom en nettgenerator og deretter redigert sammen til en tekst som slett ikke er intetsigende, til tross for at Lehto ikke kan norsk. Dette er en av mange tekster i denne boken som viser hvor sterk virkningen av språklek og -manipulasjon kan være, og som dermed også belyser virkningen av ikke-bevisst språkbruk i mediene. Som Florian Cramer skriver i sitt bidrag, «Digital kode og litterær tekst», kan nettopp det maskinmanipulerte språket gjøre oss oppmerksom på «koder og kontrollstrukturer som er kodet inn i alt språk».

Kritikeren Susanne Christensen beskriver den bergenske fanzinen Ikke til hjemlån, en collagepreget tekstsamling der teksten er «fundne objekter, tilsyneladende fra lokalaviser, ofte ses udklip fra de mer marginale, folkelige spalter […] så som innsendte annoncer, der reklamerer for diverse familiehøjtider». Heftet er ikke i salg, men blir spredt til venner og bekjente via et dametoalett på Café Opera. Det er en tekstpresang til et ganske avgrenset fellesskap.

Dialekter. Boken inneholder selvsagt også mange dikt, av poeter som Gunnar Wærness, Øyvind Rimbereid, Nora Simonhjell, Mette Moestrup, Martin Högström, Christian Bök, for å nevne noen få. Påfallende mange av diktene er skrevet på dialekt, på flere språk eller med en konkretistisk oppmerksomhet på bokstaver og ord som visuelle felter. De krysspråklige, mekanisk produserte eller dialektiske diktene virker selvfølgelig på mange forskjellige måter, men de har det til felles at de undersøker de nasjonale språkenes særpreg og begrensninger. Hvordan skal poesien ha noen virkning innenfor for små språk som bare blir ytterligere marginalisert i en stadig mer enhetlig og markedsstyrt verden?

Slike spørsmål blir ekstra interessante når de stilles innenfor denne bokens rammer – et fragmentert, internasjonalt og mangespråklig skrivende fellesskap. Ironisk nok synes det å være i spennet mot de større språkene og andre mindre språkområder at det norske, det finske eller det svenske kan konstrueres med en ny kraft.

Manifestets autoritet. Et manifest er noe som kanskje kan innsnevres til å være et (kunst-) politisk utkast som ikke er for ettertiden. Det beskriver alltid en aktuell situasjon og den påståtte nødvendige responsen på denne. Audiatur – katalog for ny poesi fremstår som et dokument over en samtidspoesi som er basert på henvendelse, fellesskap og samtale. Samtidig utforskes det kritiske og det estetiske potensialet i nye former for poesi. Dermed føyer boken seg til en tradisjon der det ikke handler om å brenne, men om å rydde plass og skape nye rom. Utgivelsen har manifestets autoritet, og massiviteten av poetiske praksiser gir den slagkraft.

Katalogen oppnår det kunststykket det er å fremvise språk og bokstaver som et nærmest atmosfærisk fenomen. Det er noe som flyter over og rundt oss, gjennomstrømmer oss, hele tiden utfordrer oss, og som ofte angriper oss. For en lykke at man av og til kan forholde seg til strømmen av språk med absolutt tillit til at det har noe å melde – selv på sitt mest oppbrutte.