Dette var tilbakevendende spørsmål og tanker som meldte seg da jeg på oppfordring av tidsskriftet Prosa leste en av høstens bokutgivelser om minoriteter i det norske samfunnet, Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsens Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år. Boken beskriver minoriteters rolle i mediene før og nå: Hva skjer når majoriteten alltid er de som definerer minoritetene, og hva skjer når minoritetene faktisk krever å få lov til å definere seg selv? Dette går rett til kjernen av mitt virke som skribent og artist. Da magasinet Ny Tid i fjor startet debatten rundt Språkrådets definisjon av «nordmann», brøt ragnarok ut for fullt. Minoritetene finner seg ikke lenger i å bli definert som mistenkelige utlendinger, på utsiden av det norske fellesskapet, men krever egen definisjonsmakt.

I gruppen Queendom er vårt viktigste budskap at alle må få definere seg selv. For vår del blant annet som kvinner, som svarte. Vi er ofte blitt beskyldt for politisk korrekthet, men samtidig er det et tema mange kan kjenne seg igjen i. Du behøver ikke å tilhøre en etnisk minoritet for å forstå budskapet. Vi har snakket mye i pressen om kvinnespørsmål, rasisme, om alle de rare holdningene vi møter i det norske samfunnet. Som medieaktører har vi også møtt på mange morsomme og interessante spørsmål, og ikke minst holdninger fra uvitende journalister.

La oss ta noen eksempler: Eksotiseringen av svarte kvinner. Det er ikke historie at disse omtales som «hissige pantere og smidige kjøtere» (som er karakteristikker Eide og Simonsen har funnet), eller andre tilsvarende karakteristikker. Og det er ikke mange månedene siden vi hadde nok en «negerdebatt» i aviser, tv og radio her hjemme. Og ble ikke fotballspilleren John Carew norsk den dagen han virkelig begynte å levere i fotball?

Kampen har vært lang for å få norsk presse til å forstå at ordet «neger» har gått ut på dato for lenge siden. Men det vil først skje større endringer når personer som har følt de stereotype karakteristikkene på kroppen og har levd i ambivalensen knyttet til minoritetsstatus, i større grad får adgang til norsk presse som kilder og kritikere og som permanente, likeverdige yrkeskolleger. Flere minoriteter tar journalistisk utdannelse i dag, og forhåpentligvis vil redaksjonene endre seg mer de neste hundre årene enn de forgangne. Men da må noen tørre å gi fra seg makt.

Både i avis- og i tv-redaksjonene skjer det ting. Jeg vil her se nærmere på Migrapolis, NRK-programmet som feiret ti år i oktober i år. I jubileumsmåneden er det første som spretter opp når du skriver inn «Migrapolis» i søkefeltet på Google, Mala Wang-Naveens kommentar i Aftenposten med tittelen «Legg ned Migrapolis». Den fire år gamle artikkelen til Wang-Naveen er mer aktuell enn noensinne. Det har vært bekymringsfullt stille fra NRK-ledelsen de ti årene programmet har eksistert, og skuta har fått gli av gårde, uten for mange vindkast i seilene. Det er derfor interessant at staben i Migrapolis selv går ut og stiller seg kritiske til at programmet ikke har generert flere journalister med annen etnisk bakgrunn inn i andre programflater i NRK-systemet.

Et tiårsjubileum kan fort koke bort i festtaler og champagnebrus, mens Norge trenger noe mer. Vi har et samfunn som har endret seg enormt de ti siste årene. Linken til SVT og BBC er reell, hvor viljen har vært sterk til å rekruttere flere medarbeidere med minoritetsbakgrunn, og hvor resultatene merkes daglig både på tv og radio. Handler NRK-ledelsens klønete måte å behandle det flerkulturelle feltet på bare om usikkerhet og rådløshet, eller ligger det noe mer komplisert og kanskje litt uhyggelig bak? Vi må i alle fall snakke om makt og uvilje.

I en artikkel denne høsten skriver samme Wang-Naveen om «Apartheiden på TV» (Aftenposten 2.10.07). Artikkelen viser at NRK har oppnådd lite eller ingenting når det gjelder å prioritere folk med annen bakgrunn inn i NRKs mange flater, og kaller Migrapolis en sovepute.

Noen må altså tørre å gi fra seg makt. For hvor mange redaksjonssjefer med annen etnisk bakgrunn har Migrapolis hatt? Hvem setter standarden der? Er redselen for lave seertall med en svart person på skjermen bare en myte, eller ligger det noe i det? Er det noen i andre programflater som tør å reise disse spørsmålene?

Når Norsk Gallup i sin undersøkelse av medievaner konstaterer at innvandrere ser mye på tv, burde det være en statskanals plikt å gi dem et tilbud som fører til at de ikke bare ser på kanalene fra sine hjemland. Dagens situasjon er med på å hindre integrering. Migrapolis er dessverre blitt et program for nordmenn som trenger å se at innvandrere også er «vanlige» folk, og appellerer dårlig til minoriteter som er interessert i politikk, miljø og generelle samfunnsspørsmål.

Det skal sies at det i det siste er tatt noen grep i NRK for å rekruttere flere journalister, researchere og produsenter med flerkulturell bakgrunn. NRK FLeRe er det nærmeste man kan komme kvotering av folk med minoritetsbakgrunn. Det er en stipendiatordning hvor de som gjennom intervjuer blir valgt, skal få boltre seg i NRK-systemet i et halvt år. Noe lignende ble gjort i BBC for ti (!) år siden, med stor suksess.

Poenget med denne ordningen må vel være å motvirke stereotypiene bøker som Mistenkelige utlendinger interessant beskriver. Får man med stipendordningen flere minoriteter inn i blendahvite redaksjoner, er det et lite steg på vei i riktig retning. Jeg håper at de som nå ender opp som prøvekaniner, vil få en god erfaring, og at de blir møtt som den de er. Ikke som den NRK vil at de skal være – strømlinjeformet og hugget i stein av hvite menneskers definisjon av hvordan de burde være. Det kan ikke bare være lett å være levende lyspærer for et slikt prestisjeprosjekt.

Anne Hege Simonsen sa på et UD-seminar 15. oktober om «Nye bilder av Afrika» at «for å forstå Afrika, må vi også forstå Norge». Det er selvsagt like gjeldende for andre land. Men når kommende sakprosabøker om minoriteter i Norge og i norske medier skal utgis, er de forhåpentligvis skrevet av norske minoriteter selv. For som ordtaket sier: «Until the lion learns to speak, tales of hunting will be weak.»

Hannah Wozene Kvam er skuespiller, skribent og medlem av revygruppen Queendom. Kronikken er basert på en anmeldelse i Prosa 06/07, som er ute nå.