Det ligger jo en logisk progresjon bak denne utstillingen fra museets side – etter å ha tatt for seg USA og Kina forflytter man nå fokus til rett utenfor døren. Godt. Riktig tenkt, så langt. Problemet er bare at man ser Norge med en nesten større grad av distansert forundring, som om det lå enda lenger borte enn Kina. Og uansett hvor bra dette er – det er rikelig med fine ting her, altså, og slik dette landskapet ser ut per i dag kan du umulig bomme helt hvis du skal lage en større mønstring av norsk samtidskunst – blir dette nesten kolonialistiske perspektivet litt merkelig for dem av oss som så noen av disse tingene allerede for flere år siden. Noen verk, som Ida Ekblads Political song for Jessica Simpson to sing eller Martin Skauens Felix Culpa, er allerede å regne som etablerte ikoner for denne perioden – selv om begge er laget så sent som i 2007.

Det kan inntreffe happy accidents når man planløst plasserer arbeidene uten å reflektere over noe som helst, men det er dessverre ikke gitt at så skjer – og denne gangen skjer det ikke. Har man hatt dårlig tid, eller har man neglisjert arbeidet sitt? At katalogen skal foreligge om to måneder er en indikasjon på det første, utstillingen selv et hint om det andre.

Veletablerte nyheter. Ti år etter at Fellessentralen på Kunstnernes Hus sammenfattet og katalogiserte den norske samtidskunsten anno 1998 blir en utstilling som denne nødvendig, om ikke akutt, og med det følger et visst ansvar – et ansvar man rett og slett ikke tar, og kanskje heller ikke engang ser eller vedkjenner seg. Det er for all del ikke noe nytt at en større institusjon i dette landet forholder seg til noe som allerede ligger bak oss som «det nye», men det blir faktisk pinlig når det ligger så langt bak at det allerede er en etablert del av den kollektive bevisstheten.

For hva gjør egentlig Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson i denne sammenhengen? Er det liksom de som er de «unge og spennende»? I 2008? Og når begge i tillegg stiller i sin aller minst kommunikative modus (aller minst kommunikative, skjønner? Vi snakker om absolutt fucking null informasjon her), blir det nesten litt uggent. Alle arbeidene heter «Untitled» og består av prikker eller uleselige spor av tekst. Ikke det at jeg vil kverulere, altså, men er dette virkelig riktig tid og sted? Og hvorfor gir det meg den krypende ubehagelige følelsen av at det man kaller research og forarbeid munner ut i at om du er norsk og under 40 og gidder å ta telefonen når den ringer, kan du være med?

Liv på gjesterommet. Det blir tydelig at noe ikke stemmer når man kommer inn i gjesterommet, som i utstillingsperioden disponeres av fire forskjellige kunstnerdrevne gallerier, der Bastard er først ut – for her er temperaturen en helt annen, og det har ikke så mye med hvem som er i hvilket rom å gjøre, som det faktum at Anders Smebye i Bastard faktisk vet hva han driver med. Man kunne saktens fra museets side ha leid inn en ekstern kurator med større nærhet til den scenen man prøver å vise frem og unngått denne litt hjelpeløse lammelsen som ligger over resten. Den klamme følelsen av å se barne-tv laget av voksne som ikke selv har barn, eller turister som entusiastisk viser lokalbefolkningen rene selvfølgeligheter som om det hadde vært en fantastisk oppdagelse. Gjesterommet blir med dette utstillingens absolutte nervesenter – selv om det er pussig å se en utstilling fra Bastard i et rom på Astrup Fearnley – for der unnslipper man i det minste den triste, postcoitale atmosfæren av noe som allerede har vært: Det er faktisk der inne det skjer. Og det skjer nå, ikke i 2003.

I gjesterommet ligger også det jeg nesten må si er et kvintessensielt arbeid for vår tid i form av Lars Laumanns fanzine Morrissey Foretelling the Death of Diana. Sånn liker jeg samtidskunsten: konfrontativ, spydig, vittig, borderlinepsykotisk på grensen til tvangsinnleggelse og stensilert på noen A4. Helt perfekt. Nydelig. Det er lite av det ellers her.

En emokonseptualist. Men det er jo også flere sentrale navn som ikke er til stede her i det hele tatt. Man lurer jo på hvorfor. Og det som allerede er blitt definert som en dominerende retning – den såkalte emokonseptualismen (stygt ord, jeg vet det, men det var ikke jeg som oppfant det, og det beskriver tross alt ganske eksakt hva det dreier seg om) – har bare en representant i lokalet: Ivan Galuzin, som har presset inn en ansamling collage, skriblerier, bøker, porno og what not i en monter langt, langt inne i utstillingens innerste rom. Det er også det eneste verket som får lov til å stikke ut med noen form for edge her: som en heterofil Bjarne Melgaard i komprimert form, sånn omtrent.

Unik periode. Så, greit, point made, tror jeg – det er ikke denne utstillingen jeg ville ha. Skal jeg så prøve å forholde meg til den utstillingen som faktisk er, da kanskje? Jeg er jo en hyggelig fyr, sant? Nei. Hvorfor skal de bestandig på liv og død ha noe stort faenskap i hver ende av den store salen der nede, uansett hvilken utstilling det er? Det begynner å bli veldig forutsigbart nå, altså. Og ser ikke dette egentlig litt ut som en avgangsutstilling fra akademiet? Litt mindre gjennomtenkt, men med omtrent samme sprikende nedslagsfelt?

Lights on gir samlet et ganske skjevt bilde av hva som faktisk er en veldig fokusert og vital periode i norsk kunstliv. Og historisk unik, siden denne generasjonen ikke utgår fra noe motsetningsforhold til den foregående, men heller kan anses å kjøre 1990-tallets erfaringer ut i sin ytterste konsekvens, mot et punkt der hvert aspekt av virksomheten redefineres, og – ofte – resirkuleres, for å komme ut som noe helt annet. Men hvor ble alle disse frodige underdiskursene av? Hvorfor dette nesten totalt ufokuserte, tilfeldige blikket på samtiden? Faen heller – ligger Norge på månen?