Gyldendal lanserer denne våren sin ambisiøse dokumentarserie Arena, redigert av Aslak Nore. Forlaget har samtidig kjøpt Dagbladets forlag Versal for å styrke sakprosaporteføljen ytterligere. Konkurrenten Aschehoug svarer med å etablere en sakprosaskole under ledelse av Ivo de Figueiredo, og de ansetter tidligere Prosa-redaktør Halvor Fosli som et ledd i en større satsing på dokumentarlitteratur. Samtidig markerer de små forlagene, som Spartacus, Kagge og Manifest, seg med god og salgbar dokumentarlitteratur.

– Vi har sett det lenge: Innkjøpsordningen av sakprosa og styrkingen av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har bidratt til en profesjonalisering av sakprosafeltet. Jeg tror også det har noe med økningen i utdannelsesnivået å gjøre. Det er mange som vil skrive bok, sier Ibsen-biograf Ivo de Figueiredo.

Som «rektor» på Aschehougs nyopprettede skriveskole, får Figueiredo nå hovedansvaret for å rekruttere nye sakprosatalenter til forlaget. Han sier at det før gjerne var journalister, ikke minst fra NRK, som skrev sakprosa.

– Nå blir flere forfattere hentet fra akademia. Det henger sammen med en vridning mot virkeligheten og bevisste anstrengelser for å utfordre sjangerne. Du ser det i skjønnlitteraturen også: i Espen Stuelands forrige essaysamling, Jonny Halberg som iscenesetter seg selv i sin siste roman, Freddy Fjellheim har drevet med dette lenge, ja, Herman Willis og Ragnar Hovland også. Vi finner ikke opp kruttet nå, men snakker helt klart om en tendens.

Ny tradisjon. De Figueiredo forklarer den økte interessen for «litterære» dokumentarbøker med at de skjønnlitterære forfatterne ikke lenger står i den kulturradikale tradisjonen de gjorde før.

– I dag er det ikke lenger så mange som spør hva forfatterne mener om EU. De har lenge skrevet om familien og de nære ting, mens nyhetsbildet pepret oss med informasjon om den store verden. For eksempel er Norge i krig i Afghanistan, og det har ikke bare politiske, men også eksistensielle dimensjoner. Da oppstår et behov for noe mer enn nyhetsreportasjen, og vi får bøker fra Åsne Seierstad og Aslak Nore. Også akademikere har utfordret den rollen skjønnlitterære forfattere hadde før.

Halvor Fosli, tidligere redaktør i tidsskriftet Prosa, tok selv en telefon til Aschehoug for å høre om han kunne arbeide med sakprosa for dem.

– Det var fordi jeg hørte at de lenge hadde hatt planer om å styre mot sakprosafeltet. De har sett at bøker innen det feltet selger bedre enn før, og omsetningen ga grobunn for en større redaksjonell satsing.

Globaliseringen er en av årsakene han nevner til dette oppsvinget.

– Det er stor fart i de globale prosessene, verden endrer seg, og dokumentarlitteratur svarer i større grad på folks spørsmål enn tradisjonelle romaner, mener Fosli.

Velkommen etter. Ida Berntsen var redaktør for dokumentarbøker i Cappelen, og har nå den samme stillingen i det sammenslåtte Cappelen Damm. Cappelen har satset på dette feltet i tredve år, sier Berntsen, og er mindre villig til å snakke om en tendens enn de andre.

– Det er ikke helt riktig å si at interessen har vært økende blant bokleserne. Den har vært der hele tiden, men det er de store forlagenes interesse for å satse på feltet som har vært økende. Feltet har i de senere årene fått økt prestisje – der ligger endringen.

Berntsen har sett at de beste titlene får mye oppmerksomhet og kan være premissleverandører til samfunnsdebatten.

– Debattporteføljen er også nært knyttet til idealet om ytringsfrihet. Summen av disse tingene er det som etter mitt syn er årsaken til at dokumentaravdelingene nå rustes opp, etter å ha ligget nede. Forlagene ønsker sin andel av prestisje og oppmerksomhet. Å knytte argumentasjonen til en økende interesse blant bokleserne, er bare en litt forskjønnende måte å si at man har sovet i timen på, mener Berntsen.

Historien. Marius Wulfsberg, også han redaktør i Cappelen Damm, vil trekke lange linjer innenfor en sjanger han mener på ingen måte er ny.

– Forfattere, reportere, reisende og vitenskapsmenn av ymse slag har skrevet reiseskildringer, biografier og kulturhistorie i hundrevis av år. Den polske journalisten Ryszard Kapuciski hevdet til og med at den litterære reportasjen oppsto med den antikke historikeren Herodot. Med andre ord: Jeg tror mange som de senere årene har latt seg fascinere av denne type litteratur blir overrasket over dens lange og rike historie.

Han mener likevel at det har blomstret opp en ny interesse for dokumentarlitteratur de siste årene.

– Den første internasjonale prisen for den litterære reportasjen, Lettre Ulysses Award for the Art of Reportage, ble for eksempel opprettet i 2003, og den er bare ett av flere tegn på at dokumentarlitteraturen har fått en høyere prestisje.

– Hvorfor denne oppblomstringen nå?

– Mange mennesker føler et behov for å forstå de hendelsene, stedene og personene som preger vår tid. Noen av disse menneskene, fortrinnsvis forfattere, journalister og akademikere, skriver derfor bøker om emner de mener er viktige. Bøkene har det til felles at de er grundigere enn nyhetsjournalistikken, mer dokumentariske enn fiksjonslitteraturen og mer tilgjengelig enn den vitenskapelige artikkelen. Nettopp fordi de kombinerer journalistiske metoder, litterære grep og analytiske perspektiver, finner mange lesere disse bøkene gripende og lærerike, sier Wulfsberg.

Roth & Wolfe. I 1959 debuterte den amerikanske forfatteren Philip Roth. Året etter holdt han foredraget «Writing American Fiction», der han peker på endringer i samfunnet som gjør det vanskelig å være en skjønnlitterær forfatter.

– Årsaken er at massemediene har tatt over rollen som de store historiefortellerne. Og ikke bare ble virkeligheten formidlet gjennom mediene, men de skapte selv den virkeligheten de formidlet. Roth ser en tv-debatt mellom Kennedy og Nixon, og tenker oi, tenk om jeg hadde greid å skape de to skikkelsene, men forstår at han aldri ville fått det til. Derfor ble hans løsning å konsentrere seg om det rent menneskelige, forteller Wulfsberg.

Dette var en løsning journalisten Tom Wolfe applauderte.

– Han takket Roth og hans kolleger for å ha vendt ryggen til et samfunn som overgikk deres fantasi, og overlatt det til «my boys», som han sa, det vil si magasinjournalistene.

Eksperimentell. Wolfe ble en pioner innen nyjournalistikken – kort fortalt en subjektiv form for journalistikk som benyttet seg av litterære virkemidler. Den hadde sin storhetstid frem til 1980.

– Men det var ikke bare journalistene som drev med dette. Forfattere som Truman Capote, Joan Didion og Norman Mailer beveget seg inn på journalistikkens område. Den dokumentariske litteraturen utgjorde avantgarden.

– Hva skiller den nye dokumentarlitteraturen fra denne første bølgen?

– I dag har nok ikke den litterære journalistikken den samme posisjonen i det litterære feltet som nyjournalistikken hadde i USA på 1960-tallet, men det skjer nye ting i deler av den litterære dokumentarismen. For eksempel den blandingen av dokumentarisme og fiksjon vi finner hos danske Claus Beck-Nielsen og svenske Peter Fröberg Idling.

– Hva kommer vi til å få mer av fremover?
– Jeg tror vi kommer til å få flere bøker innenfor de allerede etablerte sjangrene. Men det økte fokuset på dokumentarlitteratur kan tyde på at vi vil få et større innslag av nye og andre måter å fortelle om liv og virkelighet på, sier Marius Wulfsberg.