Da Steven Soderbergh gikk i gang med Ocean’s Eleven hadde han allerede laget Traffic, The Limey og Erin Brockovich. Det sies at regissøren, da han skulle veilede det voldsomme stjernelaget i Oceans-filmene, var helt avhengig av både sin usedvanlig sterke filmografi og ryktet om sin urokkelige cinematiske visjon. Likevel er Oceans-filmene – alle tre – blitt beskyldt for å være tanketomme stiløvelser som utelukkende lever på stjernegalleriets udiskutable talent for å utøve coolness. Eva Sørhaug hadde laget noen tominutters kortfilmer, noen Hotel Cæsar-episoder og litt reklame. Til sin første helaftens spillefilm Lønsj fikk hun likevel med seg Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Anneke von der Lippe, Nicholas Hope, Ingar Helge Gimle og Jan Gunnar Røise. Selv de minste birollene er besatt av det man i en norsk sammenheng kan omtale som superstjerner. Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?

Balansekunst. – Jeg har jo tenkt en del på akkurat det. Jeg har hørt folk si, etter å ha sett den, at filmen har et veldig sterkt regigrep. Jeg har ikke helt skjønt hva de har snakket om. For dette er en veldig karakterdrevet film.

Sørhaug humrer over sin egen rolleliste, og forklarer balansekunsten hun måtte utøve under filmens tilblivelsesprosess.

– Jeg måtte jo bare late som om jeg virkelig visste hva jeg drev med, og argumentere godt for hvorfor jeg tok de valgene jeg gjorde. Det var tross alt snakk om folk som har lest utrolig mye mer tekst enn meg, spilt mye mer drama enn meg og generelt levd lengre i en sånn type univers enn det jeg har gjort. Samtidig hadde jeg hele tiden en veldig klar visjon om hvordan de ulike scenene skulle føles. Derfor måtte jeg være åpen for hvordan skuespillerne ville forme sine karakterer, men samtidig holde det innenfor mitt univers.

– Du var aldri redd for at historien skulle drukne i for mange kjente ansikter?

– Filmen er jo et ensembledrama, med flere parallelle historier der en lang rekke karakterer er like viktige. Hvis vi bare hadde ett eller to store navn ville tilskuerne automatisk fokusert mer på disse få kjente navnene.

Moderne husmødre. Lønsj er en klassisk mosaikkfilm der flere ulike historier fortelles parallelt og streifer borti hverandre ved leilighet. Personene vi treffer har én ting til felles: De prøver alle, eller har behov for, eller blir tvunget til, å bryte opp fra et fastlåst, rutinepreget og begrensende liv. For å nevne noen av karakterene:

Leni, spilt av Ane Dahl Torp, bor sammen med faren sin. Hun har levd hele livet innenfor leilighetens fire vegger, uten nøkkel og med oppklistrede bilder fra femtitallets ukeblader på veggene. Så faller faren plutselig død om, leiligheten skal selges og Leni må ut i verden. Aksel Hennie spiller homofile Christer, en gutt i tyveårene som ikke får det til. Han er konstant på etterskudd med husleien, har noen mislykkete kaféprosjekter på gang, men det ser ikke ut til å løsne. I tillegg har vi Pia Tjeltas Heidi, som har ny leilighet på Frogner, nyfødt baby og fremadstormende meklerkjæreste. Alt er tilsynelatende perfekt, men Heidis rolle er å være husmor. Hun vasker klær og passer barn, er psykolog og elsker, sjåfør og sjelesørger. Egne ønsker og behov er utvisket, hun lever utelukkende for å kunne tilfredsstille sin ektemann. Finnes slike kvinner i dag? Ja, mener Sørhaug.

– Nå kjenner jeg ikke statistikken på dette, men jeg tror det finnes kvinner som lever på denne måten, både på Frogner og andre steder i landet.

– Hvorfor velger Heidi å leve livet sitt slik?

– Hun ønsker seg det perfekte livet hun ser i ukebladene, og vil leve bildene hun ser der. Derfor velger hun å være i forholdet, og hennes overlevelsesstrategi er å være en tilfredsstiller. Men hun er nok litt forelsket i sin egen offerrolle, og har det helt klart forferdelig. Det er dette filmen handler om, når man vikler seg inn i mønstre man ikke kommer seg ut av.

Kaspar Hauser. Ane Dahl Torps Leni er Heidis rake motsetning. Hennes første forsiktige skritt ut i den store verden bringer henne til kafeen Lønsj. Her kommer hun i kontakt med kaféeieren, spilt av norgesvennen Nicholas Hope. Et morsomt metamøte, med tanke på at Hope i filmen Bad Boy Bubby spilte en mann som hadde levd hele livet innestengt i kjelleren hos sin mor. Møtet gir også assosiasjoner til Werner Herzogs film om Kaspar Hauser, som på første halvdel av 1800-tallet plutselig dukket opp i Nürnbergs gater etter å ha tilbragt sitt liv innestengt i en mørk kjeller. Leni har ingen idé om hvordan verden fungerer, men tar grep om sin situasjon, og klarer på et vis å fomle seg frem. På mange måter fremstår hun som mer moderne enn Heidi.

– Leni er motstykket til Heidi. Hun har et lite og enkelt ønske, hun vil til stranden. Det er jo faktisk ikke småtterier når hun så langt har levd hele livet innendørs. I kraft av at hun gjør de litt små, uambisiøse valgene, så jobber hun seg konkret frem mot dette målet. Pia Tjeltas karakter ødelegger på en måte for seg selv, ved å oppnå det hun drømmer om – et liv som ser perfekt ut fra utsiden. Dette er også en ganske moderne ting å gjøre.

En av tolv. NRKs Kulturnytt meldte denne uken at bare én av tolv kvinnelige regissører uteksaminert fra filmskolen på Lillehammer nå jobber med å lage spillefilm. Dette fikk kulturministeren til å utbasunere at man ikke kunne «sløse bort halvparten av ressursene som kommer fra filmskolen». Eva Sørhaug har filmutdannelse fra San Francisco, og er ikke overvettes begeistret for å snakke om tallene fra filmskolen og kvinner i norsk film generelt. Likevel:

– Det er jo bare å telle, så ser man at det er en kjønnsmessig skjevhet innen norsk film. Men hva som er årsaken til den skjevheten, det kan være så mangt.

– Har du gjort deg noen tanker?

– Hm, hvor engasjert har jeg vært i dette spørsmålet? Jeg … har vært såpass engasjert at jeg gikk inn på kontoret til Stein Slyngstad (direktør i Norsk Filmfond, journ.anm.) en gang, og sa at han måtte få i gang Arbeidsforskningsinstituttet. Jeg sa noen måtte starte et forskningsprosjekt som så på hvorfor saken lå an som den gjorde. Det finnes jo folk i Norge som faktisk har jobbet med arbeid og kjønn i en årrekke. Det måtte da være bedre å sette dem på saken, tenkte jeg, enn å holde på med selvdiagnostisering og sirkeldebatter hele tiden.

– Hva kom de frem til?

– Når det gjaldt akkurat regissøryrket, så tror jeg de blant annet fant at det eksisterte en del myter rundt det å være kvinnelig regissør, som ganske enkelt ikke stemmer overens med virkeligheten.

– Hvilke myter?

– Nå har jeg ikke fulgt opp dette så nøye, og det er noen år siden. Men, mange har for eksempel hevdet at det er spesielt vanskelig å være kvinnelig regissør og ha barn, men så viste det seg at dette ikke var vanskeligere enn i mannsdominerte yrker generelt. Det finnes også myter om at kvinnelige regissører er vanskelig å jobbe med. Noe som er helt utrolig, og selvsagt uten røtter i virkeligheten. Jeg sier selvfølgelig ikke at situasjonen er bra, det er ikke likevekt mellom menn og kvinner i filmindustrien, men det er viktig at det problematiske ikke bare ender opp i en selvforsterkende klagesang.

Rapporten. Mange vil nok undre seg over disse opplysningene, og kanskje også grave litt i hukommelsen. Det er ikke sikkert det er så mye å finne. Rapporten, som i sin tid ble bestilt av Norsk Filminstitutt og Norsk Filmfond, har vært relativt fraværende i diskusjonen om kjønnsfordelingen i norsk film.

– Nå skal jeg si noe som ikke er helt bra. Men jeg lurer på om rapporten rett og slett ble begravd litt, fordi noen ikke var så glade for konklusjonene. For all del, rapporten er jo der, den. Og alle kan undersøke den.

– Det høres ut som om du er ferdig med akkurat den saken?

– Jo. Får jeg muligheten vil jeg gjerne holde foredrag for ungdomsskolen, og da vil jeg holde et spesielt øye med jentene. Jeg vil fortelle at de må «gå for gull», og ikke høre på andre enn seg selv. Og meg. Ellers har jeg nok gjort mitt når det gjelder kvinner i norsk film. Jeg fikk i gang noen forskere, og nå kan de som kan dette ta seg av den saken. Så får jeg heller lage film igjen.