Marianne Faithfull, «Guilt»

Kveldstur i Bond Street. Det er søndag og stengetid. Jeg går fra gamle til nye Bond Street, vindushopper et enkelt halskjede i hvitt gull hos Georg Jensen, matchende sko hos Prada og en veldig rød kjole hos Ralph Lauren.

Det er da han kommer gående med soveposen sin under armen, en plugg av en uteligger. Et plutselig ubehag. Tatt på fersken i Londons merkevaregate. Som om det var min skyld?

Store egoister. Hvor kommer den fra, denne følelsen av skyld når man er ute og shopper? Skader varene vi kjøper andre mennesker? Stjeler shoppingen tid og tanker fra det som virkelig betyr noe? Får handleturen frem egoisten i oss?

Trond Blindheim er sosiolog og rektor ved Oslo Markedshøyskole. Han svarer langt på vei ja på spørsmålet om shoppere er store egoister:

– Du ser hvordan folk reduserer seg gjennom forbruket. Siden vi måler vår lykke i materielle goder, blir forbruk veldig viktig, sier Blindheim.

Han kaller det hedonistisk forbruk. I en artikkel som er med i læreboken Forbrukersosiologi beskriver han følgene av denne kulturen: «Forbrukersamfunnet gir oss også hærskarer av frustrerte og skuffede mennesker (...) Småbarnsfamilier som sliter for å få endene til å møtes. Enslige mødre som føler seg ikke-økonomisk bærekraftige. Hjemløse, mislykkede og kasserte mennesker som lever i busker og kratt og på avrusningsstasjoner.»

I jakten på anerkjennelse vil folk til og med simulere kjøpsakten:

– Vi vet fra undersøkelser fra Steen & Strøm at en firedel av dem som er innom, ikke er der for å handle. Hvis jeg kommer inn i en butikk, får jeg mye oppmerksomhet av betjeningen, men det er jo ikke en anerkjennelse av meg som person, som mann, men av en som har mange kredittkort.

– Men er dette så ille? Maktrelasjonen kjøper/selger er vel mye mer likeverdig sammenlignet med andre relasjoner der penger er involvert, som «lege/pasient» eller «herre/tjener»?

– Jo. Kanskje dette er et mantra for meg, fordi jeg hater shopping – bortsett fra når jeg kan se på bøker i verdens største bokhandel på Oxford Street. Problemet er at konsumet får en veldig sterk utsagnskraft, vi realiserer oss selv gjennom konsum. Slik får varene en makt over oss, en magisk kraft. Og vi kjøper ting vi ikke trenger.

Poser med kjærlighet. Men det finnes dem som har et langt lysere syn på de handlendes motiver. Antropologen Daniel Miller fulgte innbyggere i Nord-London på deres handleturer. Konklusjon: Shopperne har ufortjent dårlig rykte. I individualismens tidsalder er handleturen en anledning til å uttrykke kjærlighet til sine nærmeste.

Det kan dreie seg om å hjelpe niesen til å finne det riktige antrekket til ferieturen med bestemor, eller å velge akkurat den yoghurten som eldstedatteren foretrekker. En «one size fits all»-bukett med røde roser er ikke lenger nok. Gjennom å oppspore butikken som selger skjorten som er akkurat passe kul for samboerens smak, viser du at du virkelig er lydhør for kjærestens behov.

– Det betraktes av mange som en egotripp å handle, men det er en misforståelse, sier Marianne Elisabeth Lien, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Hun har sans for Millers syn på de handlende:

– Ved å følge folk rundt på handleturen, får Miller tak i ting som forsvinner i intervjuundersøkelser. Da viser det seg at shopping er sosialt, fylt av kjærlighet og omtanke, for egen helse og for andres nytelse og glede, sier Lien.

Men hva gjør den kjærlige shopper når den elskede har en minkpels på ønskelisten?

Poser med urent mel. «Alt fra synåler til elefanter, vi skaffer det!» lovet et gammelt slagord fra Harrods. Og varehuset har fremdeles alt. En ekte dame som synger opera i rulletrappen. En forgylt statue av prinsesse Diana og kjæresten Dodi – sønn av Harrods-eieren Mohamed al-Fayed – med innskriften «De uskyldige». En egen butikk med Harrods-effekter i Harrods-fargene mørkegrønt og teddybjørngult. Harrods-kjeks. Harrods-golfpegger. Til og med en egen anti-Harrods-demonstrasjon utenfor.

En forvridd minkkropp, hårløs, flådd. «Dette er hva pelsindustrien gjør», sier løpeseddelen. Parastow Miri står utenfor varehuset med palestinaskjerf rundt halsen og pusher løpeseddelen på kundene på vei inn og ut (og de veiver tilbake: Sorry, har hendene fulle av handleposer).

– Kundene skal i hvert fall ikke kunne si at de ikke visste om det, sier hun.

En hyppig årsak til dårlig samvittighet hos den handlende er varer med tvilsomt opphav: Varer pakket i metervis av unødvendig papir, varer produsert av kaffebønder på sultegrensen eller syersker som ikke får gå på toalettet i arbeidstiden og varer basert på barnearbeid, regnskogtømmer og pels.

Men hvor rene må Harrods og kundene bli? Journalisten blir oppmerksom på hånden som holder pennen:

– Hva med disse hanskene?

– Det er skinn, er det ikke? Jeg er vegetarianer, personlig foretrekker jeg at man ikke bruker noe fra dyr. Men som en begynnelse kan vi i alle fall få folk til å slutte å kjøpe pels. For den industrien er så opplagt grusom, sier Parastow Miri.

Samvittighet til salgs. Bodyshop selger leppestift med marulaolje fra kvinnekooperativer i Namibia. Emporio Armani har en snerten safarikjole i Red-kolleksjonen der en flik av kjøpesummen går til Bonos veldedige prosjekter i Afrika. Harrods selger et handlenett der inntekten gir skolelunsj til et u-landsbarn i et helt år.

Så hvordan kan joggesko fra barnearbeidere og egg fra burhøns fortsatt selge, når tilbudet av snille produkter er så rikt?

Hedvig Bergem skriver masteroppgave i sosiologi om rettferdig handel i Norge. Hun mener norske forbrukere opererer med adskilte sfærer:

– Premissene i markedssfæren skiller seg fra den veldedige sfæren. Folk gir mer enn gjerne til tv-aksjonen og de er med i et skred av veldedige foreninger, men de er ikke vant til å måtte ta det samme ansvaret i kjøpsøyeblikket.

Når vi intervjues av Norsk gallup, derimot, er vi i «politikksfæren» og svarer at vi ønsker å handle rettferdig.

– I USA har ikke staten den samme redistribuerende rollen som i Norge, men amerikanere er mye mer vant til å ta ansvar som forbrukere. Jeg ser det som et skille mellom filantropi og kollektive tiltak. I Norge er troen på kollektive tiltak veldig sterk. Jeg tror ikke ondskap er årsaken til at nordmenn velger bort Fairtrade-produkter, men vi har høy tillit til at staten går god for varene som står i butikken. For mange er det fjernt at varene er produsert under slavelignende forhold, sier Bergem.

Men selv når varene ikke kommer fra undertrykte arbeidere, og når de heller ikke forurenser naturen, forurenser de kanskje hjernen?

Dårlig oppdragelse. Ryktet fløy med julehandlende voksne hele veien fra Oxford Street til Berg Barneskole i Trondheim. At i London fantes det en butikk der det var leketøy i seks etasjer. En med sjørøverskip fra Playmo, en med bilbaner med loop, en helt egen etasje for kosedyr. Nå er det virkelighet: Fjerde etasje, Hamleys. Et hyl! En rosa komet skyter over gulvet i lav høyde, omfavner en rosa pakke nesten like stor som seg selv.

– Barbie!!!

Serine er inne i en tre dager lang feiring av sin femårs bursdag. Dag to innebærer gavehandel i leketøysparadiset Hamleys.

– Det er faren hennes som kjøper Barbie, sier mamma Svitlana.

– Når han handler, får hun hva hun vil. Når mamma handler, bestemmer mamma. Da forsøker jeg å gi henne noe «utdannende», som puslespill og leker man kan lære noe av. Prinsesser er også ok, hvis ... hvis…

– Hvis det er prinsesser som lærer deg alfabetet?

– Akkurat.

For selv om leketøyet kan resirkuleres, kan det tenkes å støtte opp om skitne verdier. Her deler Trond Blindheim bekymringen til Serines mamma. «Min påstand er at forbrukersamfunnet, gjennom kommersialisering og massekultur (det vil si kjendiseri, såpeopera, Lotto, reklame, glossy ukebladers forsider, slankehysteri, pc-spill hvor det handler om å vinne) aktivt og pågående bidrar til å frata oss friheten og gjør oss fremmedstyrte og utenfradeterminerte,» skriver sosiologen.

Er dette noe som plager deg? Da kan du jo bruke din handlefrihet til å gjøre innkjøpene et sted der barbiekroppene, merkevarene og luksusen ikke dyrkes og alt er litt mindre rosa.

Bortkastet tid. Camden Market er Londons fjerde største turistattraksjon. En sammenhengende masse av gater, torg og innendørs haller med salgsboder til leie: T-skjorter med «starsucks» og palestinaskjerf i sort, rødt, lilla og lysegult, all slags øko-etno, et berg med hjemmelagde økologiske brownies. En egen stil: «Camdengrunge». Over torget panorerer en blå skinnbehansket hånd:

– Vi har ikke kjøpt noe ennå, vi går bare rundt. Suger inn atmosfæren. Jeg elsker Camden! sier Lynn McKay.

Hun flyttet inn i går. Fra Edinburgh til Camden. To venninner er med for å innvie.

– Det er bare shopping. Vi burde sikkert gjort noe mer kulturelt, gått på museum eller noe slikt, men vi har bare en helg, sier Jo Anne Gilroy.

Hvorfor denne unnskyldningen for en søndag kastet bort på «bare shopping»?

– Det som er så galt med forbruket er at vi bruker så mye tid på det, og at vi tenker for mye på det, sier Trond Blindheim.

– En bonde som står i åkeren sin i Telemark har andre drømmer enn en som tråkker rundt på asfalten i Oslo, og jeg skulle gjerne hatt en del av dagdrømmene til bonden: Hvordan blir været? Hvordan blir kornet? Disse ordentlige tingene, sier Trond Blindheim.

Protest fra Frode Nyeng, dosent i filosofi og økonomi ved Trondheim Økonomiske Høgskole.

– Problemet er denne illusjonen om «noe annet», sier Nyeng.

– I hvilken historisk epoke ville du helst levd? Du ville levd nå, ikke sant? Fordi vi lever i den beste tiden for mennesket. Foreldre har for eksempel aldri vært så mye sammen med barna sine som nå. Jeg fatter ikke hvor disse elendighetsbeskrivelsene av forbrukersamfunnet kommer fra. De er så utrolig lite empirisk fundert.

Men et sted i bakhodet murrer noe empiri som sier at den globale gjennomsnittstemperaturen øker, at lønnen for gjennomsnittsamerikaneren faller, at de rike tar en stadig større del av kaken.

Merkemakt. – Dette er den farlige etasjen, sier Emma Rylander.

Hun er informasjonsrådgiver på varehuset Harvey Nichols. Nå åpner hun heisdøren til «first floor», der hvert motehus som teller har sin lille flekk.

Det er så fint i år. Renskåret, passe kroppsnært, klassisk, mykt. Sånne klær du har lyst til å ta på, ta med inn i prøverommet, ta med hjem ... Farlig?

Museumsvokteren på Tate Gallery ser ingen fare når den besøkende faller i staver over en Turner. Så hvorfor sier Emma Rylander dette? Hva er så farlig med alle de vakre merkeklærne?

Naomi Klein mener de multinasjonale selskapene har gjort det lettere for forbrukeren å overse de negative sidene ved produksjonen. Gjennom sitt fokus på merke istedenfor vare, har selskapene klart å usynliggjøre og helst outsource hele produksjonsprosessen.

Marianne Lien mener handlesituasjonen oppfordrer til å overse produsentene:

– Det du handler er dypt forankret i andre menneskers arbeidssituasjon og har konsekvenser for andres ve og vel. Men et idealtypisk markedsbytte skjer nettopp mellom personer som ikke har noen varig forpliktelse overfor hverandre, og som handler ut fra en vurdering av pris og kvalitet alene. Ofte er det heller ikke i industriens interesse å fortelle forbrukeren hvordan varene er produsert, og markedet er dårlig tilrettelagt for slik informasjonsflyt.

Men Lien har litt trøst også:

– Det vokser frem alternativer, for eksempel forsøker Bondens marked å bryte ned disse lange kjedene. Du kan kjøpe direkte av bonden og får vite hvor maten kommer fra. Dette er blitt veldig populært.

Enda mer trøst:

– Etisk handel er det raskest voksende segmentet innen varehandelen internasjonalt nå. Det forteller jo at det er et enormt engasjement, sier Lien.

Når Nikes største verdi er hva kundene assosierer med logoen – og ikke kvaliteten på joggeskoen – blir det særlig ille for Nike når merket svertes. Naomi Klein er imidlertid skeptisk til hvor langt de frivillige standardene mot barnearbeid og for rettferdig lønn, som storselskapene forplikter seg på, vil bringe arbeiderne på den andre siden av kloden. I No Logo skriver hun at vi må tilbake til politikken. Løsningen er forhandlinger mellom arbeidstagere og givere i eksportsonene. Fagforeninger. Interessekamp. Samme medisin som i sin tid sørget for en jevnere maktfordeling i Vesten.

Og etter noen runder med interessekamp kan vi entre den snille butikken?

Stolthet og forbruk. Det er her, på Fortnum & Mason, Emma Thompson gjør julehandel i Howards End. En film for deg som liker klassisk kvalitetsdrama fra BBC. Varehuset Fortnum & Mason er klassisk kvalitet. Under store lysekroner finnes alle varianter av cumberlandsaus og appelsinmarmelade. Lenger opp store piknikkurver med porselensservise som aldri knuser, selv når piknikgjestene må pakke sammen i all hast og rømme for sommerregnet.

Og selvsagt var Fortnum det første store varehuset som oppfordret sine ansatte til fagorganisering (en gang på 1800-tallet). For selvsagt fortjener de søte, gamle serveringsdamene i restauranten tarifflønn.

Og fortjener ikke syltetøyet fremstilt etter tradisjonsrike oppskrifter og den hermetiserte tunfisken sine lysekroner? Fortjener ikke den handlende nå å ta heisen opp til et glass champagne og Afternoon Tea på St. James Restaurant? Stopp en hal.

Bør jeg stusse når Fortnums presseansvarlige i en høflig e-post forklarer at det ikke er tillatt å intervjue noen av de fagorganiserte? Bør jeg reagere på at fotografering er forbudt når det er kunder i butikken? Som om både kundene og de ansatte var en del av Fortnum & Masons eiendom.

Bør det irritere meg at gatenivået etter siste ombygging er dominert av hylle på hylle med tebokser og champagneflasker med Fortnum-logoen, slik at hele varehuset er blitt et utstillingsvindu, ikke for syltetøy eller service, men for «shopping à la Fortnum»? Og om svaret er ja på noen av disse spørsmålene: Hva kan vel jeg, en enslig kunde, gjøre med det?

Kan DU redde verden? Vi tar heisen opp til nevnte terestaurant, ut av «markedssfæren» og inn i «politikksfæren» for å gruble over spørsmålet: Lesses for mye av ansvaret for forurensning, arbeiderrettigheter og de andre skjevhetene i produksjonssystemet over på forbrukerrollen, der vi egentlig er ganske maktesløse? Frode Nyeng mener det:

– Koblingen mellom forbruk og skyldfølelse er ikke særlig produktiv. Jens Stoltenberg setter i gang gasskraftverk på Kårstø uten rensing, samtidig som han gir meg dårlig samvittighet hvis jeg ikke kjøper elbil som bil nummer to. På systemsiden er en fanget i en vekstideologi, og så flikker en på forbrukerne. De politiske rammene for næringslivet – som å gi billig kraft til industrien – og ansvaret som legges på forbrukerne for å velge miljøvennlig, henger ikke sammen.

Nyt handleturen og spar litt av den dårlige samvittigheten til du står foran valgurnene og kan påvirke rammene for det hele, oppsummerer vi. «Fairtrade-forsker» Hedvig Bergem mener også at det er begrenset hva en kan oppnå ved frivillig rettferdig handel og forbruk:

– Kjedene pøser på med informasjon om det lille antallet varer de har i sitt Fairtrade-sortiment. Men hva med resten av sortimentet som ikke oppfyller disse kravene? Er virkelig ordinær handel så jævlig?

– Intet håp, altså?

– Noe av kritikken mot Fairtrade er at de ikke utfordrer systemet. Men en annen spennende tanke er at Fairtrade er et nødbluss eller en ledestjerne. Så Fairtrade er en strategi for å få oss til å se hva som skjer der varene produseres, og sånn sett er det interessant. For jeg mener helt klart at vi bør ta ansvar for vårt eget forbruk.

Det siste mener også Stella McCartney, designer i Gucci. Vegetarianeren McCartney sier til Financial Times at en ikke må la skyldfølelsen for alt en burde gjort føre til at en blir fullstendig (eh) handlingslammet.

– Jeg bidrar ikke til massemordet på biffokser, men det betyr ikke at jeg er nødt til å kjøre elbil. Jeg mener at det er bedre å gjøre noen ting enn ingenting.