Det begynte med en strålende glad sms: «Nasjonalmuseet har kjøpt halve utstillingen,» sto det på displayet. Jeg tastet tilbake et «Gratulerer, neste gang kjøper DU champagne», siden det virket som rett ting å gjøre. Det burde jo rimeligvis være det.

Tre dager senere ringte vedkommende og var på gråten, men da hadde jeg allerede skjønt at jeg heller skulle ha beklaget dette salget. Så, for ikke å bli tatt for skjult inhabilitet, sier jeg det like så godt med en gang: Jeg kjenner Unni Askeland. Det er jeg ikke akkurat alene om. Men det er nå sånn som jeg sa her forleden, hvis man skal være virkelig inhabil i dette miljøet, må man jo nesten ha et barn sammen, ellers er det få som kan si noe om noe som helst. Men jeg mener det er greit å si fra, så det gjør jeg nå: Jeg har ikke noe barn med Unni Askeland. Ennå.

Da var det gjort, og så til saken: Vi har en vond situasjon her hvis det fortsetter å eskalere i en retning der folk prøver å ta kunstneren istedenfor institusjonen. Det er beklemmende å se Askeland bli brukt som våpen mot direktør Allis Helleland. For det ligger i kortene at det vil ende med en knust billedkunstner og en museumssjef som knapt legger merke til at noen prøver å ta henne. Omtrent som å ville rive ned Domkirken med en baseballkølle – du klarer sikkert å knekke kølla hvis du holder på en stund, men kirken vil ikke få så mye som en flekk. Altså: Det kan se ut som om Nasjonalmuseet er en privatperson heller enn en institusjon, men det er altså en domkirke, som man prøver å underminere ved å diskreditere den innkjøpte kunstneren. Det er ikke bare dårlig gjort, det er også helt poengløst. Særlig, vil jeg si, siden dette er den direktøren man ville ha (den forrige klarte man jo å mobbe bort med stort ettertrykk, men siden det ikke ser ut til å finnes noen lobbyister der ute som jobber dag og natt denne gangen, går jeg ut fra at alt er som folk flest vil ha det). Og poengløst fordi jeg mistenker at det skal litt mer til enn forrige gang for at en svertekampanje skal ha noen som helst effekt, dette er hva vi vil forholde oss til de neste 50 årene, so get used to it. Men per i dag må jeg si at Nasjonalmuseet er totalt uinteressant – og uinteressert – i forhold til samtidskunsten. Og vice versa, samtidskunsten gir stort sett med god grunn blaffen i Nasjonalmuseet. Jeg mener, vil du ha elektronika roter du deg ikke bort i folkemusikkhylla, ikke sant?

Og selvfølgelig kan Helleland som direktør kjøpe hva hun vil, og man kan også kritisere hennes prioriteringer (uten at det heller spiller noen som helst rolle – man kan like godt kritisere utenrikspolitikken til George W. Bush og forvente at han lytter), men man lurer jo på hvorfor det finnes en innkjøpskomité når den åpenbart ikke fyller noen reell funksjon. Slik det fungerer nå er det faktisk diskrediterende å bli innkjøpt av Nasjonalmuseet. Det gir kanskje litt penger, men spenn er en flyktig størrelse i verdens dyreste land. Særlig hvis man, som noen, jobber for evigheten. Men la oss stoppe opp litt her: Hvor mye informasjon har vi egentlig? Nasjonalmuseet er jo styggere enn Stasi når det gjelder å holde tett. Kjøpte ikke direktøren inn Martin Skauen og Børre Sæthre også, sistnevnte for 1,2 millioner kroner, uten engang å tenke på og snakke med innkjøpskomiteen? Har noen kalt det for en «skandale»? Så hvorfor dette bråk om en i denne sammenhengen ganske liten sum penger?

Kan det kanskje, likevel, være noen der ute som er hypp på å ta Askeland også? Selvfølgelig er det det. Som noen sa: A paranoid is someone who knows all the facts. Og det er aldri bra å være for synlig hvis man er paranoid. Dette landet har tre billedkunstnere som er interessante for Se og Hør. Denne interessen er overhodet ikke fundert i deres arbeid – i ett tilfelle har kunstneren vært en verdenskjent popstjerne siden 1980-tallet, i ett annet har kunstneren en pen rumpe, og det tredje tilfellet er Unni Askeland, som til å begynne med dukket opp i denne sammenhengen fordi hun kjenner en forfatter, som i sin tur forekommer i Se og Hør fordi han er gift med en prinsesse. Sånn kan det gå. Og Se og Hør-medvirkning gir svært lite kred, altså, særlig hvis det viser seg at vedkommende etter hvert har begynt å bli interessant for sladrepressen av egen kraft. Hva jeg prøver å si er at den tabloide mekanikken fort begynner å virke hvis det handler om en godt synlig kunstner – det er ikke veldig vanskelig å få øye på henne i en større folkemengde – som gjerne legger litt ekstra jobb i å forvandle en utstillingsåpning til noe nesten hedonistisk, med anstrøk av det gamle Hollywoods premierer. Det er noe så sjeldent som genuin glamour rundt dama, kombinert med god gammeldags rølp («Kunstkjendis gikk amok på pub», VG februar 2007), og det gjør seg utrolig godt i sladrespaltene, men faller altså uheldig ut når en direktør gjør et noe ureglementert innkjøp til «sitt» museum. Og det kontroversielle består altså i måten dette har foregått på, ikke – selv om noen vil ha det til det – i hva som faktisk er kjøpt. Og det finnes da større skandaler bak veggene i det som mer og mer ligner en uavhengig sovjetsatellitt på Bankplassen? Eller, hva vet man? Ingen tør jo å si noe.

Jeg kjenner Unni Askeland, en hardt arbeidende billedkunstner som skulle vært kjøpt inn for lengst. Men jeg kjenner også behovet for en fungerende kunsthall i Oslo – og da må man nesten ignorere Nasjonalmuseet som tenkbar kandidat. Men det finnes grunn til optimisme i det henseendet siden institusjonen har gjort mesteparten av den jobben allerede. Faktum er at byggingen like godt kunne ligget under vann.

Tommy Olsson er kunstner, kurator og kunstkritiker i Morgenbladet.