«Da fór Satan inn i Judas, han som hadde tilnavnet Iskariot og var en av de tolv.» Ordene i Lukas 22:3-6 er klare: Satan fikk Judas til å forråde Jesus. Men det er ikke alltid judaskysset, arrestasjonen og de 30 sølvmyntene som har vært i fokus. I de første hundreårene vrimlet det av versjoner av fortellingen om Jesus, med tilhørende varianter av Judas. Både i fiksjonen og i troslivet har noen villet gi Judasfiguren et mer positivt innhold.

Så fant man det faktiske Judasevangeliet. For tiden diskuteres oversettelsen av evangeliet i fagmiljøer verden over. Hva betyr egentlig daimon? Ble Judas bedt av Jesus om å forråde ham? Slike spørsmål avføder igjen mer eller mindre seriøse bøker, nettfora, foredrag og tv-serier som til sammen skaper en slags industri. Penger, trosliv, filosofi og forskning sauses sammen og får eldgamle dokumenter til å treffe moderne, sekulariserte mennesker der det berører mest.

Skjult. Da National Geographic i 2006 presenterte innholdet i Judasevangeliet ble det lansert som en verdensnyhet. Judas var ingen forræder, men en helt! Bladet hadde «kjøpt rettighetene» til evangeliet, som ble funnet i en hule i Egypt i 1978, nedskrevet på en papyrusrull fra 3-400-tallet.

De neste 30 årene var turbulente. Antikvitetshandlere, koptologer og forfattere kranglet om å få lov til å forske og, sannsynligvis viktigere for noen, tjene penger på evangeliet. Tekstutdraget nedenfor er hentet fra forordet til den norske utgaven av evangeliet på Lille Måne Forlag. Det skildrer en situasjon fra 1983, der en gruppe forskere har fått lov til å se på Judasevangeliet, men ikke røre:

Noen vil kanskje kjenne igjen tonen fra den konspiratoriske litteraturen, som blant annet Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincolns Hellig blod, hellig gral har satt standarden for. Dette er blitt en egen litterær sjanger, både språklig og tematisk. Utdraget illustrerer problemet med falsifiserbarhet, som er viktig i skillet mellom pseudovitenskap og reell vitenskap. Judasevangeliet er av andre blitt knyttet opp mot konspirasjonsteoriene fra Dan Browns Da Vinci-koden. De ivrigste har hevdet at Vatikanet alltid skal ha holdt en komplett kopi av evangeliet skjult. Pengene i konspirasjonskassen klinger. Heksebrygget er blitt tyktflytende.

Koptisk. Man antar at Judasevangeliet opprinnelig er skrevet på gresk, og senere oversatt til det nå utdødde språket koptisk. Kun 30 personer i verden regnes som eksperter på dette språket, blant disse er et lite fagmiljø i Bergen.

Når Morgenbladet skriver denne artikkelen, viser det seg at de norske koptiskkyndige er på ekskursjon til Syria. Vår ringerunde ender derfor hos Dagfinn Rian, førsteamanuensis i religionshistorie ved NTNU, med blant annet kirkehistorie som spesialfelt. Han mener Judasevangeliet utdyper vår kunnskap om hvordan gnostikerne tenkte og skrev. Gnostisismen eksisterte i førkristen tid, men blomstret opp i de første årene etter Jesu død. Strømningene bygget blant annet på platonsk filosofi og aspekter ved den jødiske tradisjonen.

– Når man snakker om gnostisismen snakker man om et antall forskjellige retninger, som har visse fellestrekk. Et viktig moment var at gnostikerne hadde gnosis; det var de som hadde kunnskap. Og da er det først og fremst snakk om åndelig kunnskap, åndelig erkjennelse.

Gnostisismen må altså ikke forveksles med en religion, i ordets klassiske forstand.

– Tidligere behandlet man gnostisismen som en egen religionsretning. Nå ser man den mer som en tenkemåte, og bruker den som et eksempel på at kristendommen var mye mer mangfoldig, allerede i det andre århundret, enn hva man først forestilte seg. Det er vanlig å tro at det fra første stund eksisterte en lang rekke forskjellige tolkninger av Kristus og kristendommen, der de gnostiske tekstene var viktige. Den ortodokse kirken ble den seirende, men den var ikke nødvendigvis hovedkilden fra starten.

En naturlig konsekvens blir dermed at det som senere skulle bli den katolske kirke, tidlig forholdt seg til gnostikerne.

– Da kristendommen først fikk statsmakten, ble gnostikerne fordømt. Men de ble polemisk imøtegått lenge før kirken hadde noen reell makt. Blant annet av kirkefedrene, der Ireneus av Lyons tekst fra rundt 180 er det mest kjente. Ireneus har, sammen med Nag Hammadi-funnene, vært vår viktigste kilde til kunnskap om gnostikerne til nå, sier Rian.

Hull i teksten. Ireneus’ verk, kjent under navnet Mot heresier, var viktig da kirkens offisielle lære ble utledet. I 1945, i Nag Hammadi i Egypt, fant man imidlertid 51 hittil ukjente tekster. Blant disse er Thomas- og Filipevangeliet.

– De gnostiske tekstene inneholder en helt annen tolkning av Jesu virksomhet enn det de kanoniske evangeliene gjør. I den gnostiske varianten er Jesus en visdomslærer, som bringer den åndelige visdom som trengs for å få frelse. Dette søkelyset på visdom er ikke til stede på samme måte i Det nye testamente.

Og her kommer altså Judasevangeliet inn. Rian oppsummerer noen av spørsmålene ved teksten slik:

– Er Judas den som har størst innsikt og mest kunnskap? Man kan få inntrykk av at Jesus formidler en gnosis som de andre ikke har, eller kan få. Spørsmålet er hva teksten sier konkret. Sier den at Jesus ber Judas om å forråde ham? Eller sier den, som i de kanoniske evangeliene, at han forutser det? Her kommer selve dokumentet inn i diskusjonen, fordi det er flere hull i manuskriptet. Slikt er jo også alltid interessant. Hva står i hullet?

– Det kan kanskje være fristende å dikte med litt?

– Einar Thomassen, som leser koptisk og er den i Norge som kan mest om dette, har antydet at den ene tolkningen krever flere bokstaver enn det er plass til i det aktuelle hullet.

Den trettende. Thomassen har tidligere uttalt seg om det problematiske ved den første oversettelsen. Det problematiske er ordet «daimon», som er blitt oversatt med «ånd», men som i stedet bør oversettes med «demon». Sistnevnte er et ord som alltid har negativ betydning i kristen sammenheng, og Judas kalles den trettende «daimon» i evangeliet.

– Dette med utgiverens definisjonsmakt er interessant i slike sammenhenger. Den som får tak i et slikt manuskript, står med en masse fragmenter. Så må man sette disse i riktig rekkefølge. Det er ikke gitt at det bare er én mulig måte å sette disse sammen på. Teksten er en tolkning, og utgiveren setter agendaen for den første debatten, sier Rian.

– Grunnteksten ble tilgjengelig på nett ganske raskt, noe som er prisverdig med denne utgivelsen. Dermed fikk flere debattanter slippe til og diskutere teksten.

Fascinasjonen. Judasevangeliet har også satt i gang nye diskusjoner om personen Judas. Rian:

– Judas representerer et religionsfilosofisk problem. De kanoniske evangeliene er enstemmige i oppfatningen om at han forrådte Jesus, men de sier ingenting konkret om grunnen. Judas sørger for at Jesus lider offerdøden. Dermed er han et redskap for Guds plan. Samtidig fremstilles han som en forræder.

Dominikanermunk Arnfinn Haram har alltid latt seg fascinere av Judas, blant annet på grunn av det tragiske aspektet.

– I og med at jeg er oppdratt i den kristne kultursfæren, er Judas en del av mitt indre univers. Han er noe av det vi alle husker fra barndommen. Judas var slem, men samtidig var det en fryktelig tristhet over han. Han eksemplifiserer mennesket som har sviktet, og fortvilelsens seier.

Haram mener historien om Judas slik den fortelles i de kanoniske evangeliene er kraftfull.

– Det er et veldig sug i fortellingen. Stemningen i evangeliene er intens, og Judas er med helt til siste akt. Jesus vet hvem han er; den som dypper i skålen med Jesus skal forråde han. Getsemanehagen om natten. Det er en mystikk rundt det hele, og jeg tror historien gjør et sterkt inntrykk på alle som leser den. Ikke minst fordi Judas angrer, han kaster pengene inn i templet etterpå. Han er en svært tragisk skikkelse.

Åndelig askese. Haram påpeker at Judas, til tross for forræderiet, ikke er noen entydig skikkelse.

– Han er en fatal figur, men ikke en negativ klisjé. At han til en viss grad er blitt det skyldes fordomsfulle skildringer av evangeliene. Man må klare å skille mellom ensidige, tabloide karakterer og komplekse, men fatale personer. Se på litteraturen. De mest interessante tragiske personene er sammensatte, ikke klisjéaktige.

Litterære fremstillinger av Judas har grepet fatt i nettopp dette. I Jorge Luis Borges’ «Tre versjoner av Judas» fra samlingen Labyrinter utforskes historieskrivning i forhold til skriften, og åpner for alternative lesninger av de sentrale karakterene. Her står det blant annet at Judas utførte åndelig askese, ved å gi avkall på æren, sjelefreden og det gode. Haram sier sviket på en måte genererer sympati.

– Du kan ikke gjøre noe mer forferdelig enn å svikte den du elsker mest, som respekterer deg og som du har tillit til. Og Judas stoler ikke på nåden, han tar sitt eget liv. Det er den totale oppgivelsen av håpet, noe som er tragisk og som umiddelbart påkaller sympati og barmhjertighet. Man synes synd på Judas.

– Hadde Judas noe valg?

– Det vil jeg si. Her kan man trekke linjer til predestinasjonslæren, men Judas er ikke unntatt menneskenes frihet. Det at skriften skal oppfylles uttrykker Guds frelsesplan, ikke at mennesket er en robot.

I Leonardo Da Vincis Nattverden er Judas malt med hånden på en pengesekk. Gjennom historiens gang har det økonomiske aspektet vært viktig, og Haram mener dette ikke bør overses.

– Se på vår egen tid. Som skriftefar ser jeg at banale motiver, for eksempel penger, ofte kan velte folks verdighet fullstendig. Skriften bruker enkle bilder, men dette er typer og representasjoner som forteller noe om oss mennesker.

Omvendt kyss. «Jeg går, hvis det er slik du vil ha det.» I José Saramagos Jesusevangeliet melder Judas seg frivillig, når Jesus sier at noen må forråde ham. Disiplene krangler og unndrar seg mesterens påbud, men Judas tar ansvar, hvorpå Jesus kysser ham på begge kinn. Judas’ bevisste valg understrekes, samtidig som det forræderiske problematiseres.

Svein Woje er teolog og forfatter. Han har studert den historiske Judas og skrevet romanene Nattens evangelium og Alexandria. Disse er tenkte fortellinger om svikerens fortsatte liv etter Jesu død.

– Outsiderne i Det nye testamente har alltid fascinert meg. Hvorfor er de blitt stigmatisert? Når det gjelder Jesus, så visste jo romerne hvem han var, og at han pleide å være i Getsemane. Historisk er det ingen grunn til at Judas skulle forråde noen. Men ser man dramaturgisk på det, er løsningen genial. Man har den lyse helten, og den mørke skurken. Judas gir et enormt konfliktstoff.

Woje er også opptatt av det politiske. I filmer som Martin Scorseses Jesu siste fristelse og musikalen Jesus Christ Superstar vektlegges Judas’ tilknytning til selotene, den jødiske motstandsbevegelsen som kjempet mot romernes undertrykkelse. I førstnevnte spiller Judas også en nøkkelrolle når Kristus overvinner den siste fristelsen. Musikalens Judas er på sin side ganske funky.

– Judas sto for opprørskheten, og i mine bøker ville jeg også prøve å se ham som en politisk frigjøringsskikkelse. Dette er en annen teori, som også innebærer at enkelte jøder ønsket en krigerfrelser som skulle fjerne det romerske åk. Mange som har reflektert rundt Judas ønsker å vektlegge opprøreren, ikke svikeren. Det viktigste er at det blir funnet ulike motvekter til de bastante lesningene, og at man ser Judas som en gåte. De beste gåtene er de man ikke finner svar på.