I januar 2003 hadde Das Beckwerk i utkanten av København verdenspremiere på skuespillet Parlamentet, historien om en berømt arkitekt som en vakker dag får en visjon: å tegne og bygge et verdensparlament og innføre det globale demokrati.

Dette ble begynnelsen på en parallell verdenshistorie: Das Beckwerk forlot teaterscenen og hele kunstinstitusjonen og gikk ut i den politiske virkeligheten for å finne en måte den lille borger kunne spille en rolle i skapelsen av verdenshistorien på. Og siden da har representanter for Das Beckwerk reist verden rundt, fra Europa til Irak, Jordan, USA, Dubai og Iran i et forsøk på – parallelt med de amerikanske idealistene – å innføre Demokratiet, Friheten og Det nye på verdensplan.

Før eller siden måtte turen komme til Afghanistan: Da amerikanerne i 2001 hadde fjernet Taliban-regimet, sendte en rekke vestlige land militære styrker til Afghanistan for å hjelpe amerikanerne med å etablere den ro og orden som er nødvendig for å kunne bygge opp et samfunn og et demokrati etter vestlig modell. Også Norge sendte styrker til Afghanistan. Og en liten gruppe norske teaterarbeidere fikk den ekte skandinaviske ideen at man som gode humanister også burde sende sivile styrker som kunne hjelpe med å gjenoppbygge kulturen.

På eget initiativ etablerte man et samarbeid med Nasjonalteateret i Kabul. Idealet var åpenhet og den gjensidige inspirasjonen: Tre afghanske teaterfolk ble invitert til Norge for å arbeide et halvt år på et norsk teater, og i august 2007 ble tre nordmenn – en instruktør, en skuespiller og en tekniker – sendt til Kabul for å hjelpe med å gjenoppbygge Nasjonalscenen.
Og i desember meddelte den norske instruktøren Das Beckwerk at han hadde tatt manuskriptet til Parlamentet med seg til Kabul, hvor man nå var i full gang med prøvene.

Hovedpersonen i Parlamentet er Arkitekten, en idealist, en mann med en visjon: å bygge et verdensparlament og innføre det globale demokrati. Men som alle andre store avantgardister – fra Le Corbusier via Mao til George W. Bush – så kan han ikke realisere visjonen alene. Han trenger hjelp fra Folket.

I den danske iscenesettelsen ble Folket fremstilt som en karikatur av den delen av menneskeheten som Dansk Folkeparti representerer: I prinsippet synes de at visjonen er fin, men i praksis er de bakstreverske, nasjonalistiske og fremmedfiendtlige og mer opptatt av å hylle sine prinsesser og overholde sine kaffepauser. De forvandler Arkitektens visjon om en vidt åpen bygning til en festning med hemmelige innganger og svingdører som ganske visst inviterer fremmede inn, men i samme bevegelse sender dem ut igjen.

I originalversjonen tvinges Arkitekten til mot sin vilje å tre inn i rollen som den sterke mann, diktatoren som tvinger ideen om åpenhet og demokrati igjennom ved hjelp av makt, ja, sågar tortur. Parallellen til Bush & Co er åpenlys. Men historiens ironi vil – så vel på scenen som i den verdenshistoriske virkeligheten utenfor – at Folket likevel får det siste ordet: De hyller Arkitekten som den sterke landsfaderen, men sørger samtidig for å gjennomføre sin versjon av visjonen: et i prinsippet åpent demokrati, som i den nåværende historiske situasjonen dessverre, midlertidig, er nødt til å suspendere noen av de grunnleggende idealene om åpenhet og frihet som det bygger på. I sluttscenen synker Arkitekten til jorden som en ferdig mann, knust under vekten av virkeligheten.

Den avslutningen kunne afghanerne ikke akseptere. I begynnelsen av januar i år meddelte den norske utsendingen at skuespillerne og teaterdirektøren enstemmig forlangte den desillusjonerte og svært europeiske slutten erstattet av en som kunne gi det krigsherjede afghanske folket et håp for fremtiden. Og de hadde støtte fra høyeste hold: Utsendingen fra Afghanistans Departement for informasjon (og kultur) som var møtt opp for å kaste et blikk på prøvene, hadde – etter å ha sovet seg gjennom hele historien – erklært at hvis denne forestillingen noensinne skulle kunne vises for det afghanske folk, så skulle den ha en Happy End!

Som de idealistiske europeere vi er, med våre ønsker om å imøtekomme og forstå fremmede folk og deres kultur, utarbeidet Das Beckwerk en ny versjon av Parlamentet, som inkluderte stykkets møte med det afghanske folk: I sluttscenen skulle en skuespiller plassert blant publikum reise seg og avbryte fiksjonen, ta avstand fra dekadensen og isteden oppfordre alle tilstedeværende til å stå sammen i forsøket på å gjøre Afghanistan til demokratiets nye vugge. Vakkert tenkt, stort! Syntes vi selv. Men slike meta-fiksfakserier var ikke noe for afghanerne. De forlangte rett og slett slutten fjernet og erstattet av en ny. Ikke minst skulle Arkitektens bruk av grov fysisk vold ut av historien, den slags hadde afghanerne – i motsetning til de fleste nålevende skandinaver – fått nok av. For øvrig kunne de ikke forstå hvorfor Arkitekten i visse scener fremsto så menneskelig, på grensen til det latterliggjorte. Hvis han virkelig var tenkt som en stor visjonær, så skulle han også – entydig! – fremstilles som en helt.

Og så var det at Das Beckwerk besluttet at tiden var inne for å sende en mann til Afghanistan. Han skulle hjelpe til med å iscenesette drømmen om demokratiet i en form som ikke bare var til å leve med for de afghanske teaterfolkene selv, men også ville kunne slippe gjennom sensuren og frem til en egentlig premiere for folket.

Det teatersynet som møtte deres utsendte da jeg i midten av februar steg ut av flyet og inn i prøvesalen på Nasjonalteatret i Kabul, var umiddelbart forbløffende, ja, nærmest skuffende europeisk. De norske utsendingene hadde, inspirert av globale trender, foreslått for afghanerne å la de spektakulære omgivelsene være en del av scenebildet: Man skulle ikke forsøke å skjule at teaterbygningen var en delvis krigsskadd ruin, tvert imot, om mulig skulle man i visse scener kunne åpne portene mot virkeligheten og la synet av det ødelagte Kabul og lyden av amerikanske helikoptre, Nato-sirener, sauer og folk spille med i historien på scenen. Ikke tale om! Afghanerne ville ha en tradisjonell europeisk og ganske naturalistisk titteskapscene med baktepper, sidetepper og scenekant, kort sagt en liten, lukket verden i verden, en fiksjon som kunne fungere som et tilfluktssted fra den kaotiske virkelighet ute i Kabuls gater.

Bortsett fra oversettelsen og visse beskjæringer er ordene på papiret de samme som ved den danske premieren i 2003. Men på scenen i Kabul fremstår det i Danmark så bakstreverske, fremmedfiendtlige Folket som de egentlige heltene: Folket ser straks at Arkitektens ideal ikke holder i virkeligheten. Folket er de egentlige visjonære, som begeistret kommer til Arkitekten med sine forslag til forbehold og modifikasjoner av demokratiet. Men som den verdensfjerne, stivsinnede idealisten han er, så vil ikke Arkitekten forstå Folket.

Ikke bare karakterene på scenen, men også skuespillerne og deres teaterdirektør er begeistret for ideen om å la de fire åpne portene inn i Parlamentet (les: Afghanistan) erstattes av en underjordisk labyrint, så den eneste mulige inngangen til landet deres vil være hemmelig – en gåte hvis løsning bare kjennes av afghanerne selv. Det samme gjelder svingdøren som automatisk kaster ut enhver ubuden gjest, hvor enn han kom fra. Genialt!

Etter 30 års nesten uavbrutt krig, og før disse flere tusen år med den ene invasjonen av fremmede makter etter den andre – fra Aleksander den store via Djengis Khan til britene og nå hele verdenssamfunnet – så er forestillingen om et globalt parlament fullstendig ufattelig for afghanerne. De vil ha sitt eget nasjonal(istisk)e parlament, og de vil selv bestemme reglene som skal gjelde i deres «demokrati». Det behøver ikke nødvendigvis være så helvetes demokratisk, for eksempel kan en sterk mann (som Arkitekten) for en tid (evigheten?) være nødvendig.

En av skuespillerne bruker en stor beltespenne pyntet med fire hakekors og en ørn. – Hitler was greatest man in history! sier han. – Og holocaust? sier jeg. Men han trekker bare på skuldrene. – It was maybe not so good. Kanskje skal man ha vært gjennom moderniteten for å fatte det enestående og grenseoverskridende moderne i holocaust.

Hvert år i juni feirer man dagen for britenes tilbaketrekning fra Afghanistan i det forrige århundret. Den dagen er nasjonal helligdag, men offisielt og privat er afghanerne nødt til å late som om de har glemt hva det er de feirer, for virkeligheten vil at britene igjen er i Afghanistan som besettelsesmakt. Uansett vår gode vilje, våre ønsker om å forære dem frihet, demokrati, teaterlamper, høyttalere og Windows til verden, så er vår tilstedeværelse i Afghanistan og på teateret i bunn og grunn en ydmykelse. Den vender vi tilbake til!

Allerede et par dager etter min ankomst til Kabul forsto jeg at fokuset mitt var galt: Det var ikke på scenen det skjedde: Den egentlige iscenesettelsen av skuespillet Parlamentet var alt det som foregikk utenfor Nasjonalteatret.

Forspillet: I 2002, etter årtier med (borger)krig, etter syv talibanske år uten musikk og teater, inntok en gruppe forhenværende skuespillere Nasjonalteatret i Kabul, som på det tidspunktet var en fullkommen ruin som hadde vært brukt som base for forskjellige militære fraksjoner, blant annet en mujahedin-krigsherre som hadde brukt orkestergraven som torturkammer. I 2006 vedtok den nye afghanske regjeringen å bevilge husokkupantene penger til å restaurere ruinen. Skuespillerne rykket inn i en nærliggende brakke, og hovedscenen ble isteden inntatt av et pakistansk byggefirma.

Et par måneder før de norske teaterstyrkenes ankomst til Kabul kunne teaterdirektøren, fru Gul Makai Shah, meddele at man håpet, men ikke kunne garantere, at det totalrestaurerte teateret sto klart ved nordmennenes ankomst i august. Det gjorde det ikke. Og nå i mars 2008, da pakistanerne for lengst er reist hjem med lommene fulle av donor-dollars, er ruinen bare enda mer ynkelig og vakker enn før: Hist og her, kanskje tyve meter oppe på en mur, hvor det en gang har vært en fjerde etasje, har pakistanerne satt inn et vindu eller en helt ny dør som intet menneske kan nå opp til, og på innsiden av yttermurene, men – siden bygningen er uten tak og kuppel – i praksis under åpen himmel, er det montert et komplett system av varmerør, så man skulle tro at ideen har vært å varme opp hele Afghanistan.

Da de norske teaterstyrkene nådde frem, arbeidet Gul Makai Shah og hennes nasjonalskuespillere i en stor, men nesten bar sal av betong i en nærliggende bygning. Det fantes stort sett ingen teknikk, verken lydutstyr eller særlig mange lamper, og da nordmennene en av de første dagene hadde teaterets skredder med en tur bort i basaren og så de dirrende hendene hans, ble de klar over at denne elegante håndverkeren ikke hadde hatt verken nål eller tråd på tre måneder.

Fra den dagen begynte en rekke sendinger med utstyr å ankomme fra Norge til Kabul. De norske styrkene hadde besluttet å hjelpe afghanerne med å forvandle det nakne rommet til en moderne teatersal. Men det var afghanerne selv som skulle bestemme hvordan salen skulle se ut og hvordan arbeidet og livet der inne skulle ta form. Også stykket Parlamentet var bare tenkt som Skandinavias ydmyke bidrag, et forslag, en skisse til en mulig afghansk teaterforestilling. Teaterets mannlige stjerne Massoud Noori skulle stå for iscenesettelsen, og den norske instruktøren skulle bare være hans assistent, som – når, og utelukkende når den afghanske instruktøren hadde bruk for det! – kunne komme med gode råd.

Samtidig ville det historiske kaoset, som stadig råder eneveldig i Kabul, at den skuespilleren som skulle ha hatt hovedrollen som Arkitekten, brått forsvant, muligens til tv, kanskje bare ut i det grå. Den afghanske instruktøren var nødt til å gå på scenen og overta hovedrollen, og plutselig var den norske assistenten blitt instruktør. Nå var det – i høy grad mot hans gode vilje – han som dirigerte de afghanske skuespillerne og forsøkte å få dem til å opptre i hans visjon av Parlamentet. Det var hans utpreget europeiske estetikk som begynte å dominere scenebildet, hans protestantiske arbeidsdisiplin som med ett var blitt nødvendig for at man noensinne skulle rekke frem til en premiere.

Afghanerne var atter en gang forvandlet til de sauene eller trassige barna som de i historiens løp igjen og igjen har vært, og som skuespillere, også i Europa, har en tendens til å bli når de ikke bare er brikker i et scenespill, men også underlagt høyere makter, så som instruktøren, direktøren og hele teaterinstitusjonen.

Da deres utsendte i midten av februar nådde frem, var forestillingen i full gang med den norske instruktøren i rollen som Arkitekten, den store kunstneren med den store visjonen, og afghanerne i rollen som Folket som skal realisere Arkitektens forestilling, men i praksis, med sine banale behov og absurde misforståelse, bare motarbeider den store ideen.

Hver morgen kl. 9 ankommer de norske teaterstyrker friske og fulle av håp til teatret med pågangsmot for enda en dag. Kl. 9.30 skal prøvene – ifølge den protestantiske tidsregning – begynne, men nesten hver dag mangler det en eller to skuespillere, og de som nærmere ti-halv-elleve-tiden endelig kommer, kan fortelle at den fraværende has some problem.

– What problem?! spør den norske instruktøren med høflig tilbakeholdt irritasjon.

– Some relative died, maybe.

Endelig kommer prøvene i gang, men hver gang en norsk idé vekker motstand blant skuespillerne, går en ikke helt identifiserbar budbringer to etasjer opp med en klage til direktøren, som i mellomtiden – ved et lenge ventet kupp fra ministeren for informasjon (& kultur) – er blitt skiftet ut med en annen: Qadr Faruq, «verdensberømt» for en nesten usynlig birolle i Hollywood-versjonen av Drageløperen, en afghansk Don Corleone, som sent på formiddagene ankommer teatret og flankert av to støvete bodyguards avlegger et kort besøk i prøvesalen, men ellers tilbringer det meste av sin tid på kontoret, hvor hans personlige tjener serverer ham te, bringer ham dagens avis og holder petroleumsilden ved like, eller i departementet, hvor han fremlegger sine utopiske visjoner om blant annet å spille Parlamentet for det samlede afghanske parlament.

Presis klokken tolv forlater skuespillerne scenen og går opp i skuespillerlosjen – et bart betongrom med en petroleumsovn – hvor deres private kokk og en te-tjener står klar med dagens rett. Klokken 13 – ifølge den protestantiske tidsorden – begynner prøvene igjen, men 13.20 sitter skuespillerne stadig og drikker te og røyker og leker med sine mobiltelefoner, og ikke sjelden går resten av dagen mer eller mindre bare i oppløsning, inntil skuespillerne nøyaktig halv tre stiger inn i bussen som skal bringe dem tilbake til hver sin utkant. Tilbake står nordmennene, kanskje med et par av teaterets teknikere, og bruker resten av ettermiddagen på å bygge scene og flikke rekvisitter sammen, eller gjøre kostymeinnkjøp i basaren.

Etter 30 års krig er ikke bare den samlede afghanske intelligentsiaen reist til utlandet, også de fleste utdannede håndverkere er vekk, så den norske instruktøren må blant annet vise snekkeren hvordan man bruker et vinkeljern.

Av og til får de norske styrkene audiens hos teaterdirektøren, og ber ham så minnelig forklare sine skuespillere nødvendigheten av å komme til tiden og sågar hver dag, hvis man skal bygge opp et fungerende teatersamfunn. Det lover Don Corleone, og deretter fortsetter alt stort sett nøyaktig som før.

Kveldene i Camp Norway blir brukt til å legge de planene som neste dag skal falle i grus, og torsdag kveld gir man så bare opp og slipp på alle idealer og prinsipper og tar en drosje bort til en av de få internasjonale restaurantene som ennå ikke er blitt lukket på grunn av den stadig voksende spenningen som hersker, ikke bare på teateret, men i hele Kabul. Her, i «klubben» – hvor afghanere enten ikke har adgang, eller et skilt på døren i det minste forteller at eieren av restauranten er requested to prevent or disallow any Muslim or Afghan National having alcoholic beverage, her blant andre hvite menn og kvinner – journalister, diplomater, leger, folk fra sivile organisasjoner og så videre – drikker man seg fra sin sans og europeiske samling, og bruker deretter det meste av natten på å kjøre i drosje fra den ene internasjonale privatfesten i prangende organisasjons- eller ambassadevillaer til den andre i jakten på et forløsende knull.

Søndag er den store dagen da generalprøven skal finne sted. I et europeisk demokrati er premieren den avgjørende dagen; det er her forestillingen for første gang møter sitt publikum, og den offentlige mening (inklusive pressen) skal felle sin dom. Men Afghanistan er special situation. Her faller dommen ved generalprøven. Det er her representanter for Departementet for informasjon (og kultur) skal avgjøre om forestillingen kan vises for det afghanske folk og hvilke forandringer som i så fall bør foretas. Dagen før er de norske styrkene i høygir og forlanger at hele forestillingen skal spilles igjennom i ett strekk. Men da man når sluttscenen er en av skuespillerne plutselig forsvunnet, og da han presis klokken tolv kommer tilbake, er det bare for å fortelle at nå går han til lunsj.

Så går den norske instruktøren inn i rollen som den sterke mann Afghanistan har bruk for. Han roper høyt og skjeller ut, men siden han er skandinav og humanist, så kan han – i motsetning til Arkitekten på scenen og amerikanerne ute i verden – ikke få seg selv til å bruke vold. Ergo må han enda en gang inngå et kompromiss om at etter pausen, nøyaktig klokken 13, begynner man igjen.

Men først klokken kvart på to er den siste skuespilleren på scenen, og da den siste replikken har falt er klokken tre og skuespillerbussen har for lengst kjørt av sted uten passasjerer. Så gjør skuespillerne – akkurat som Folket på scenen – opprør mot den norske diktatoren: Han har tvunget dem til å spille, ergo må han betale for en buss eller drosje som kan bringe dem hjem. Og teknikerne bakker opp: – We work for government, sier lydteknikeren. – It is not possible for us to work after half past two! – Who do you think I work for?! sier instruktøren, som har revet et år ut av sitt livs kalender for å gi det til det afghanske folk og gjenoppbyggingen av deres kultur. – I don’t know, sier teknikeren og trekker på skuldrene. – For yourself. Resten er taushet.

Som Arkitekten på scenen synker den norske instruktøren sammen under vekten av meningsløshet og manglende forståelse. Hvit manns byrde.

Neste morgen klokken ti ankommer sensorene, deriblant generaldirektøren for teater, film og musikk, samt direktøren for Afghan Films. De får hedersplassen på første rekke bak et blankpolert, lavt bord med te og søtsaker. Bak scenen gir den norske instruktøren sin siste ordre, som nå nærmest lyder som en bønn til skuespillerne, før de må stå på egne ben i historien. – Please, sier han. – Now I think we should turn off our mobile phones!

Forestillingen begynner, og generaldirektøren faller øyeblikkelig i søvn og våkner først ved applausen, hvoretter han straks reiser seg og holder en ti minutter lang tale, som blir fulgt av en enda lengre fra kollegaen fra Afghan Films. Dagen etter kjører teaterdirektøren til audiens i departementet, hvor generaldirektøren overrekker ham den skriftlige dom. Og til de norske styrkenes store forbløffelse og deres utsendtes skuffelse viser det seg at departementets sensorer finner Parlamentet særdeles egnet for det afghanske folk, ja, man vil sågar vise en utgave av forestillingen på tv. Noe tyder på at dramaet på scenen, når det kommer til stykket, er noe mer harmløst enn det som utspiller seg utenfor, i virkeligheten. Det er i hvert fall ikke for hvite mennesker.