Mitt navn er Nielsen. Jeg skal være deres blikk på en reise inn i et av vår tids brennpunkter: Kabul, hovedstaden i Afghanistan. Opprinnelig var jeg en bifigur i et teaterstykke. I 2003 spilte jeg rollen som Folket i teatret Das Beckwerks oppsetning av skuespillet Parlamentet. Mot slutten av forestillingen trådte jeg imidlertid ut av fiksjonen, la teatret bak meg og gikk ut i virkeligheten, og siden har jeg reist rundt i verden og opptrådt på den storpolitiske verdensscenens mest aktuelle steder i Irak, Jordan, Washington, Dubai, Brussel og nå sist Iran, i et forsøk på å finne en mulighet for at den helt vanlige europeeren igjen skulle kunne komme til å spille en rolle i skrivingen av verdenshistorien.

I desember 2007 mottok Das Beckwerk nyheten om at en liten trupp norske teaterstyrker i Afghanistan var i ferd med å iscenesette Parlamentet ved Nasjonalteatret i Kabul. På Das Beckwerk så vi det som en sjanse for at jeg, etter fem år som agent i den krigsrammede virkeligheten, endelig kunne vende hjem til teatret og den trygge fiksjonen.

Planen var som følger: En vakker dag kommer jeg vandrende ned fra fjellene sørvest for Kabul mens jeg bærer på det flagget som under forskjellige navn har fulgt oss på de siste fem årenes reise gjennom verdenshistorien: et hvitt flagg med et rundt hull i midten, en åpning mot møtet, dialogen, fremtiden, hvem vet?

Jeg bærer flagget inn i Kabul, gjennom millionbyens mylder av mennesker, helt inn til sentrum og derfra ut på den andre siden til Kabul Nandari, Nasjonalteatret. Dørene åpner seg for meg, og jeg trer inn på scenen akkurat idet siste ord faller. Og der står jeg da som en del av sluttbildet – og «resten er stillhet». Ganske enkelt. Det gjensto bare å reise til Afghanistan og gjennomføre planen.

Vår allierte i de norske teaterstyrkene hadde på forhånd funnet en ung afghansk filmentusiast, Khalid, som kunne følge meg med det videokameraet som skulle sikre at min verdenshistorie ble virkelig. Men allerede noen få timer etter at jeg hadde landet i Kabul meddelte han meg at han dessverre var blitt forhindret av «some problem». Han ville imidlertid skaffe en vikar. Helst to!, sa jeg. Beklager, sa han neste morgen: – I tried many peoples, but they cannot, because of time. – Tid?, sa jeg.

– De er redde, sa lederen for de norske teaterstyrkene, som av sikkerhetsmessige grunner må opptre under dekknavnet Mr. White. I mellomtiden hadde det vist seg at det hvite flagget, som overalt ellers i verden blir sett på som et symbol på fred, er Talibans flagg her i Afghanistan.

– Du kan ikke gå med dette flagget i Kabul, sa Qadr Faruq, direktøren for Nasjonalteatret. – Du kan bære det hvor som helst ellers i verden, i USA, i Iran, til og med i Irak, men ikke i Afghanistan. Afghanistan is special situation. Hvis du går rundt i Kabul med dette flagget vil folk tro du er talibaner, og da kan de finne på å kidnappe eller drepe deg!

Dessuten var jeg vestlig, en hvit mann i dress og slips, og det verste av alt: Jeg var dansk, det dummeste og mest forhatte man kan være i Afghanistan nå for tiden.

Om kvelden den andre dagen er det krisemøte i den dansk-norske leiren, bak murer og pensjonerte vakter i en overdådig villa strategisk beliggende bare tre gater unna parlamentet, hvor sjansen for kidnapping og selvmordsbombere er størst. Nordmennene er bekymret, de skal være i Kabul helt til juni og vil helst ikke settes i forbindelse med en danske som vandrer omkring med et flagg. Kan jeg ikke bare holde meg inne bak teatrets og fiksjonens fjerde vegg?

Jeg tilbyr meg å foreta en «prøvevandring», ikke på en kaotisk hverdag, men en stille og rolig fredag, hvor byens borgere ikke er ute for å handle, men bare for å be og gå en tur, ikke ulikt danskene på en søndag. Ja ja, da, sier nordmennene, la gå.

Dagen etter oppsøker jeg de afghanske film- og teaterfolkene ved det forfalne franske kultursenteret, hvor de har prøver. Det lykkes meg å finne en modig ung mann, Mahmud, som til alt overmål snakker både engelsk og fransk, og han lokker med seg Reza, og torsdag morgen kjører vi opp i fjellene, ser ut over byen og planlegger en rute som vi så prøvekjører. Humøret er om ikke høyt, så i alle fall temmelig oppglødd. De to unge afghanerne har aldri vært med på noe lignende. Mahmud er oppvokst i eksil i Iran, og Reza under Taliban-regimet, da livet ikke var så ille, bare «kjedelig». – Jeg gjør ikke dette for penger, sier Mahmud: – I do it for experience!

Det er uro hjemme i Camp Scandinavia. Den norske ambassaden – som har vært helt stengt en stund, og deretter bare unntaksvis sluppet sine ansatte ut i Kabuls gater, etter Talibans anslag mot Hotell Serena i januar da journalisten Carsten Thomassen ble drept – har ringt: De er blitt kontaktet av den danske ambassaden, som vil vite om nordmennene har kjennskap til en dansk kunstner som visstnok befinner seg i byen.

– Hva skal vi si?, spør lederen for de norske teaterstyrkene. – Sannheten! svarer jeg, og utdyper: Jeg er kommet til Kabul for å følge prøvene på teaterstykket Parlamentet.

Dette med flagget og spaserturen kan vi alltids fortelle dem. Senere. Når jeg har gått.

Fredag formiddag ringer Mahmud. – Mister Nielsen, jeg glemte å fortelle at jeg reiser til Frankrike på mandag, og jeg må bli hjemme og pakke og forberede meg. – Nei!, sier jeg, med bred amerikansk aksent: – Du lovte meg å være med! Og han holder ord. Men da han og Reza står foran porten til villaen, har han likevel en fredagsbønn: – Maybe we can talk a little bit before we go, Mister Nielsen?

Han og Reza brukte kvelden i forveien til å ringe rundt til venner og folk med kontakter i politiet, og det er ingen tvil: Selv om jeg ikke straks blir slått ned eller drept, kan jeg være sikker på i det minste å bli arrestert og kastet i fengsel. Og for å gjøre vondt verre: Da blir de to også tatt. Og mens jeg, som utlending med en (intetanende) ambassade i ryggen, trygt kan regne med å bli satt (kjøpt) fri i løpet av et par uker, blir de fengslet på ubestemt tid. (Ja, hvem vet, i februar ble en ung mann i Mazar-e-Sharif som kjent dømt til døden for å ha spredt artikler om kvinners rett til frihet og likhet på nettet.)

De snur seg for å gå hjem og legge seg på sofaen, eller – for alt jeg vet – bønneteppets gudbenådede trygghet. – Vent!, sier jeg. – La oss i det minste kjøre opp på fjellet og se på utsikten, let’s go! Jeg lokker også Mr. White med på turen. I farten bestemmer jeg meg for et kompromiss: Jeg går uansett! Og så kan nordmannen ta seg av kameraet hele veien gjennom byen, og de to afghanerne trenger bare å filme første del av vandringen min, ned fra fjellet, det er vel ikke forbudt å filme en hvit mann som går seg en tur på et fjell med flagget sitt, sier jeg, det er vel helt naturlig! – OK, sier de.

På vei opp fjellet er det imidlertid jeg som plutselig får kalde føtter: som en annen amerikaner, som plutselig ikke er i stand til å si en setning på – hva heter det? – dari! Kanskje jeg skulle … Bare et par ord, i tilfelle noen skulle spørre.

– Hva heter «vennskapets flagg»?, spør jeg. – Bajrache Dusti, sier Mahmud. – Bajrache Duzti!, gjentar jeg med en uaktsom, men tydelig stemt s. – No, no, that means «flag of robbery»!, utbryter Mahmud. – Du må si «Dusti», ikke «Duzti»!

Da vi når toppen er det slett ikke øde, som i den naturen jeg hadde forestilt meg, men tvert imot et mylder av øyensynlig fattige, skitne, ja, temmelig «ville» afghanere, og overalt, bundet til stein, støtfangere og restene av en istykkerbombet tanks, kolossale, kjøttetende kjøtere, utsultet, med fråde om kjeften.

– Det skal være hundekamp i dag, sier Mahmud, og min norske allierte minner oss på at det var nettopp under en hundekamp, i Herat, at den siste selvmordsbomben gikk av og drepte mer enn hundre mennesker.

Jeg holder flaggstangen opp ned, som en krykke, til vi er kommet så langt bort fra kamparenaen som mulig. Så snur jeg den, folder ut flagget og begynner å gå. Solen skinner, luften er kjølig, og kamera går.

Men utenfor bildet, i den støvete Toyota-minibussen som har brakt oss hit, sitter sjåføren vår, Naimullah, som har fått beskjed om å følge opptoget på avstand og plukke opp de to unge afghanerne og nordmannen så diskré som mulig og kjøre dem bort dersom dansken skulle havne i trøbbel. Nå slår han på radioen, Radio Arshna – den lokale varianten av Voice of America – og får høre at en demonstrasjon mot karikaturtegningene og Danmark (og dermed enhver danske!) er på vei gjennom Microrayani, akkurat det strøket jeg kommer til å spasere gjennom om en halvtimes tid. Naimullah ringer straks til vår norske allierte og ber ham stoppe meg, men Mr. White sakker litt bakut, og solen skinner, og det er jo en ordentlig deilig dag, og han orker ikke å løpe for å ta meg igjen, så han bestemmer seg inntil videre for bare å vente og se hva som skjer.

Og foreløpig går det bra: Jeg er nesten nede fra fjellet nå, og folk snur seg naturligvis, ja, de fleste stirrer på meg med halvåpen munn, som om jeg var, ja, hva vet de, eller jeg … en hellig fredagsluftspeiling, bilene tuter, og bare de mest ubarberte, i mine øyne mest fremmede avartene av det afghanske folket, peker på flagget og roper: – Bajrache Taliban? – No, no, smiler jeg og legger diplomatisk en hånd på mitt eget pseudomuslimske bryst: – Bajrache Dusti! Vennskapets flagg. Og jeg fortsetter, med hjertet, i livet.

På grusveien ved foten av fjellet kommer det plutselig to tanks rullende mot oss. En himmel av støv reiser seg bak dem. Mahmud, som stadig har videokameraet i hånden, legger på sprang, men det er ingen vei tilbake, de har sett oss, så han må nøye seg med å folde sammen skjermen og bare late som ingenting mens de to tanksene tordner forbi, og de firkantede hodene til Nato-soldatene som rager ut av tårnene snur seg, som dukkehoder med blanke øyne som ser noe de ikke klarer å plassere verken i et venne- eller fiendebilde, og som derfor bare får lov til å fortsette, som det unntaket som opphever enhver regel.

Jeg kommer inn i et såkalt rikmannsstrøk: en tredjedel ruiner, en tredjedel gjenbruksbrakker og en tredjedel nybygde villaer. Foran porten til de sistnevnte står bevæpnede vakter med maskingeværene hengende i en rem over skulderen. De reagerer ikke, de bare stirrer.

Ut av øyekroken kan jeg se de to afghanske kameramennene. I henhold til avtalen skulle de nå ha gitt fra seg kameraet til nordmannen, men nei: Dette er et unntak fra enhver regel og avtale. De er smittet av den samme euforien som meg: frihetens eufori, erfaringen av å kunne gjøre hva pokker man vil, hvis man bare går ut og gjør det!

Vi fortsetter, kommer ut på en trafikkert hovedgate, og passerer det ene politiskuret etter det andre. Det er ganske sikkert nå jeg kommer til å bli arrestert, og de to afghanerne også, men nei, ordensmakten stirrer bare, de ser noe som er hinsides den orden de er satt til å opprettholde, jeg drister meg til og med til å hilse på dem, og armene deres går opp, automatisk, de hilser igjen og stirrer og lar meg passere. Forbi flokker av unge menn på søndagstur, salgsboder med kunder, fem tadsjiker til hest, tvers gjennom to tungt bevæpnede checkpoints før den amerikanske ambassaden, hvor alle andre blir holdt igjen, men ikke jeg. Dette begynner å bli for lett, så jeg tar en tur inn gjennom et litt mer kaotisk utseende strøk, og unngår dermed uten å vite det en frontkollisjon med den andre og større demonstrasjonen: den som ikke går under «vennskapets flagg», men under brølet av «Død over Danmark!».

Etter to timers vandring nærmer jeg meg Nasjonalteatret, i live, men med en stadig voksende hale av strøkets fattige flyktningbarn etter meg: møkkete og med hender som er røde og oppsvulmet etter en lang vinter med opptil 30 graders kulde, uten hus eller hjem, bare en presenning spent ut over et par pinner. Som i ethvert ordentlig eventyr er det barna som ser meg, rett gjennom hullet i flagget, som den jeg faktisk er: en hvit mann. De henger seg på meg og tigger om «dollars», de åpner verdens øyne for sannheten, stemningen rundt meg begynner langsomt å bli mer skeptisk, flere og flere roper «Bajrache Taliban?» og peker, i likhet med barna. Men nå er jeg heldigvis fremme, jeg går opp trappen, banker på porten til Nasjonalteatret, den hundre år gamle vakten åpner, jeg går inn, porten lukker seg bak meg, og verden er borte. Jeg er i live, vi er i live, mine to afghanske kameramenn er lavmælte, men tydelig euforiske: – Det var … Jeg vet ikke, sier Mahmud. – When I wake up tomorrow, I think it was a dream.

Å være i live. Et mirakel. Og samtidig noe av en skuffelse. Hva nå? Hvor skal jeg gjøre av meg? I løpet av de neste dagene vokser demonstrasjonene mot Muhammed-karikaturene og danskene, i Kabul og i Afghanistans øvrige storbyer. Den norske ambassaden ringer til teaterstyrkene sine og ber dem «holde en lav profil». En journalist har spist lunsj sammen med folk fra en gruppe internasjonale organisasjoner og kan fortelle at flere av dem har fått e-post fra sikkerhetstjenesten Anso med advarsel om at en dansk kunstner vil gå gjennom Kabul med et «white flag with a bullet hole» en av de nærmeste dagene. Men advarselen kommer for sent. Jeg har allerede gått. Jeg ser gjennom videoopptakene og må konstatere at det var et unntak: Det Afghanistan jeg på mirakuløst vis har vandret levende gjennom var et helligdags-Afghanistan, og ikke det ustyrlig kaotiske Kabul vi kjører gjennom hver ettermiddag på vei hjem fra teatret. Det er det virkelige Afghanistan, det er her min frihet til å sette fot hvor jeg vil skal stå sin prøve.

Jeg ringer til Reza og orienterer ham om at den første vandringen – som kjent – bare var en «prøvevandring», og ber ham skaffe en erstatter for Mahmud, som har reist til Paris. Jeg lover å betale dem godt. – Okay, sier jeg. – See you Thursday at 3 PM!

Men kvelden i forveien ringer først Reza og deretter den nye, Khalid, og forteller meg at det dessverre ikke lar seg gjøre. Det har skjedd noe som vil medføre at jeg helt sikkert vil bli drept denne gangen, og det vil de ikke være med på.

Jeg ber dem om å forstå at avbudet deres også er en del av historien, og ber om lov til å oppsøke dem neste dag på det avtalte tidspunktet.

Da jeg dukker opp er Mahmud også der, tydelig pinlig berørt over at han ikke er i Paris, men her i Kabul, uten en eneste dårlig unnskyldning. Jeg slår kameraet på og ber om en forklaring.

Dette er saken: Demonstrasjonene mot Danmark er blitt mer intense de siste dagene, og i parken på den andre siden av gaten (– Right over there, you can see his tent!, sier Mahmud) har en svært troende professor begynt en sultestreik, som han ikke har tenkt å avbryte før den danske regjeringen ber om unnskyldning for Muhammed-karikaturene.

– Han var på tv både i går og i forgårs, nesten alle i Kabul har sett ham, og de har fått beskjed om at hvis de ser en utlending skal de banke ham opp, kanskje drepe ham!

– Men jeg går med et hvitt flagg, sier jeg. – Jeg smiler, hilser, jeg sier til og med Bajrache Dusti!

– It doesn’t matter, sier Mahmud. – Disse menneskene vet ikke det, de ser bare en hvit mann, og hvis de finner ut at du er dansk …

Ja, hva skal man gjøre? Jeg nekter å la en eller annen verdensfjern mullas trusler eller en kanskje like verdensfjern redaktørs idé om viktigheten av å trykke Muhammed-karikaturer i avisen begrense min bevegelsesfrihet, min freedom to move. Jeg vil være et fritt menneske i en fri verden av frie mennesker!

– Jeg har et barn, sier jeg, på amerikansk-engelsk aksent og en viss Martin Luther Kingsk og forhåpentligvis forførende tone.

– Jeg har en liten datter, og jeg vil at min datter skal vokse opp i en verden hvor man kan reise til andre land og gå på gaten og møte menneskene og hilse på dem uten å skulle være redd for å bli drept for noe man helt åpenbart ikke har gjort. Om fem minutter, sier jeg, in five minutes, før det blir for sent på dagen og solen går ned, akter jeg å reise meg fra stolen, ta flagget mitt, forlate denne bygningen og begynne å gå.

Det er stille. De ser ned i gulvet, eller bare bort.

– Dere er fri til å gjøre hva dere vil, sier jeg. De skal ikke føle seg forpliktet til å gjøre noe de ikke vil. – Men når jeg om en liten stund skal gå gjennom byen deres, trenger jeg noen som kan følge meg hele veien, et øye, et kamera, som siden kan fortelle verden hva som skjer i virkeligheten, sier jeg, og snur kameraet mot dem og venter.

Plutselig retter Mahmud seg opp på stolen. – OK!, sier han. – Du spurte Raza og Khalid, men uansett om de ikke vil gå med deg, så vil jeg! – OK!, sier Reza, og så Khalid.

Vi stiger inn i bilen og kjører mot basaren. Som forrige gang har vi med oss Mr. White, sjefen for de norske teaterstyrkene, i tilfelle de unge afghanerne skulle få kalde føtter. Nå tar han kameraet og retter det mot meg:

– Mister Nielsen, sier han. – Før vi begynner, må vi bringe én ting på det rene: Dette er ditt prosjekt. Dersom det skulle hende noe, kjenner vi deg ikke. Vi må hoppe inn i bilen og etterlate deg på stedet. – Ja ja, sier jeg. – I am on my own.

Jeg går ut av bilen i rushtiden, folder ut flagget og begynner å gå. Det er en helt alminnelig gate: en mosaikk av istykkerbombet asfalt og støv, et inferno av bruktbiler med tyske, franske, russiske nummerskilt, ikke noe fortau, bare to felt av størknet gjørme, et kaos av brakker og fruktboder, flådde kyr og sauer henger fra blikktaket hos slakteren, som lar kniven synke og blodet dryppe, mens hodene snur seg og stirrer etter meg. Ifølge avtalen kan Mahmud og de to andre nøye seg med å følge meg gjennom bilvinduet, på trygg avstand, men ut av øyekroken ser jeg at de går blant folk og boder.

De har heller ikke kunnet motstå fristelsen av Friheten Til Å Gå Hvor Pokker Man Vil! Vi passerer en hel rekke steinhuggerier, tonnevis av gravstein, men ingen av dem bærer mitt navn. Jeg svinger rundt hjørnet, og plutselig er jeg midt i basaren; det er ingen vei tilbake, dette er noe helt annet, en rent ut sagt korporlig fornemmelse av å ha krysset en grense. Jeg er ikke lenger et forbipasserende fenomen, jeg er en del av mengden nå, folk støter borti meg, snur seg, roper eller griper til og med etter meg. Plutselig henger livet mitt ikke lenger i det nettet av tråder som utgjøres av hvert enkelt menneskes umiddelbare oppfatning av meg, nå ligger mitt liv i massens hender, og massen er ikke noen, massen er ingen og dermed umenneskelig, massen er som den kollektive psykosen av falske fellesskap, av «vi» mot «dem», som krigen mot terror, Muhammed-karikaturene og de skingrende mullaene skaper, ansvarsløs og blodtørstig, plutselig kan den samle mangfoldet av stemmer i ett brøl, «Død over Danmark!». Men ikke ennå; tvert imot, mange ler attpåtil, en stor, impulsiv latter, løfter tomlene i været, til og med en offiser i uniform, han trykker meg hardt i hånden: – Bajrache Dusti!

Jeg nærmer meg kanten av en stor rundkjøring, trafikken virvler støvende i fire-fem filer fra sentrum og utover, jeg er nødt til å stoppe, for første gang står jeg stille, og jeg merker øyeblikkelig at dette ikke er mulig: På mindre enn fem sekunder har det dannet seg en kjøttrand rundt meg, en støvende suppe av svarte øyne, massen. – Just go on!, roper Mahmud et sted utenfor bildet. – Just go! Jeg trer ut mellom bilene, i en evighet vandrer jeg mellom tutende karosserier, så er jeg over på den andre siden og fortsetter, smilende, hilsende, men hele tiden videre, det er sannheten: Så lenge jeg går er jeg et unntak fra regelen, et fatamorgana, et glimt av en (frem) tid som kanskje ikke er kommet ennå, «en vakker dag», da mennesker ikke allerede på forhånd er advart mot og redde for hverandre, men bare kan møtes og gi hverandre hånden som venner.

En happy end of history! Ja, den er god: Ifølge den planen jeg hadde med meg fra Europa avslutter jeg min vandring med å komme hjem til fiksjonen, på scenen i den afghanske oppsetningen av Parlamentet. Dagen før vandringen min har vi for sikkerhets skyld hatt generalprøve. På godt, gammeldags, imperialistisk vis, uten at de afghanske skuespillerne er blitt advart, kommer jeg inn i sluttscenen, setter flagget fra meg og stiller meg opp. Vakkert, ikke sant? Helt enkelt.

– Nei!, sier de afghanske skuespillerne. – We cannot have this person in our performance!

En hvit mann som avslutningsvis kommer inn i forestillingen deres om demokratiet, vil bare være enda en invasjon utenfra, uansett hvor gode hensikter han måtte ha.

– Nei!, sier de, denne forestillingen om demokratiet skal – for første gang i historien – være afghanernes helt egen!

Og europeeren, den hvite mann med sitt ufattelige flagg, hvor skal vi gjøre av ham? Han hører foreløpig ikke hjemme noe sted. Han må bare fortsette, gå, som et skrøpelig tegn på at verden ikke er så farlig som vi tror. Verden er hva vi gjør den til.