Å beskrive verden med et barns blikk er ingen ny litterær strategi. De senere år har man fra enkelte anmeldere kunnet høre et oppgitt sukk når barndomsskildringer skal vurderes. Det er en vanlig fordom å se på slike bøker som en debutantsjanger forfatteren må skrive seg igjennom før det egentlige forfatterskapet begynner. Hvor misvisende og feilaktig en slik konklusjon enn er, den er vanskelig å bli kvitt.

Transylvania. Nå er ikke Den hvite kongen en debut. Den er György Dragománs andre roman og hans internasjonale gjennombrudd. Tilhørende den ungarske minoriteten i Romania flyktet familien til Ungarn mot slutten av 1980-tallet. Handlingen finner sted i et landskap som ligner, men ikke er identisk med det multikulturelle Transylvania Dragomán vokste opp i.

Vi følger elleve år gamle Dsjata som blir alene med sin mor etter at faren en dag hentes av politiet og fraktes til en arbeidsleir ved Donau-kanalen grunnet aktiviteter klassifisert som fiendtlige av regimet.

Brutalitet. Romanen er bygget opp av novelleaktige episoder med lange setninger, som ikke slutter før neste avsnitt begynner. Gjennom hele romanen forblir fraværet av en far tekstens paradoksale omdreiningspunkt, båret frem av Dsjatas urokkelige tro på at far vil komme tilbake. På mesterlig vis har Dragomán klart å skape en barnestemme som med barnets særegne blikk underliggjør, forskyver og forvrenger sannheten.

Det er en brutal og klaustrofobisk verden Dsjata må lære seg å beherske. Ikke bare er de voksne stort sett uberegnelige og groteske, også barna er farlige. Teksten er preget av denne dobbeltheten mellom en ytre uberegnelig voksenverden og barnets forsøk på å finne sin plass i den. Volden og den røffe omgangen mellom menneskene viser en manglende respekt for livet i sin helhet, både mennesker og dyrs. Om fotballtreneren Gica-gubben, en av flere anti-faderlige skikkelser i tekster, heter det: «Folk sa han ble reservetrener fordi de voksne spillerne ikke tålte at han var så grov, en gang tok de ham og slo ham halvt i hjel, fra da av fikk han ikke lenger trene jernarbeiderlaget, men hadde bare lov til å arbeide med oss elleve-tolvåringer.»

Vakkert. Den hvite kongen er likevel ingen dyster bok, først og fremst fordi den er full av sterke, intenst sanselige scener som er typiske for enhver barndom. Gryende interesse for jenter, kriger mellom rivaliserende guttegjenger, nygjerrighet og eventyrlyst, rampestreker og konkurranser med livet som innsats. Dette kunne lett ha blitt klisjéfullt og en repetisjon av utallige lignende barndomsopplevelser, men med noen få unntak er det en uro og nødvendighet i teksten som avfeier slike innvendinger.

Dragomán skal ha uttalt at han ikke føler noe behov for en nostalgisk dyrking av epokens estetiske symboler og er kritisk til tendensen til romantisering av det kommunistiske samfunnets trygghet, som alltid kom på bekostning av noe annet. Ideen til teksten skal han ha fått da han hørte følgende uttalelse fra en kjent fotballspiller like etter Tsjernobylkatastrofen: «Vi keepere ble rådet til ikke å kaste oss og unngå kontakt med ballen, for den samlet opp radioaktiviteten i gresset.»