Mat- og landbruksspørsmål er blitt et hett tema etter at det siste året har fortalt også overernærte rike land at verden har knapphet på mat. «Verdens går mot en matvarekrise», skrev Le Monde tidligere i vinter. «Vårt daglige mel» var hovedoppslag i Morgenbladet 28. mars. Over 850 millioner mennesker går sultne til seng hver dag, ifølge FAO. FNs spesialrapportør for matsikkerhet, Jean Ziegler hevder at 36 millioner mennesker årlig dør av sult. Forhandlingene i verdens handelsorganisasjon, WTO, har stått i stampe i over 10 år, i stor grad på grunn av jordbruksstridigheter.

I Norge står i vi igjen foran de årlige jordbruksforhandlingene. Disse lar seg sjelden sjenere av slike globale perspektiver. Men hvor lenge kan Norge – med god samvittighet – kjøpe maten ut av munnen på et stadig økende antall sultne? Trenger vi ikke en ny landbruks- og ernæringspolitikk bygd på dagens internasjonale realiteter og morgendagens utfordringer (å doble verdens matpropduksjon for 9 milliarder mennesker innen 2050)?

Inntektene til norske bønder sakker akterut i forhold til alle andre inntektsgrupper. Samtidig øker nordmenns kjøttforbruk kraftig, og vi importerer stadig mer kjøtt. Flere – deriblant landbruksministeren – har lagt to og to sammen og sett for seg at økning i kjøttproduksjonen kan redde inntektene i norsk landbruk.

Dette er en grov forenkling. Norske husdyr fôres fra fire kilder: Norskavlet kraftfôr (korn og oljevekster), norskavlet grovfôr (eng), utmarksbeite og importert kraftfôr. Verken agronomisk eller økonomisk er det aktuelt å øke norsk kraftforprodusjon vesentlig. Øking av engarealet er mulig og miljøvennlig, men relativt dyrt. Økning av bruk av utmarksbeite er mulig, lettvint og mest miljøvennlig, men lite stimulert i dagens landbrukspolitikk. En økning i norsk kjøttproduksjon vil derfor – innen dagens landbrukspolitiske rammer – måtte basere seg på importert kraftfôr. Kyr og sauer vil presses til høyere ytelse gjennom økt kraftfôrforbruk og forbruket av hvitt kjøtt fra kraftfôrintensive produksjoner som svin og broiler (kylling) vil bli forsert.

En slik utvikling av husdyrholdet vil gi lite verdiskaping på bygdene og fortsatt reduksjon i antall arbeidsplasser i landbruket. Økt bruk av kraftôr fører også til et lavere innhold av antioksidanter og sunne fettsyrer (omega 3) i maten. Enda verre er at vi ved å basere matforbruket vårt på importert kraftfôr (i hovedsak soja og mais fra Brasil), bidrar til at stadig mer av verdens kornavlinger brukes til dyrefôr framfor menneskemat, og at stadig nye områder utsettes for ikke-bærekraftige monokulturer.

Verdens matvaresituasjon er dramatisk. Rike lands proteinimperialisme (enten det dreier seg om å fylle våre egne mager eller bensintanker) ødelegger livsviktige skog- og landbruksarealer og skyver stadig flere fattige ut i sult. Vårens jordbruksforhandlinger må legge et slikt globalt perspektiv på vår nasjonale landbrukspolitikk og fremme bærekraftige produksjonsformer basert på lokale, fornybare ressurser.

Ole-Jacob Christensen
Styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag