Simen Sætres kommentar til den pågående rasedebatten, «La oss snakke om rase» (Morgenbladet 14. mars), er interessant lesning. Jeg er hjertens enig i hans anliggende om at det er bedre å få det skremmende r-ordet opp fra sine gjemmesteder, og lufte ut det som er problematisk med det, enn at det skal ligge og mugne under overflaten.

Flere har sagt tilsvarende ting før, for eksempel Erik Tunstad på Forskning.no i januar 2006, uten at særlig mange har fulgt oppfordringen. La oss håpe at de nødvendige endringer i det intellektuelle klimaet nå er på gang.

Men jeg kan ikke si annet enn at det overrasker meg å lese følgende: «Og slik har også det noe ubehagelige ’rase’ fått ligge ubrukt, uten å gå gjennom den eltingen og bearbeidelsen av ordet som ville tvunget det ut av en biologisk kategori og inn i en kulturell, i betydningen ’sosial konstruksjon’.»

Sorry, Sætre, men å tro at rasebegrepet kan tømmes for biologisk innhold, er – nettopp – wishful thinking. I sin bok Evolution and the big questions, som til alt overmål er blitt trukket inn i debatten av en av mine meningsmotstandere, lager filosofen David Stamos hakkemat av enhver drøm om at raser egentlig ikke eksisterer, eller at intelligensmessige eller andre forskjeller mellom rasene ikke skulle kunne finnes.

Morgenbladet utfordres herved til å sørge for at dette spørsmålet blir belyst av folk med ulike ståsteder, og på en grundigere måte enn hva dagspressen kan gi rom for. Det ville ha vært et fint bidrag til å lufte ut alt det grumset som utvilsomt gjærer under overflaten, og som en vakker dag kommer til å eksplodere om vi skal fortsette å late som om dette med raser bare er noe vi kan bli enige om å heve oss over.

Ole Jørgen Anfindsen
Dr.scient., redaktør, HonestThinking