«Du får ikke to sjanser til å etablere et førsteinntrykk,» sa Bjørn Simensen, sjef i Den Norske Opera & Ballett, til Aftenposten i 2006. Han fortalte da at han hadde planer om å presentere intet mindre enn fire-fem nye norske operaer gjennom åpningssesongen. Den 12. april åpner det nye operahuset. Og for å si det med såpeoperaenes språk: Dette har skjedd:

Først måtte en planlagt oppsetning av Wagners Tannhäuser tas av spilleplanen, senere forsvant den nykomponerte Jorden rundt på 80 dager. Begge på grunn av problemer med å få ferdigstilt det tekniske anlegget til åpningen – som egentlig skulle funnet sted i høst, men som ble fremskyndet seks måneder. Deretter ble de nyskrevne operaene til komponistene Knut Vaage og Ragnar Søderlind, personlig bestilt av Simensen, tatt ut av programmet.

Nylig ble det kjent at Ole Ivars skal spille på selveste åpningskvelden, på scene 2, scenen for de nyskapende og smale produksjonene. Og en godbit: Simensen skal selv stemme i når Ole Ivars drar i gang nestenklassikeren «Jag trodde änglarna fanns». I tillegg skal D.D.E. spille til dans senere i åpningsprogrammet. Her bli det liv! Rai, rai! Denne famøse bookingen førte til en sjarmerende forarget duell mellom kulturminister Trond Giske og operasjef Simensen. D.D.E. var kulturministerens ansvar, sa Simensen til TV 2. Nei, sa Giske. Jo, sa Simensen. Fulgt av smil og trivelig latter. Nudge nudge, say no more.

Kort etter dukket Lindesnes trekkspillklubb opp utenfor operahuset i Bjørvika. «Når rock, D.D.E. og Ole Ivars er på programmet bør man også rydde plass til Lindesnes trekkspillklubb,» sa talsmann Atti Eikaas til et samlet norsk pressekorps. Det er kanskje vanskelig å være uenig i den argumentasjonen. På den annen side: I 2002 sa Bjørn Simensen til Ballade: «Opera er for alle, men ikke for alt.»

En sviskekompott. Komponist Ragnar Søderlind fikk i 2003 inntrykk av at hans opera skulle være åpningsforestilling. I 2006 fikk han vite at Jorden rundt på 80 dager skulle åpne ballet i stedet, men fortsatte arbeidet med sin komposisjon, i samråd med Simensen. For ett år siden leverte han 500 sider med noter, og i år kom beskjeden om at stykket ikke skulle settes opp. Simensen har uttalt i NRKs radio at alt er i orden ettersom både Vaage og Søderlind tross alt fått betalt for arbeidet. I programmet slik det ser ut i dag vil 27 korte operautdrag bli sunget, og gjennom den tre uker lange åpningsfesten kan man oppleve sammensatte programmer der man kjapt og smertefritt guides gjennom de aller største verkene i operahistorien. Programmet for åpningsukene er blitt karakterisert som «en sviskekompott» som mangler kunstnerisk relevans.

– Det er trist at huset ikke åpnes med en kraftfull operaforestilling, sier den norske regissøren Stefan Herheim. Nylig ble han kåret til årets regissør av det internasjonalt anerkjente operamagasinet Opernwelt, og genierklært for sin grenseoverskridende versjon av Händels Julius Cæsar. Herheim skulle egentlig regissert Tannhäuser, og er oppgitt. Han er ikke alene: Den dominerende delen av opera-Norge er sterkt kritisk til Bjørn Simensens ledelse av Den Norske Opera.

– Jeg er overrasket over hvilke kunstneriske kompromisser man har inngått for å få åpningsgallaen til å funke som lørdagsunderholdning på NRK. At mange i Norge er skeptiske eller ikke har noe forhold til opera kan føre til «folkeliggjøring» på feil betingelser.

Ti års venting. Herheims utsagn sender tankene til kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti, som vil boikotte operaåpningen, og nylig skrøt av at han bare har sett en halv operaforestilling i hele sitt liv. Det er nå ti år siden operahuset ble vedtatt, og huset er et prestisjeprosjekt som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. I denne perioden har åtte ulike departementer vært involvert i prosessen. Budsjettet har, ikke uventet for byggesaker av dette formatet, sprukket og økt fra 2,8 til 3,7 milliarder. Den gule marmoren er en av husets bihistorier, senketunnelen og miljøaspektet en annen, Oslos nye østkant en tredje.

Man har hatt masser av tid til å forberede publikum på en ny operahverdag. I 1998 ble for eksempel prosjektet Operatoriet initiert, som et møtested for operakunstnere og et laboratorium for utvikling av ny opera. Operatoriet var opprinnelig et samarbeidsprosjekt mellom Opera Vest, Norsk Komponistforening og Black Box – og Den Norske Opera ble, under ledelse av Bjørn Simensen, snart en del av prosjektet.

– Operaledelsen og politikerne har forsømt å utvide operavirksomheten i årene frem mot åpningen av det nye huset. Antallet store, selvproduserte operaforestillinger på Youngstorget de siste fire årene kan telles på én hånd. Dette viser at kommunikasjonen, handlingskraften og progresjonen ikke har fungert. Når de gamle lokalene ikke er blitt sprengt med innovativ sang og dans fremstår behovet for en ny og langt større scene som utroverdig, sier Herheim.

Glenn Erik Haugland, komponist og tidligere leder av Komponistforeningen, er kritisk til det generelle arbeidet med å fornye norsk opera.

– Arbeidet med å skape en ny norsk operatradisjon er ikke blitt prioritert, og er totalt mislykket. Jeg er negativt overrasket over det manglende kulturpolitiske trøkket. Og det sørgelige faktum er at ingen vil savne de nye operaproduksjonene. Fordi ingen vet hva dette er, publikum har ikke fått greie på hva ny opera er. Det er et interessant spørsmål. Kan man savne noe man ikke vet hva er?

Herheim etterlyser en forståelse for hva det innebærer å reise et prestisjetungt operabygg.

– Den representative glansen som huset kaster på kunsten virker inspirerende og lokker sikkert et nytt publikum. Men den sikrer ikke et kunstnerisk nivå som gir prestisje og uttelling. For oss kulturarbeidere gjelder det å frisette musikkteaterets enorme kommunikasjonspotensial. Ikke å tilsløre kulturelle mindreverdighetskomplekser med et blendverk.

Egenproduksjoner. Kulturbransjens naturlov gjelder for opera også. Skal en kulturinstitusjon – det være seg et galleri, en scene, en kino, et teaterhus eller et forlag – overleve og samtidig være kunstnerisk relevant, trengs store kanoner som genererer penger, men også smale produkter som tar pulsen på samtiden. Et tilbakevendende aspekt ved kritikken av den norske operapolitikken er fraværet av egenproduksjoner, noe skjebnen til Jorden rundt på 80 dager samt avvisningen av de bestilte operaene til Knut Vaage og Ragnar Søderlind er blitt et symbol på.

– Formålet med å bygge et nytt hus må være å presentere gode musikkdramaer. Og det er latterlig at man ikke får sjansen til å presentere nye dramaer, sier Haugland.

Stein Winge, regissør ved Den Norske Opera & Ballett, understreker også viktigheten av å presentere egenproduksjoner.

– Hvis et operahus ikke har tilstrekkelig med egenproduksjoner, er det ikke et levende hus. Det er dette som skaper liv, kraft og fremdrift i huset, og samler nye mennesker rundt ny opera. Uten egenproduksjoner dør operahus, sier han.

Men Winge har et mer optimistisk syn på fremtiden enn Haugland.

– Jeg er skuffet over at den første egenproduksjonen kommer først i mars 2009, og jeg skjønner at mange er misfornøyd med at det ikke blir noe av de to nye verkene som skulle opp og stå til åpningen. Men etter en litt treg start vil det rulle og gå. Jeg regner med at det ikke er noen fare på sikt.

Norsk operagull. «Vi ejer uoppførte Operaer av stor værd,» sa i sin tid Edvard Grieg. For operaproduksjonen i Norge har faktisk i enkelte perioder vært betydelig.

– For 100 år siden, i perioden før og etter at Norge ble en ny nasjon, hadde vi en slags gullalder. Dette henger sammen med satsingen i Nationaltheatret, som ble åpnet i 1899. På denne tiden var vi en gryende operanasjon, men kontinuiteten forsvant raskt. Det dabbet av, sier Glenn Erik Haugland.

Nina Krohn er operaspesialist i NRK, og gir i disse dager ut boken Opera! En håndbok, i samarbeid med Per Olav Reinton. Hun konstaterer også at perioden var produktiv for norsk opera.

– Dette var ingen gullalder rent fysisk, fordi lite ny norsk opera ble spilt. Norge var tidlig ute med å presentere ny, internasjonal opera. Og mye norsk ble skrevet, blant annet av senromantiske komponister som Gerhard Schjelderup og Hjalmar Borgstrøm. Disse var veldig inspirert av Wagner, og skrev kanskje litt for stort. Schjelderup fikk etter hvert oppført Sturmvögel, men dette skyldtes blant annet at han bekostet en del av oppsetningen selv.

Borgstrøm er representert i åpningssesongen i Bjørvika, gjennom stykket Thora på Rimol, som settes opp på hovedscenen i november. Hva skjedde så med den norske operaproduksjonen på det tidlige 1900-tall, da verk ble skrevet, men ikke oppført? Kan vi lære noe av dette i dag?

– Når det ikke var utsikter til å få satt opp opera, begynte komponistene naturlig nok å konsentrere seg om andre sjangere. Det er ikke så rart. Man gikk i stedet over til å skrive verk for symfoniorkestre, sier Krohn.

– Minner dagens situasjon om den man hadde for 100 år siden?

– Absolutt. Den Norske Opera fikk fart på seg da vedtaket om å bygge operaen kom. Bjørn Simensen var med på å opprette Operatoriet, og Komponistforeningen gikk inn i dette med liv og lyst. For den nåværende ledelsen ligger det største problemet i at man har unnlatt å oppføre verkene. Det var veldig mye entusiasme for noen år siden, men når viljen til faktisk å sette opp ny opera ikke er der går mye av luften ut av ballongen. Folk gidder ikke bruke tid og krefter på å skrive noe man sannsynligvis ikke får satt opp. Men det ligger ting i skuffene hos Bjørn Simensen, som ikke er blitt spilt.

Ballett. Komponist Henrik Hellstenius har, sammen med Rolf Wallin, skrevet musikken til balletten Et moderne sted, koreografert av Ingun Bjørnsgaard. Denne balletten åpner programmet på operaens scene 2.

– Det virker som balletten er bedre representert enn operaen når det gjelder nyskaping. De var uheldige som mistet urpremieren sin, men jeg synes vel i utgangspunktet det var svakt at man ikke bestilte en ny opera av en internasjonal komponist til åpningssesongen. Det har man hatt god anledning og tid til å gjøre. På ballettsiden har man bestilt to nye verk, et internasjonalt og et nasjonalt. Dette er en god strategi, og jeg ble skuffet da jeg skjønte at operasiden ikke ville ha et tilsvarende program, sier Hellstenius.

Han mener den norske representasjonen av internasjonal opera er hullete.

– Det ser ut som dette er en del av linjen til Simensen. Han har bestilt noen nye norske operaer, men har vært ekstremt svak på å presentere ny, internasjonal opera. Det er enorme hull. Som operasjef er man nødt til å snakke om nyskaping som en del av visjonen. Man må, i forbindelse med byggingen av den nye operaen, ha visjoner for hva man skal formidle til det norske folk.

– Hvordan har kommunikasjonen mellom kunstnere og kunstnerisk leder, altså operasjefen, vært i de siste årene?

– Det har ikke vært knirkefritt. Den siste skandalen, med disse to nyskrevne operaene som ikke blir satt opp, understreker det problematiske forholdet mellom operasjefen og det nyskapende miljøet. Vi kan vel si at Simensen på ingen måte vil bli savnet av norske komponister.

Både Herheim, Hellstenius og Haugland hevder satsningene i våre naboland har vært adskillig mer vellykket enn her hjemme.

– Både i Finland og Sverige har man hatt en systematisk og bevisst satsning på ny opera, og komponistene der får adskillig flere sjanser enn her hjemme. Også i Danmark er situasjonen for øyeblikket gunstig, sier Haugland.

Sjefen. Det er ikke gull alt som glitrer. I den siste runden av kritikk har Bjørn Simensen også fått kritikk for «blinghysteriet» som preger de mest storslåtte operaene, at dette handler mest om overflate, og sekundært om innhold. De 37 200 bittesmå Swarovski-krystallene som brukes i Tornerose-balletten sørger fremdeles for at publikum «mister pusten i ren og skjær nytelse» (fra operaens program). Riktignok må man ha operakikkert for å øyne dem, for øvrig en accessorie som også kan fås heldekket av Swarovski-krystaller.

Når Morgenbladet ringer Simensen for å be ham kommentere kritikken som har kommet frem i denne artikkelen er operasjefen kort.

– Jeg vil svare på kritikken med en statement – og det er: Programmet. Som består av både opera, ballett og konserter. Det er et meget variert program, som inneholder over 70 forskjellige produksjoner. Det går fra det internasjonale til det nasjonale.

– Vil du ikke høre konkret hva folk har å si?

– Jeg har det altfor travelt med å realisere programmet til å svare noe videre på kritikken.

Fienden. «I den trommevirvelen føler man fedrelandets prakt,» sies det i Puccinis La Bohème. En militærparade sprader gjennom gatene, og folket jubler over tamburmajorens storslåtte prakt. Stefan Herheim kaller operahuset «et patriotisk alibi», og mener den norske operapolitikken skremmer bort publikum.

– Opera er på en måte operaens verste fiende. For mange er opera noe fremmedgjørende, skremmende og opphøyet. Men opera kan egentlig spilles hvor som helst, og er en kunstform for folket. Går man inn i operalitteraturen er det nettopp dette den handler om. Møter mellom mennesker, kommunikasjon. Men operaens form står ofte i fare for å motvirke selve innholdet. Dette paradokset er noe av det som gjør kunstformen attraktiv, sier han.

Ta Herheims oppfordring, og kjenn etter selv. Hvor ofte reflekterer du over operasjangerens metaperspektiv?