Begeistringen over åpningen av det hvite operabygget i Bjørvika er på sett og vis ikke til å undre seg over. Et veritabelt historisk øyeblikk, om vi forstår offentligheten rett. Og denne monumentalbygningen er fantastisk, med sitt skrånende tak og sin tette relasjon til Oslofjorden.

Arkitektkontoret Snøhetta er blitt berømmet for prosjektets enhetlige tankegang, hvor alt – også utsmykningsprosjektene – henger på greip visuelt sett. Også mottagelsen disse prosjektene vært samstemt positiv, men hvor tilfredsstillende er egentlig forholdet mellom kunst og arkitektur i det nye operabygget? Selve operabygget har umiskjennelige skulpturelle kvaliteter, men hvilke kunstneriske uttrykk er det i stand til å romme – og hva kan eventuelt disse tilføre?

Lemfeldig. Under en presentasjon av kunstverkene forleden lot Snøhettas Kjetil T. Thorsen det skinne igjennom at den arkitektoniske visjonen, i all sin fortreffelighet, gjennomsyrer samtlige detaljer. Utsmykningsprosjektene ble ullent og ikke så rent lite pompøst beskrevet, og kunstnerne noe lemfeldig kreditert.

Glippet mellom en arkitektonisk og en kunstnerisk formidlingsform ble tydelig illustrert, og mangelen på presisjonsnivå kom i alle fall ikke kunstnerne til gode. Det integrerte uttrykket – hvor kunstprosjektene har vært innberegnet fra starten av, fremfor å drysses som garnityr over det ferdige bygget – blir Snøhettas universale forklaringsmodell. Og hvem ønsker seg ikke en gjennomtenkt estetikk?

Problemet er kanskje at forholdet har bikket over i motsatt retning av det som vanligvis blir kritisert. Dermed står kunsten i fare for å bli totalt underlagt arkitekturens absolutte rammeverk.

Monumentalt. Det er de arkitektoniske flatene de 17 involverte kunstnerne stort sett har fått konsentrere seg om, både innendørs og utendørs, i til sammen åtte prosjekter. Dimensjonene er ikke til å spøke med: Billedhuggeren Kristian Blystad, tekstilkunstneren Jorunn Sannes og billedkunstneren Kalle Grude har eksempelvis vært i sving med utformingen av marmorflaten utendørs, med 33 000 enkeltsteiner spredt over hele 19 000 kvadratmeter.

Videre har kunstnerduoen Løvaas & Wagle bekledd scenetårnet og metallfasader med et mønster av konkave og konvekse punkter, arrangert etter en vevbinding. Det tekstile abstraheres og moderniseres i monumentalt format.

Isfjell. Den arktiske profilen er gjennomgående i operabygget, man skal fortløpende assosiere til snøkrystaller og isfjell. Intet unntak for Monica Bonvicini, som står bak det eneste utsmykningsprosjektet som ennå ikke er fullført. Verket She Lies skal forankres i havnebassenget i løpet av 2009, og skal bli en tredimensjonal versjon av Caspar David Friedrichs maleri Das Eismeer (1823–24), 17 meter høy og omtrent like bred.

Speilende flater og ruvende, transparente isflak i vannet ses frem til med stor forventning, til tross for at den repeterende tolkningen av arkitekturens lettere klisjébefengte, men vakre hovedmotiv synes litt opplagt. Likevel er det grunn til å tro at den svulmende romantiske tematikken her vil holdes under lupen på en bevisst og analytisk måte.

Kveldslys. Den andre store internasjonale kapasiteten på laget, Olafur Eliasson, har med The Other Wall skapt noen svært attraktive garderobevolumer – kritthvite og geometrisk ornamentale med grønnlig belysning innenfra, som en funklende og delikat isbre. Kunstneren, som til fulle behersker skiftende perseptuelle virkemidler, har her utformet flater som i mindre grad enn tidligere utfordrer og understreker betrakterens fysiske tilstedeværelse i rommet. Men det vil helt sikkert fungere i sin sammenheng, med publikum drivende forbi på vei til forestillingen, og tar seg garantert superbt ut i kveldslys. Brukervennligheten begrenser naturlig nok kompleksiteten.

Korrektiv. Samlet sett holdes operaens ulike utsmykningsprosjekter i et arkitektonisk jerngrep. Unntaket er Pae Whites spektakulære og illusjonsskapende sceneteppe, som gjennom sin selvstendige form og selvinnlysende funksjon unngår denne problematikken.

Kontrasten blir enda tydeligere i et par fristilte videoarbeider, hvor viljen til motstand og refleksjon rundt operabyggets meningsproduksjon er større. I Bodil Furus Opera (2008), som er blitt vist i operabygget, klarer kunstneren å ta et skritt tilbake og påpeke strukturelle endringer i Norge som kulturnasjon – fra sosialdemokratiske idealer på 1950-tallet til våre mer udefinerte velmaktsdager – ved å filme bak kulissene i den gamle operaen i Folketeaterbygningen.

Furus skråblikk på sosiale hierarkier og arbeiderne bak produksjonene er et vellykket og nødvendig korrektiv.

Også Katja Høst (som riktignok ikke deltar i det offisielle operakunstprogrammet) evner å sette den nye operaen i en historisk og ideologisk kontekst gjennom fotografier og et videoarbeid plassert i og utenfor Oslo S. Byggingen av nasjonen Norge og endringen av ideologisk ståsted visualiseres her på glimrende vis gjennom gjenfortellingen av Folketeatret historie, med direkte utsikt mot vår tids store kulturløft.

Publisert 18. april 2008