Statsråd Trond Giske svever høyt etter at han i forrige uke samlet de politiske partiene i Stortinget bak et kompromiss om en ny ordning mellom staten og Den norske kirke. Forliket innebærer at kirken har fått både i pose og sekk: Den er sikret mer selvråderett, blant annet ved å få retten til å utnevne biskoper, samtidig som stat og kommune fortsatt forplikter seg til å finansiere kirken.

En slik løsning virket for kort tid siden umulig, og med rette er Giske blitt rost for å ha utvist statsmannskunst av ypperste merke i en sak der de politiske og kirkelige spenningene lenge har vært store. Når det gjelder realitetene i Stortingets kompromiss, fortjener ministeren ingen ros.

Forholdet mellom stat og kirke handler om de lange linjene i norsk samfunnsliv, og superlativene har sittet løst når forliket er blitt kommentert. Klassekampen kaller det et «langt skritt i riktig retning», Aftenposten mener «det ble skrevet kirkehistorie» og til og med Human-Etisk Forbund jubler. Vi ser annerledes på saken.

Det prinsipielt overordnede spørsmålet her handler om hvorvidt Norge skal ha en religiøs nøytral stat. Og hvis det nå er tatt noen skritt i en slik retning, så er det i beste fall et museskritt. For selv om forliket innebærer at kirkelig statsråd blir avskaffet og at grunnlovens paragraf 2 ikke lenger skal inneholde formuleringen «Den evangelisk-lutherske religion forbliver Statens offentlige religion», så er fortsatt Den norske kirke sikret en særstilling i forhold til staten, gjennom grunnlovens nye paragraf 16. Statskirken er med andre ord ikke død.

Istedenfor museskritt burde politikerne ha foretatt et kvantesprang og sagt at nok er nok, nå bryter vi båndene, staten skal ikke lenger identifisere seg med en bestemt religiøs retning. Hvorfor? Jo, fordi det er bare når religionsfrihet settes like høyt som andre friheter at det moderne, liberale og demokratiske samfunnet virker.

Et slikt radikalt brudd vil også være av det gode for Den norske kirke. Det er bedre å være friherrer enn husmenn. En økonomisk og juridisk uavhengighet fra staten vil gi kirken noe den sårt trenger, nemlig mer tro på seg selv.

I dag fremstår store deler av kirkens lederskap med en betydelig angst for det offentlige rom. Det hviler en snillisme over kirken. Ja, det gamle huset virker rett og slett resignert, noe som for så vidt ikke er så rart, med tanke på de mange nederlagene kirken har lidd i møte med samfunnsutviklingen de siste tiårene: Helligdagsfreden er uthulet, blasfemiparagrafen har mistet sin betydning, abortkampen er tapt, den kristne formålsparagrafen er ute av skolen, homofile har fått rett til å gifte seg og, som om ikke det er nok, diskuteres det nå om kirkelig klokkelang før søndagens gudstjenester er i strid med samfunnets støyforskrifter.

Vi trenger ikke biskoper som svarer unnvikende når mediene stiller nærgående spørsmål om kirkens lære. Vi trenger en kirke som med frimodighet og på forståelig vis kan argumentere for sitt syn. Av hensyn til folket. Av hensyn til kirken selv. Og av hensyn til den offentlige
meningsutvekslingen.

JE