«Mindblowing. Jeg hadde bennern hele tiden.» Den kunne ha stukket seg ut som en sår tommeltott. Men svaiet i stedet med det selvfornøyde gliset til en klovn i eske. Og jeg innrømmer: Punchlinen til anmeldelsen av Bjarne Melgaards utstillingsåpning på Haugar i 2005, der et sexy jentepunkband fra Berlin stjal showet for Morgenbladets utsendte, er det jeg husker best av Tommy Olssons skriverier i hærværende organ. Jeg er bare et menneske, attpåtil en nordmann, som fniser av underlivshumor, særlig når den kommer uanmeldt: I kunstkritikken – en sjanger så humørløs av den selv ligner en vits. I Morgenbladet, en avis som ingen – jeg gjentar: ingen – kan forveksle med et vittighetsblad.

Utsagnet er likevel pure Olsson: Modig og pinlig. Oppriktig og usaklig. Spontant og utstudert. Selvavslørende og selvmytifiserende. Svakhet og styrke kan neppe gå opp i en mer struttende enhet enn en upassende ereksjon. Reisningen punkterer all kantiansk estetikk, med sitt krav om et interesseløst, sublimerende blikk – fortsatt en slags forutsetning for den legitime kunstopplevelsen. Men hva annet er å vente av en mann som brukte store deler av 1990-tallet til å lage pornografiske videofilmer man skulle konversere og nippe vin til?

Svart sykebil. Men tekstsamlingen Knust avslører også en annen Olsson, en sann ridder og apostel på billedkunstens vegne, sterk i troen både på dens autonomi midt i dagens visuelle kodekaos, og dens verdi som overlevelsesmiddel og navigasjonsinstrument for sjeler som har valgt bort mer ordinære kilder til kapital. Kunstnerisk arbeid skal ifølge Olsson preges av «dødsforakt og fortærende intensitet», noe vi mener å ha hørt før. Det gjør ingenting, så lenge han omformer devisen til litteratur:

Bak lærmasken (se nøye på bokcoveret), solbrillene og djeveløyenbrynene til Norges mest kontroversielle kritiker, finner vi altså en god, gammeldags romantiker, en uvanlig talentfull skribent og et menneske med opptil flere forsonende trekk. Men for å komme dit, må vi forsere hindre som dette:

Irriterende kukhue. Dette er dessverre Olsson-sitatet jeg husker nest best. Det minner om hjertesukket til Aftenpostens store åndsmenneske Jan E. Hansen: «Jeg har vært trett siden renessansen.» Noen vet å pleie sitt rykte som ufordragelig. Men Hansen var elegant, der Olsson er plump. Usedvanlig utypisk plump. Likevel velger Cappelen Damm å trykke nettopp nevnte passasje på omslaget, til skrekk og advarsel for alle Olsson-skeptikere. «Jeg leste sitatet på baksiden, og da ble jeg så flau at jeg ikke greide mer,» meldte en venn av meg. Olsson presterer endog å lire av seg sitatet enda en gang i forordet, midt i en saus av lavpannet koketteri: «Jeg skjønner at noen irriterer seg over min forbannede attityde altså, jeg gjør det.» Ja vel, så hvorfor ikke heller holde kjeft? Debutanten og hans forlag kunne like gjerne sagt: Styr unna denne boken. Den er skrevet av et kukhue.

Makan til villedende egenreklame. Glem omslaget. Hopp over forordet. Og røret rett etterpå. Start med teksten om Ole Jørgen Næss. Vet du ikke hvem det er? Er du ikke interessert i å vite? Ikke så opptatt av norsk samtidskunst? Nei vel, ikke jeg heller. Men hva med et drivende, mangslungent essay om tidsforskyvninger og personlighetspaltninger, med sjøormen i Loch Ness og den tasmanske tiger i relevante biroller? Som innreflekterer landskapet i Lofoten og nylonstrømpers beroligende virkning på transvestitter? Og som likevel kaster et forklarende lys på kunstnerrollen generelt, og dette kunstnerskapet spesielt?

Sexy ordstrøm. De beste tekstene i Knust gir – for å parafrasere Olsson om god malerkunst – «følelsen av at dette egentlig dreier seg om skribentens entusiasme over selve det å skrive, noe som her trenger igjennom med den største selvfølgelighet». Olssons ordstrøm er en jevn, stri elv som tar uventede svinger, virvler opp smuss og slam, skummer av humør og patos, og drar med seg uhørte mengder av personlige dokumenter og kuriøse objekter fra elvebredden på sin rasende vei mot punktum. Ingen digresjon er for lang. Ingen assosiasjon for søkt. Likevel oppleves det ikke som utflytende, fordi ordene treffer og setningene svinger. Mannen som skriver har rytme, selv i sjelelig ubalanse. Han er rett og slett sexy. Og som han selv fastslår: «Sexy. Det er sørgelig utilstrekkelig som beskrivelse, men jeg finner ikke noe bedre ord. Finnes det forresten et bedre ord?»

Moden gonzo. Kunstkritikk som den nye rocken? Heller den gamle. Det har ingenting med dop og groupies å gjøre. Eller at Olsson har punkens 1977 som år null i sin kunstnerbiografi. Eller tidvis tematiserer sin favorittmusikk (ikke blant de beste tekstene her). Nei, heller fordi stilen og tilnærmingen minner om rockjournalistikken fra første halvdel av 1980-tallet, da skarpe hoder både ute og hjemme forsøkte å tøye og løfte sjangeren. Ambisjonen var å forene vidd og analyse, misjonsiver og underholdningsverdi, subjektivitet og dokumentasjon. Nyjournalistikk, på et vis. Men bare få av tekstene i Knust fortjener gonzo-etiketten, og igjen skjønner vi hva denne vanskelige grenen krever: Skriveferdighet. Modenhet. Selvkritikk. Tommy Olsson er 44. Jeg tør ikke tenke på hvordan den beryktede «Carnegie Awards»-anmeldelsen hadde sett ut, om forfatteren hadde vært 24. Nå greier Olsson å skrive sin egen dagbok fra dette årtusen, basert på en serie kunstsituasjoner, uten å forsvinne i sin egen navle. Eller rettere sagt: Det gjør han titt og ofte, men da vet han det selv, og leverer en avvæpnende metakommentar. Visst elsker gammelpunkeren å fremstille seg som «rabiat militant troublemaker» med dragning mot mørke randsoner, men han kan også fortelle rørende hverdagshistorier, for eksempel om hvordan hakket hans bestemor engang lagde i singleplaten Ballroom Blitz med The Sweet, nå står som det mest håndfaste minnet om henne. Og denne søtheten kler ham.

Snill og uhipp. Modenheten får også Olsson til å styre unna polariserte norske kunstdebatter. Han gidder ikke yppe og krangle. Mange av oss har erfart at det er lettere å skrive saftig når man slakter. Olsson har ikke det problemet. Forbausende mange av anmeldelsene er snille, og preferansene lider ikke av plagsom hipness. Selvsagt digger Olsson outsidere som Pushwagner, men er like helhjertet når han hyller kanoniserte Håkon Bleken eller anerkjenner Magne Furuholmen som kunstner, til ergrelse for ni av ti kolleger.

Diskusjonen om den stuntbiografiske Olsson-metoden tjener kunsten, kunstnerne, publikum eller – gud bedre – kunstinstitusjonen, får andre ta. La oss bare slippe sludder om at mannen stiller seg i veien for verkene. Den insisterende subjektive tilstedeværelsen åpner, situerer og levendegjør verkene, der anmelderkorpsets sedvanlige kvasinøytrale tekstmasser begraver kunsten i ingenmannsland. En mer relevant innvending kan være at Olsson iblant målbindes av ren begeistring («Det finnes ikke ord for hvor bra det er»), at han konstaterer kvaliteter istedenfor å vise dem, og sier seg fornøyd med egne innfallsvinkler istedenfor å tenke videre med verkene selv. Utleggingen av «Matiasevangeliet» er for eksempel stusslig. Vi får vite at unge Faldbakkens bøker og bilder må ses i helhet, at kunstnerskapet handler om overskridelsens umulighet og gir en presis definisjon av første halvdel av 00-tallet. Det er jo flott. Og kunne stått på trykk i VG.

Olsson-skolen. Likevel. Å skrive så mange medrivende tekster om et så vanskelig emne med så korte deadliner, er en kunst. Så la oss si et rungende ja til Olsson-skolen! Den teller fra før Kurt Olsson, mannen bak verdens morsomste sportsintervju (med Patrick Sjöberg), og Clas Ohlson, mannen bak verdens flotteste lekebutikk for voksne menn. Nå har vi fått Tommy Olsson, mannen bak verdens tøffeste kunstskriverier på norsk. Det blir ikke det samme å lese Harald Flor etter dette.