40 timer i Marseille, og det rett fra Svartlamo’n i Trondheim. Hvorfor? Fordi det er jobben min. Og fordi denne utstillingen ikke befinner seg nærmere enn Marseille. Og fordi jeg på en måte er fra Svartlamo’n, det ligger en tung og ufravikelig logikk i min modus operandi som ikke ville vært den samme uten. Ikke på langt nær. Og jeg må si jeg er litt rørt over nettopp å ha sett Svartlamo’n barnehage, som tidligere het Strandveien Auto – fordi det er et hint om at det lønner seg å si ifra, og fordi det ikke engang fantes barn der da jeg bodde der. Fordi det er så sjelden de onde ikke vinner konflikter av den sorten som fant sted på Svartlamo’n for noen år siden, da menneskene som bodde der skulle få sine hus jevnet med jorden. Og nettopp det gjør meg merkelig håpefull der jeg sitter på toget fra Paris. I den grad at jeg begynner å bli redd for at jeg faktisk er på vei å bli voksen. Jeg mener, jeg er jo ikke voksen, bare jævlig gammel, og det er jo sånn jeg vil ha det.

Eksistensielt. Kjersti Andvigs samarbeidsprosjekt med dødsdømte Carlton A. Turner, som sitter på death row i Texas og har gjort det i ti år, går i korthet ut på at hun har strikket en kopi av cellen hans. Og for noen høres det kanskje ut som et typisk konseptbasert arbeid i en viss forstand. Noe som noen ganske enkelt måtte ta på seg å gjøre. Nettopp. Og du tror dette kun handler om en protest mot dødsstraffen, gjør du ikke? Det kan jo se sånn ut, ikke sant? Og det er jo en enkel ting, noe politisk korrekt, noe man ikke kan unngå å vinne sympati for. Likevel handler det ytterst om noe mye, mye mer basic og mer mindblowing komplekst; dette handler om oss. Og selv om det utenpå kan se ut som om verket behandler hva vi er kapable til å gjøre mot hverandre, graviterer dette til slutt ned til vår oppfatning av vårt liv og vår tid. Vi ser på Carlton – som har sittet der han sitter siden han var 19 – som nettopp dødsdømt i første rekke. Som var vi selv helt udødelige. Vi forestiller oss at han bare sitter der og venter, men egentlig er jo mannen så opptatt som det går an. På mange måter vil jeg tro han har et rikt liv, selv om jeg ikke skal ta i for hardt – jeg ville tross alt ikke byttet plass med ham for noe.

To av tre. Den strikkede cellen står plassert midt på gulvet i et dunkelt opplyst rom. Vi må kikke gjennom sprinkler og små, smale åpninger for å se hvordan den egentlig ser ut. Utvendig er det bare den røffe strikkingen, masse garn og en ramme. På innsiden en seng, toalettstol, vask, ikke så mye mer, men alt er nitid strikket. Det er ikke veldig mange kvadratmeter det er snakk om. Gjengsymboler og flagg pryder veggene – noe de så avgjort ikke gjør i den egentlige cellen i Texas; dette er ting Carlton vil ha inn i denne konteksten, liksom det røde, store pentagrammet som dekker det svarte gulvet. Men så kommer han også fra gangland, der symbolene fortsatt har en betydning langt ut over hvordan vi forholder oss til dem, og der noe gikk skikkelig gærent for mange år siden.

Slik jeg har skjønt det hadde Kjersti Andvig tre kriterier når hun søkte etter en samarbeidspartner fra denne lukkede verdenen til sitt prosjekt. Det skulle være noen som ikke insisterte på at han var uskyldig dømt, som ikke hadde blitt ekstremt religiøs av å sitte på dødscellen, og han skulle – for å unngå de verste klisjeene – ikke være svart. Nå, to av tre er ikke så ille, Carlton er så avgjort en svart mann, men man kan ikke unngå å spørre seg hva det er som gjør at alle hvite på death row i Texas enten er religiøse eller uskyldige, for det er jo den konklusjonen man må dra ut fra denne informasjonen. For det sitter vel noen hvite der, eller?

En dame på utsiden. Men der jeg står foran cellen går det ikke an å unngå noen refleksjoner omkring strikkingen som sådan. Den er utrolig påtagelig. Dette meditative håndverket som alltid er til stede i fanget på en eller annen kvinne et sted til enhver tid (en sjelden gang en mann, men ærlig talt, veldig sjelden). Ladet med like deler eskapisme og omsorg, har strikkingen muligens lenge hatt en stille protest nedfelt i seg. Jeg har kjent kvinner som i varierende grad har hatt et avhengighetsforhold til den; som var strikkingen et sted – et rom å trekke seg tilbake til når forholdene rundt blir for vanskelige. Men med et mål for øye – kofte, skjerf, varme sokker – som mener godt. Det er i lys av dette det lønner seg å forholde seg til dette arbeidet – og sånn sett er det ikke så viktig hva mannen og kvinnen heter eller hvor de kommer fra, eller hvor dette befinner seg. (Men det er noe pussig med at utstillingsstedet heter Triangle når det ligger i Marseille og er fokuseringspunkt for et arbeid av en kvinne fra Norge og en mann i Texas, er det ikke?) Dette verket transcenderer de ytre omstendighetene og blir et universelt bilde av en dødsdømt mann, og en dame på utsiden som strikker noe for ham.

Slutten. I det romslige lokalet til Triangle France i Marseille, der den strikkede cellen står som en slags rar og stor nattbordslampe, begynner vinen å ta slutt – som vin ofte gjør. Tilfeldigvis får jeg høre historien om en norsk og velstående kunstsamler som en gang ble spurt om han ikke kunne tenke seg å stille ut deler av samlingen sin, slik at andre kunne ha glede av den. Responsen, slik jeg fikk den gjenfortalt, har skurret skjærende og nådeløst i bakhodet mitt i flere dager etter at jeg kom hjem fra Marseille: «Nei, disse bildene er våre og dem skal vi ha her og kose oss med.» Og jeg blir et sted veldig lei meg – veldig, veldig trist på denne personens vegne. Det må være så uhyggelig å leve med en sånn fundamental misforståelse av hvordan verden fungerer. Det er, tenker jeg, om noe, en uttalelse som indikerer et fattig og meningsløst liv – til forskjell fra Carlton A. Turner, som på noen få kvadratmeter i Texas lever et intenst og rikt liv. Så kan det ta slutt, når som helst. Men hvilket liv kan ikke det?