Klasseskiller. Muriel Barbery, eller Babery (forlaget har ikke klart å bestemme seg på omslaget), har skrevet et kvasifilosofisk saksinnlegg forkledd som roman. Bokens hovedmetafor er pinnsvinet, et dyr som til tross for den lite imøtekommende innpakningen skjuler en hemmelighetsfull eleganse. Hvis god litteratur kjennetegnes ved flertydighet og komplekse tanker sømløst integrert i den skjønne skriften, er Barberys roman ikke særlig god. Romanen fortelles i vekslende kapitler mellom den eldre portnerkonen Reneé, som steller og holder orden på livene til rike franske snobbefamilier, og Paloma, en hyperintelligent jente som av filosofiske årsaker planlegger selvmord på fødselsdagen sin.

Reneé er ingen hvilken som helst portnerkone og Paloma ikke hvilket som helst barn. Vennskap oppstår naturligvis mellom disse annerledestenkende som på hver sin måte gjør opprør mot det bestående. Samfunnet forventer at Reneé ser på såpeserier og leser Barbara Cartland til øynene blir blanke, sannheten er at hun i en årrekke har levd et dobbeltliv og i skjul fordypet seg i Leo Tolstojs romaner, japanske kunstfilmer og klassiske korverk. Hvis denne romanen har ett enkelt budskap, må det være dette: Det franske samfunnet er ekstremt klassedelt. Rikingene, det være seg sosialister eller kapitalister, forakter og ser ned på arbeideren. Boken stiller det enkle spørsmålet: Kan vi ikke bare være venner uansett hvilken klasse vi tilhører?

Skinnet bedrar. Det er nesten umulig ikke å dele forfatterens moralske grunnsyn om å se mennesket bak stereotypiene, men det skal godt gjøres å finne én tanke i denne teksten som ikke de fleste oppegående mennesker har tenkt allerede. Reneé står som selve muligheten for at en åpen nysgjerrighet til den andre kan avdekke forbausende hemmeligheter der en minst venter dem. Men er det en innsikt som kan bære en hel roman? En norsk parallell til den franske portnerkonen vil kanskje være å spørre hva en burkakledd middelaldrende muslimsk kvinne har liggende på nattbordet, for så til sin forskrekkelse oppdage at hun leser Matias Faldbakken under dyna.

Det høystemte og det platte går hånd i hånd i denne uferdige og lite elegante romanen. Når man først har forstått bokens moral og budskap, begynner den språklige irritasjonen. Noen vil kanskje si at Barbery er leken og utforskende, at hun behersker alt fra en slags «proustsk» følsomhet ispedd filosofisk klarsyn til feelgood a lá Anna Gavalda. Jeg blir bare irritert over setninger som denne: «En enorm melankoli kaster seg over meg med supersonisk fart.» Og jeg får vondt av å lese klisjeer som «en formløs skrekk vokste frem i henne». Hvor mange ganger kan man egentlig bli «lammet av skrekk» eller bli «båret av en bølge av håp»? Dette er kiosklitteraturens pinlige autopilotspråk, men kanskje er det nettopp det som har vært forfatterens hensikt? Å blande høyt og lavt, det sentimentale og den klassiske dannelse, Purcells Dido og Aeneas med Eminems Lose Yourself.