I det an­ta­ge­lig enes­te leng­re tv-in­ter­vju­et som er gjort med J.M. Coet­zee spør den nederlandske re­por­te­ren om det å bli in­ter­vju­et er en form for tor­tur. «Ja, de­fi­ni­tivt,» sva­rer Coet­zee, og ser yt­terst util­pass ut. «Men hvor­for?» Coet­zee suk­ker. «Hvor­for ... Hvor­for?» (lang pau­se) Sva­ret kom­mer uten en­ga­sje­ment: «For­di det er uten re­flek­sjon.» Re­por­te­ren: «Du må gi dum­me svar på dum­me spørs­mål?» Coet­zee: «Ja, gi dum­me svar.»

Han har ryk­te på seg for å være sky, så­gar men­nes­ke­fi­endt­lig. Det sies at han nek­tet å sva­re en jour­na­list på spørs­må­let om hva M-en i nav­net hans står for. Og mens de fles­te sier det er Max­well, tror noen frem­de­les det er Mic­hael. And­re vil ha det til at han så godt som ald­ri ler og at han i mid­dags­sel­ska­per kan fin­ne på ikke å si et enes­te ord. Han skal være en en­tu­si­as­tisk syk­list som sjel­den drik­ker al­ko­hol og ald­ri spi­ser kjøtt.

Over­grep. Coet­zee vet at han blir opp­fat­tet som en ar­ro­gant og til­ba­ke­truk­ket for­fat­ter. Men så ser han hel­ler ikke på seg selv som en of­fent­lig per­son med plikt til venn­lig imø­te­kom­men­het. Han li­ker ikke jour­na­lis­ter og sær­lig ikke når spørs­må­le­ne de­res er av ty­pen «Hva er for­fat­te­rens rol­le i Sør-Af­ri­ka?»

Som føl­ge av den­ne mot­stan­den er det en på­fal­len­de skjev­het i de re­la­tivt få in­ter­vju­ene Coet­zee har gitt. In­ter­vju­er­nes spørs­mål strek­ker seg gjer­ne over både en og to si­der, mens sva­re­ne bare er på et par sta­vel­ser, et ja el­ler nei, el­ler «det har jeg ikke tenkt på» el­ler «det hø­res ut som en god be­skri­vel­se». Vi har å gjø­re med et men­nes­ke som med stort be­svær for­mu­le­rer sine inn­sik­ter og i egne øyne nes­ten all­tid mis­lyk­kes i en munt­lig form. Han in­si­ste­rer på at en for­fat­ter først og fremst hen­ven­der seg til ver­den gjen­nom sine bø­ker.

Di­lem­ma­et opp­står når man som le­ser også vil få men­nes­ket bak skrif­ten i tale. Det fin­nes et be­gjær et­ter for­fat­te­rens stem­me uten­for teks­ten, usen­su­rert og na­ken. Vi tror vi kom­mer nær­me­re for­fat­te­ren ved å få ham til å snak­ke, det ne­der­land­ske tv-in­ter­vju­et ligner der­for mis­ten­ke­lig på et over­grep. Ja, nes­ten alle in­ter­vju­ene med Coet­zee ligner over­grep. Det er noe vak­kert i det, og sam­ti­dig ube­ha­ge­lig. Vak­kert på grunn av al­vo­ret og sta­he­ten, mot­stan­den mot for­enk­lin­ger, kom­pro­miss­løs­he­ten. Ube­ha­ge­lig for­di in­ter­vju­ene dess­ver­re for ofte ligner på for­hør, på kafkaske ma­re­ritt der jour­na­lis­ten er et­ter­fors­ker og dom­mer i en og sam­me skik­kel­se.

Jeg send­te der­for spørs­må­le­ne mine av sted med un­der­teks­ten «til­gi meg».

Et kje­de­lig liv. «I am sor­ry to say that I do not give interviews.» Jeg had­de sendt de 24 spørs­må­le­ne til Coet­zee i hans nye hjem­land Au­stra­lia, om alt fra hans sis­te ut­gi­vel­se Et dår­lig år (Diary of a Bad Year) til den kom­men­de fil­ma­ti­se­rin­gen av Vanære med John Mal­ko­vich i ho­ved­rol­len, samt om rug­by og en­ga­sje­men­tet for dyrs ret­tig­he­ter, el­ler som han li­ker å for­mu­le­re det: «a change of heart towards ani­mals». Med and­re ord en god miks. Ikke for aka­de­misk, men hel­ler ikke ure­flek­tert og ba­nalt. Jeg nevn­te at det i år er 25 år si­den han ble over­satt til norsk for før­s­te gang. Det hjalp kan­skje på vel­vil­jen? For jeg fikk ikke et av­slag, ikke helt, han vil­le sva­re på fire av spørs­må­le­ne:

– Hvor­dan føl­te du deg et­ter pub­li­se­rin­gen av din før­s­te bok, Dusklands, som kom ut i 1974, da du var 34 år? Du har en gang stilt spørs­må­let: «Hvor man­ge menn i ty­ve­åre­ne skri­ver egent­lig ro­ma­ner verdt å lese?» Har du en kom­men­tar til det?

– Jeg er redd jeg ikke hus­ker – dis­se øye­blik­ke­ne hø­rer til en fjern for­tid.

– Hvis el­ler når din bio­gra­fi blir skre­vet, hvil­ke tan­ker har du gjort deg om den?

– Jeg har levd et vel­dig kje­de­lig liv. Hvis en bio­gra­fi om meg noen­sin­ne blir skre­vet, vil det bli en vel­dig kje­de­lig bok.

– Alle dine ro­ma­ner er blitt over­satt til norsk (jeg tror den før­s­te over­set­tel­sen kom i 1983). Føl­ger du nøye med på over­set­tel­se­ne av dine bø­ker?

– Jeg gjør hva jeg kan for å hjel­pe mine over­set­te­re. I til­fel­ler som in­vol­ve­rer de få språ­ke­ne jeg be­hers­ker (jeg be­kla­ger å måt­te si at norsk ikke er et av dem) le­ser og gjen­nom­går jeg over­set­tel­se­ne før pub­li­se­ring. I til­fel­ler som be­rø­rer and­re språk, sva­rer jeg på over­set­ter­nes hen­ven­del­ser så godt jeg kan.

– Noen nor­ske el­ler skan­di­na­vis­ke for­fat­te­re du be­und­rer og le­ser?

– Av nor­ske for­fat­te­re kjen­ner jeg selv­føl­ge­lig Ib­sen og Ham­sun. Jeg har også lest ro­ma­ner av Tar­jei Ves­aas og Per Pet­ter­son, i til­legg til Giants in the Earth av den norskame­ri­kan­ske for­fat­te­ren Ole Edvart Rølvaag. Jeg kjen­ner også til Siri Hustvedts ar­bei­der, hun må vel be­trak­tes som en slags æresnordmann.

En dår­lig dag. Hvor­for valg­te han ut ak­ku­rat dis­se spørs­må­le­ne? Jeg vet ikke, men jeg tror jeg vet sva­ret li­ke­vel. De krev­de in­gen ube­ha­ge­lig­he­ter, in­gen re­flek­sjon han kun­ne ha for­mid­let bed­re i en ro­man. Det var bare over­fla­te, en smer­te­fri ut­veks­ling. Ver­ken han el­ler jeg har tatt ska­de av for­hø­ret, vi har in­gen­ting å ang­re.

Jeg kom­mer til å ten­ke på et be­fri­en­de øye­blikk midt i in­ter­vju­et med det ne­der­land­ske tv-team­et. Et­ter å ha «pla­get» Coet­zee med al­vor­li­ge spørs­mål om skjønn­he­tens og for­so­nin­gens ve­sen, spør re­por­te­ren: «Når du har en dår­lig dag, hva gjør du? Set­ter på cd-spil­le­ren, lyt­ter til Bach el­ler Beet­ho­ven el­ler Webern, be­gyn­ner å drik­ke, el­ler skri­ve?»

Et ør­li­te smil kom­mer til syne i Coetzees und­ren­de og re­ser­ver­te blikk, med inn­over­sku­en­de proustske dikterøyne. Han er ty­de­lig over­ras­ket, men kan­skje også let­tet over spørs­må­lets over­rump­len­de lett­het.

– Hvis jeg har hatt en dår­lig dag ...? (ten­ke­pau­se) – Jeg la­ger mat! Det er en­kelt. Godt i seg selv. Og re­sul­ta­tet er umid­del­bart til­gjen­ge­lig.