Er Prince blitt en gnien og gretten gammel gubbe? Var det dårlig gjort å forsøke å hindre norske C+C Records i å gi ut den femdoble tributeplaten Shockadelica? Eller satte han bare skapet på rett plass? Disse spørsmålene diskuteres for tiden av Prince-fans verden over, og stemningen på de fleste nettfora ser ut til å helle i retning Norge. Nå er faktisk boksen klar, Prince blir straks 50, og om kort tid kan du få kjøpt den et sted nær deg. De varmeste anbefalinger er herved gitt, både til menigheten og til hvermannsen.

For dette er intet mindre enn en begivenhet. Selv om det riktignok ikke er snakk om fem cd’er fulladet med diamanter. Noe slikt er heller ikke poenget. Det fine med utgivelsen er derimot det voldsomme spennet, det brede mangfoldet av norske artister, det sprikende låtutvalget, spillegleden, lekenheten, varmen og kjærligheten. Til sammen 81 artister, band og konstellasjoner bidrar. Låtene er til en viss grad inndelt sjangermessig. Funk her, fuzzgitar der, pop, soul, jazz, elektronika. Hver plate har sitt smakfullt utvalgte, illustrerende navn, for eksempel Old School Joint 4 The True Funk Soldiers.

Vokale krumspring. Ballet åpnes standsmessig, med selveste Maja S.K. Ratkjes versjon av «Solo», hentet fra platen Come (1994). Uortodokst låtvalg, men en ærlig og morsom innspilling. Uten å fornærme noen kan vi vel slå fast at dette er den låten som befinner seg lengst unna originalen. Var det Ratkjes vokale krumspring som fikk Princes advokater til å spisse blyantene? Samme det, det er slike bidrag som gjør Shockadelica til noe større og bedre enn de sedvanlige trauste fanplatene. Selv om tyngdepunktet ligger på det forventede stedet – siste del av åttitallet.

Både «Sign O’ The Times», «Purple Rain», «Kiss», «Nothing Compares 2 U», «I Would Die 4 U», «Darling Nikki», «Sometimes It Snows In April» og «Anotherloverholenyohead» er representert med to versjoner. Den beste av disse er The White Birchs behagelig rullende «Purple Rain». Når koret dunker inn under refrenget kommer gåsehuden byksende, det skjer på tidelen og er helt nydelig. Bidraget fra årets hitmakere Stargate, som i samarbeid med Espen Lind har valgt seg «Sometimes It Snows In April», er derimot blant platens mest meningsløse.

Hjerte. Den sterkeste låten er signert Jarle Bernhoft, tidligere vokalist i Span; bandet som ikke kunne finne seg selv. Sammen med Kringkastingsorkesteret har han laget en usedvanlig unorsk og sjelfull versjon av Newpower Soul-perlen «The One», og viser seg her som en vokalist med et voldsomt spekter. Det skorter ikke på ambisjonene, Bernhoft sikter mot de mest intense høyder når det drar seg til, men det er ingen grunn til bekymring. Han treffer blink hvert minste følelsesladde grynt, og aldri har Kringkastingsorkesteret vært mer seigt og groovy.

Newpower Soul er for øvrig en glemt godbit, og fremstår som en av vinnerne gjennom Shockadelica. Også Loudmouf Choir, som for øvrig alltid innfrir, står for et glitrende bidrag hentet fra denne platen. Det dreier seg om en småpsykedelisk, George Clinton-aktig variant av «Freaks On This Side». Begge disse versjonene er såpass sterke og selvstendige at man glemmer at man faktisk sitter og hører på en coverplate. I stedet blir man ganske enkelt fanget inn av kraften i musikken, og det er helt nødvendig hvis utgivelser av denne typen skal ha livets rett.

Fonk. Det er hyggelig at noen har fått til funken. Dette har vi ofte problemer med her til lands, og de mest krampaktige bidragene i denne boksen er ganske klamme. Det er selvfølgelig flott å rope «FONK, høi», gjerne kombinert med tilhørende slagord, men sjelden tilstrekkelig, dessverre.

Et annet problem er artistene som ikke makter å låte som annet enn seg selv. Enten originallåten befinner seg i et annet univers, eller om de er naboer, er det noen som ikke er i stand til å gjøre noe annet enn det helt åpenbare. Ta for eksempel Ephemeras «Manic Monday». Hadde man puttet de tre bergensjentene pluss låten inn i en datamaskin og ristet litt, er jeg ganske sikker på at versjonen på Shockadelica ville kommet ut. Man merker den så vidt, hvis man er ekstra fokusert i rette øyeblikk. Men kanskje er det like greit bare å tenke på den, den låter nemlig nøyaktig som man forventer.

Himmelen. Dette er imidlertid bagateller. Boksen fungerer utmerket på flere måter. Foruten den åpenbare musikalske egenverdien, er den også en super portal inn i nye sider av Princes mangslungne verden, og til en bataljon nye norske musikere. De færreste har hørt om alle de deltagende artistene, og de aller fleste av disse leverer inspirerte, verdifulle innspillinger.

Det er for eksempel alltid hyggelig å høre Håkon Kornstads tone, og på «Greatest Romance» er den på sitt varmeste. Anne Marie Almedal har ikke gjort så mye av seg i det siste, men med «Paisley Park» er hun tilbake i storslag. En artig sammensetning er Sølvguttene feat. Hilde Marie Kjersem og Peder Kjellsby, som bidrar med en sakral og vakker «Joy In Repetition», mens Ost & Kjex leverer god elektronika med «Dirty Mind». Slik kan man fortsette. Du skal være bra gretten hvis du ikke finner noe å være glad i på Shockadelica. For dette speiler Princes forvirrede sinn på en glimrende måte.