I artikkelen «Kronisk overforbruk» i Morgenbladet 16. mai settes fokus på de årlige underskuddene i helseforetakene. Helseøkonomi er vanskelig fordi det dreier seg om knallharde prioriteringer som får direkte konsekvenser for syke mennesker. Helge Johan Kjersem, tidligere direktør for Ullevål sykehus, uttaler til Morgenbladet at: «[...] det mangler litt på evnen til å prioritere i Norge.» Hvorfor er det så få som snakker om det?

Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen sa en gang: «Når det gjelder liv og helse skal det ikke stå på pengene.» Det er beroligende ord, men dessverre er de ikke sanne. Det finnes nemlig en grense for hva vi er villige til å betale for liv og helse. For øyeblikket er det 88,5 milliarder kroner i året. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad har sagt at det må helsevesenet forholde seg til.

For å sette dagens helsebudsjett inn i et historisk perspektiv kan det være verdt å minne om noen tall: På 1960-tallet brukte vi rundt to prosent av bruttonasjonalproduktet på helsetjenester, nå bruker vi omtrent ti prosent.

Likevel er det ikke nok. Dette forteller oss noe om et grunnleggende problem som vi må forholde oss til i helseøkonomien: De medisinsk-teknisk tilgjengelige behandlingsmulighetene og etterspørselen etter dem er uendelig mye større enn det vi har ressurser til å tilby.

Fremveksten av moderne medisin i tiden etter annen verdenskrig er en ubetinget suksesshistorie. Den har gitt oss gode redskaper for behandling av sykdom og forlengning av liv. I dag fortsetter medisinsk forskning å øke mulighetene for utredning og behandling. Mange nyvinninger representerer imidlertid små forbedringer av eksisterende behandling til en mye høyere pris. Vi vet også at opp mot 60 prosent av helseressursene går til behandling i det siste halve året i pasientenes liv.

De gode resultatene den moderne medisinen har å vise til skaper enorme forventninger i befolkningen. Derfor er ressursbehovet i helsevesenet tilnærmet uendelig. En tidligere britisk helseminister, Enoch Powell, oppsummerte denne erkjennelsen slik: «Det finnes ingen grenser for hvor mye behandling én person er i stand til å motta.»

Vi er i en situasjon hvor vi har en begrenset mengde midler til rådighet og mange mer eller mindre dyre behandlingstilbud å bruke dem på. Likevel hviskes det bare forsiktig i gangene om det politikk og helseøkonomi dypest sett dreier seg om: Hva skal vi prioritere? Mangelen på høye og modige røster er selvfølgelig fordi det er upopulært å være den som sier nei til dokumentert nyttige medisinske tiltak. Å gjøre nettopp det kan imidlertid være nødvendig for å bruke ressursene som frigjøres på andre tiltak som er viktigere.

Vi trenger en offentlig og prinsipiell debatt om prioritering i det norske helsevesenet. Samme hvor vanskelig det er må vi må våge å snakke om hvilke behandlingsmuligheter samfunnet skal si nei til. Forskjellen mellom det som er medisinsk-teknisk og økonomisk mulig kommer bare til å øke. Skal vi opprettholde et rasjonelt og rettferdig helsevesen kreves det at vi har en åpen og løpende diskusjon om hvilke behandlingsmuligheter vi skal tilby.

Rettferdighet og åpenhet i en slik debatt krever også at politikere engasjerer seg i prioriteringsspørsmål. Uten politisk og demokratisk forankring foregår prioriteringsdebatten i stedet skjult i helseforetakene. Deltagelse vil også være med på å ansvarliggjøre politikerne. Det finnes flere eksempler på at nye og dyre behandlingsmetoder med marginal effekt er blitt avvist av helsevesenet for så å bli tvunget gjennom fra politisk hold. Motivasjonen har som regel vært å redde ansikt etter presseoppslag om dramatiske enkeltskjebner.

Det er ingen som ønsker å sette prisen på et liv. Gapet mellom de tilgjengelige ressursene, de medisinske behandlingsmulighetene og våre forventninger til helsevesenet gjør det imidlertid tvingende nødvendig. Å diskutere helseøkonomi og -budsjetter uten å være villig til å snakke om prioritering er meningsløst.

Tore Salte
Medisinstudent, UiB