Kvelden før pressevisningen av Sex and the City – The Movie zappet jeg innom en av de gamle episodene av tv-serien som TV3 kjører på nytt i forkant av premieren. Det var avsnittet der de fire unge kvinnene er på besøk i Los Angeles og havner på fest i Hugh Hefners Playboy Mansion.

Frem til da hadde LA fortonet seg som et fengsel for gjengen fra New York, med røykeforbud, helsefanatisme og ikke minst vestkystens forakt for europeisk, klassisk couture. Når Carrie og Miranda forviller seg inn i Hefners notoriske grotte, som to isbjørnjegere i tropene, stirrer de forundret på Playboy-bunnienes enorme flåte av silikonpupper som strutter mot dem fra vannskorpen. «Look, it’s tit soup!» utbryter Carrie, før det klippes tilbake til Charlotte som i samme øyeblikk blir tilbudt «new boobs». Det var Sex og singelliv på sitt beste: profant, ironisk og underholdende.

Ironi. I kinoversjonen av Sex og singelliv, som har premiere denne uken, har de fire kvinnene et svare strev med å forsone seg med å ha rundet 40 og den pragmatismen et langvarig forhold krever. De er blitt like middelmådige som alle oss andre, men forsøker desperat å gjenskape sin gullalder på Manhattan. Det blir ikke noe vakkert gjensyn.

Filmen starter der tv-serien sluttet. Carrie er fortsatt sammen med Mr. Big, når hun ikke skriver sin faste spalte i noe som ligner amerikanske Vogue. Men selv om filmen forsøker å fortelle oss om omkostningene forbundet med damenes sjonglering av kjærlighet og arbeid, ser vi aldri at de faktisk jobber. Miranda klager i det minste over presset fra arbeidsplassen og familien under jentenes ukentlige lunsjer, men innser for sent at fraværet av sex er en tikkende bombe.

Samantha kan som kjent ikke få nok sex, og har gått over til fienden – det vil si: bosatt seg i LA – men hennes seksuelt og verbalt aggressive newyorker-væremåte harmonerer dårlig med den kaliforniske filmkoloniens sunne og lette livsstil. Og hovedpersonen selv, Carrie, drømmer mer enn noensinne om å gifte seg, men spolerer det hele ved å la seg avbilde i magasinet sitt som «den siste single 40-åringen i New York». Det er bare én av filmens mange utilsiktede ironier.

Rovdyr. På mange måter er Sex og singelliv blitt for New York hva Notting Hill ble for London: en intetsigende kulisse som tidsånden har løpt fra. Woody Allen kunne parodiere sin egen fremstilling av New York som selvforsynt univers i Manhattan («For ham var byen en jungel som måtte erobres …»), men disse løvinnene synes ute av stand til å bestemme seg for om de er rovdyr eller bytte, eller begge deler. Borte er den sultne lysten på livet og de utleverende, selvironiske replikkene.

Mens tv-serien ga seerne poeng for å være fortrolig med samtidens omskiftelige populærkulturelle koder, virker det som kinoversjonen er laget for en yngre generasjon kvinnelige shopaholikere. Det som kun var fornøyelig glasur og muligheter for å score populærkulturelle bonuspoeng, er blitt filmens fremste motiv: Som på en catwalk paraderer kvinnene i nye antrekk for hver scene, og de synes besatt av merkevarer, med like liten distanse som tenåringene i Clueless.

Nådeløst. Jeg er ingen fiende av haute couture. Moteindustrien og filmen har alltid hatt et synergisk forhold, fra den klassiske gullalderen på 1940-tallet til Gaultiers postmoderne kreasjoner i Almodóvars filmer. Men i motsetning til filmikoner som Audrey Hepburn og Catherine Denueve, som begge har foredlet klassisk mote på film, er det ingen av skuespillerne i Sex og singelliv som kan stråle mer enn klærne de har på seg.

Det store kinolerretet kan være nådeløst, det fremhever trekk man ikke kan se på en tv-skjerm. Når Samantha gjør nytende bevegelser med trutmunnen, eller smykker sin nakne kropp med sushi for kjæresten, forandrer det effekt i storformat: Fra å være en enkel og grei morsomhet, blir det banalt på en deprimerende insisterende måte.

Overtydelig. Det finnes replikker med en viss finesse i filmen. Som når Samantha smugtitter på den velproporsjonerte kroppen til naboen Dante, og Carries fortellerstemme konstaterer at venninnen i samme øyeblikk befant seg i Dantes inferno. Eller når en motemagasinredaktør anvender fotoperspektivet «Diane Arbus-medlidenhet» når man skal ta bilder av 40-årige kvinners alderspanikk.

Men det som ble overlatt til fantasien i tv-serien, formidles med en kjedelig overtydelighet i filmen, som for å unngå at fjortisene må logge seg inn på Wikipedia for å følge med i svingene (filmen har 11-årsgrense). Jeg hører heller på tv-komiker Stephen Colberts raffinerte tale fra Glamour Women of the Year Awards (gjengitt på YouTube) enn noen av disse middelmådige morsomhetene.

Utvannet. Denne filmversjonen er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning. Mens kinofilmen, og særlig den amerikanske, henvender seg til bredest mulig målgruppe, har kabelfjernsyn gitt rom for nisjene og de utfordrende konseptene.
Tv-serien Sex og singelliv var kabelselskapet HBOs store gjennombrudd i den amerikanske eteren, og innledet gullalderen som fulgte med tv-serier som Sopranos, Seks fot under, Deadwood og The Wire. Når Hollywood nå vil profittere på disse tv-serienes suksess, er resultatet gitt på forhånd: For å unngå filmsensurens allergi mot profaniteter, og sikre et bredest mulig nedslagsfelt, vannes originalen ut. Man skulle nesten ikke tro at Sex og singelliv foregår i New York, om det ikke var for alle landemerkene som glir forbi med samme forutsigbarhet som klesmerkene.