– Takk.

– Så pent og ryddig i reolene. Hvordan har du fått det til?

Og da ville bibliotekaren, hun vi kaller Hilde, svare at når de grønne plantene vel er vannet og klosettskålen har fått en omgang med børsten, så kan tiden falle lang på biblioteket i Nesbyen en onsdag formiddag, og at når hun først var begynt å rydde, så var det vanskelig å stoppe. Og da ville vi ha tenkt at det var da som bare at vi ikke stanset i Sandvika på vei til Hallingdal og tok med en liten ting fra glassmagasinet til biografihyllen. Eller en hvit orkidé fra Interflora i en potte til hyllen for samfunnsvitenskaper og språk.

Men vi har jo ikke vært på Nesbyen. Alt vi skriver her henter vi fra de norske bibliotekenes faglige fora på internett. Og de fine bildene er det fylkesbiblioteket i Buskerud som har lagret – lagret så stolt – på nettstedet Flickr til inspirasjon for andre biblioteker. Det er nemlig ikke Hilde alene som klør i fingrene ved synet av alle bøkene som bare står der. Hele sektoren klør i fingrene.

30 sekunder. Det var fra fylket de kom. Det var den 14. april. Tre ansatte fra Buskerud Fylkesbibliotek reiste til Nesbyen for å kassere litteratur i Nes folkebibliotek. Det var Beate Ranheim, Håkon Knappen og Jannicke Røgler. «Biblioteksjef Hilde Alsaker deltok fra Nes,» leser vi. (Der kan dere se, hun heter Hilde!)

Det ble jobbet hardt den 14. og 15. april. 60 timers arbeid la de ned. 2517 bind ble kassert. Men kasseringen er ikke fullført før sporene er slettet, forstår vi. De rakk å slette 1184 bind fra basen. Da gjenstår det å slette 1333 bind. Det er ikke nok å kaste bøkene. Alle spor må slettes fra den elektroniske katalogen. «Hver bok tok i gjennomsnitt 30 sekunder å få ut av basen. Dette tilsier at det vil ta cirka 11 arbeidstimer å få de resterende bøkene ut av basen.»

Utlån:Bestand=. Før vi går videre skal det sies at kassering er en nødvendighet. Og systemet for innlån fra andre bibliotek fungerer, for dem som har tid. Og magasinene er jo ikke like lyse og luftige som publikumsavdelingen, så vi kan ikke forvente at bibliotekarene av i dag, som er blitt opplært i at lykken er lys og luft, skulle ville løpe i magasinet når du ber dem om det.

Vi betviler altså ikke at bestanden må røktes. Men vi fascineres av begrunnelsen for at tempoet i kasseringsarbeidet nå er satt opp. Målet for om et bibliotek er veldrevet er blant annet omløpshastigheten. Omløpshastigheten er utlånet delt på bestanden. Og tallet for omløpshastighet inngår i KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), altså statistikken som rådmann og bevilgende myndigheter, kommunalt, fylkeskommunalt og sentralt, bruker i sin planlegging. Ingen fører seg i slik en stråleglans på seminar som en biblioteksjef med høy omløpshastighet.

Døm på coveret. Hvordan få opp omløpshastigheten? Låne ut mer? Ja visst, da blir omløpshastigheten høyere. Skjære ned på bokbestanden? Selvsagt! Da vil også brøken bli større. Og å fjerne bøker er enklere enn å låne ut flere. Sjauen på Nesbyen her i våres viste at kassering av 2500 bind bare tar rundt 70 arbeidstimer. «Med kasseringen har nå Nes kommet opp i et omløpstall på 0,62,» skriver Jannicke Røgler ved Buskerud Fylkesbibliotek i tidsskriftet Bok og bibliotek.

Er hun da fornøyd? Langt ifra. «Tallet tilsier at det fremdeles er behov for ytterligere kassering i samlingen.» En ofte sitert faglig vurdering, basert på normene til bibliotekeksperten Nick Moore, tilsier at omtrent halvparten av samlingene bør fjernes.

Det er det engelske innredningskonseptet «opening the book» som er på fremmarsj. Som gjør at det endelig er blitt like fint å være bibliotekar som å være dekoratør i senterbutikkene til Norli og Tanum. Folk skal se bøkene, heter det. Altså forsiden. «Ikke bare de kjedelige ryggene.» Slik snakker nemlig bibliotek-Norge.

Kulturformidling! Undersøkelser viser at utlånet – ikke bare omløpshastigheten – går opp når hyllene er luftige og åpne og såkalt «aktuelle» bøker vises frem. Mot dette har vi ingen gode argumenter. Bare sorg og ringeakt. Sorg over at aktualitetskriteriet i den grad gjøres gjeldende også her. Bokens fortrinn vis-à-vis film var inntil for få år siden at utvalget av titler var så uendelig mye større for bøker. Film var begrenset til ny film. Med dvd-en ble forskjellen mindre, flere titler ble lett tilgjengelig. Med aktualitetsdominansen i bokhandlene og den nye Kostra-drevne kassasjonsbølgen i bibliotekene, skjer det motsatte når det gjelder bøker. Har vi da likevel en fornuftig grunn til å sørge? Ikke grunn god nok. Utlånet går jo vitterlig opp. Sørger gjør vi likevel, forkjetret, uten argumenter, men med ringeakt. Overfor hva?

«Et bibliotek er ikke en institusjon for innlevering og utlån av bøker.» Dette siste er opptakten til en definisjon av et bibliotek, ført i pennen av nestoren blant forskerne på feltet, professor Ragnar Audunsson. Slik kan de snakke om biblioteker og ha rett ettersom bibliotekene ved å bruke Lindorff og andre inkassobyråer til å drive inn overdagspenger har lyktes i å skremme bort oss som faktisk lånte. Jeg har gått over til voldsfilm for hele familien. Men vi skal snart unne oss professor Audunssons definisjon i sin helhet, og vi kan lese den igjen og igjen, ja, vi roper den, elleville, ord for ord, i ringeakt:

Og vi tar den en gang til! Hau! Kom igjen, Hilde! Og Audunsson! En gang til!