– Hei, offentlig rom. Har du det fint?

– Ja, svarer det.

– Vil du, Espen Ytreberg, professor i medievitenskap, råde dine barn til å velge medielinje på videregående?

– Ja.

– Dét må vi høre mer om! Men først: I en artikkel fra i høst i anledning Institutt for Medier og Kommunikasjons tyveårsjubileum, en såkalt «drit og dra – artikkel», påsto jeg at medieforskere er gladforskere, og medievitenskap en herlighetsvitenskap. Hvorfor ble det sånn?

– Er du sikker på at det er sånn? Jeg betviler at folk har det inntrykket.

– Du skulle lest all e-posten jeg fikk om hvor deilig det var å se at noen på trykk, og ikke bare på nachspiel, drev gjøn med dette faget.

– Det der er en typisk journalistreplikk. Det er ikke måte på hvor mange e-poster dere påberoper dere som støtte for helt personlige og sære standpunkt.

– Du har rett. Men akkurat her tar du feil.

– Det er ikke riktig, og det har aldri vært riktig, at medieforskerne bejubler alt av medier og alt i mediene. Se på påvirkningsforskningen. Den har alltid vært preget av en bekymringsagenda. Det finnes ikke noe medieforskere gjennom sytti år har vært mer opptatt av enn risikoen for at barn og unge blir negativt påvirket.

– Dessuten har man helt fra førtitallet av hatt den kritiske agendaen fra Frankfurterskolen, som anlegger et gjennomgående kritisk blikk på medieindustrien. Men det folk legger merke til er et prosjekt om reality-tv eller nærlesning av en pornofilm. Men faktum er at det i Norge i dag er ett pågående forskningsprosjekt om reality-tv. Mens jeg nylig telte 14 forskningsprosjekter om tv-nyheter. De gode gamle tv-nyhetene.

– Men det går mye i WoW, i Singalong og Wiii nå, gjetter jeg. Er det av redsel for ikke å være kul at dere kaster dere over all ny underholdning? Eller er det fordi det er lett å få forskningsmidler til slikt?

– I større grad enn mange andre fag, så får medievitenskapen i oppgave å svare på spørsmål fra samfunnet omkring, spørsmål som anses å være presserende. Dermed kan medieviterne fremstå som motedrevne. Årsaken er altså ikke at vi er mer labile personer enn andre, men at samfunnet ber oss finne ut hva disse nye mediene betyr. Dette er jo et klassisk problem som har affisert flere samfunnsvitenskaper. Altså at det oppstår et presserende kunnskapsbehov og man begynner å kaste penger etter forskningen. Og fordi forskningen med nødvendighet er preget av en viss treghet, og har vanskelig for å omstille seg med kvaliteten i behold, så risikerer man at kvaliteten går ned.

– Takk for en god forklaring. En god forklaring på hvorfor faget gjentar samme konklusjon for stadig nye medier og medieprodukters vedkommende. Under de første ti årene med reklamefjernsyn og såpeserier i Norge konkluderte dere alltid like forutsigbart som seriene dere analyserte. «Sannelig: De ligner Charles Dickens romaner, føljetonger de også!»

– Igjen, du gjør ti høns ut av i høyden et par fjær. De aller fleste medievitenskapelige tekstanalyser sier helt andre ting.

– Nå. Men jeg fant en interessant ting, blant flere, i din bok, altså i manuset til din bok, ja du formidler egentlig en sensasjon!

– Å?

– Ja. Og det er gammelt nytt, men noe dere aldri nevner, selv om det er svaret på det verden alltid har spurt dere om. Altså i hvilken grad medievold avler vold. Og dette har dere et omforent tall på!

– La oss ta dette litt omhyggelig. Den svenske forskeren Cecilia von Feilitzen oppsummerte, på oppdrag fra Unesco, den foreliggende forskningen og kom til at det er vanlig å anslå at fem til ti prosent av økt aggresjon hos barn og unge, over tid, skyldes eksponering for medievold.

– Dette er ikke gjendrevet?

– Nei. Det er nettopp poenget med hennes oppsummering. Dette er vel etablert.

– Og likevel roper dere ikke høyt om forbud og sensur! Medieviterne minner om Sigrid Undset synes jeg. Du ser ut som du lurer på hva jeg mener? Jo, uansett hvor mange drap barna begår med sine spillkontroller så forandres «menneskenes hjerter aldeles intet i alle dager.» Men fem til ti prosent er jo enormt høye tall. Hvor mye av kreften skyldes røyking? Hvor mye vil egentlig trafikkskadene øke uten bilbelter? Dere mangler avgjort en mørkemann.

– Medievitere er opptatt av at folk ikke glemmer de øvrige nitti til nittifem prosentene som forklarer hvorfor unge og barn blir mer aggressive. Altså oppvekstvilkår, rusmidler og andre miljøfaktorer. Det å ikke legge størst vekt på det viktigste ville innebære en forskyvning av proporsjoner. En annen grunn til at medievitere ofte fremstår som skeptiske overfor påstander om at vold skyldes medievold, er at de effektene man har beregnet er langsiktige, akkumulerte. Ser man nærmere på det, så ser man at de nevnte fem til ti prosent er skjøre byggverk, fulle av forutsetninger. Dessuten har jo medievitenskapen som en sentral forutsetning en demokratisering av hverdagskulturen.

– Det er det programmet som er deres bane som fag.

– Demokratisering av kulturen er rett og slett en av de viktigste tendensene i de siste hundre års historie – og vi er et produkt av den tendensen. Tanken om at vanlige folks hverdagslige kulturforbruk faktisk er interessant, vesentlig, verdt respekt og dermed verdt undersøkelse – det har vært en viktig motivasjon for medievitenskapen hele tiden.

– Interessant, ja. Verdt respekt, nei. Siden når ble det folk gjør en norm?

– Og jeg fortsetter, uavbrutt: Hvis man har dette utgangspunktet, så holder det ikke å bare erklære barn og unge som ofre, eller å erklære at folk er objekter for negativ påvirkning. Man må ta høyde for at folk er myndige og at mediebruken fungerer i en sammenheng vi også må forstå. På den annen side; det finnes medievitere som gjør seg en spesialitet av å si at mediebekymringen er helt ubegrunnet. Men det er et fløystandpunkt. For eget vedkommende kunne jeg ikke tenke meg å si til bekymrede foreldre at du ikke har noen grunn til å engste deg over ditt barns mediebruk. Det ville være fåfengt, men også uhøflig, og det ville være å desavuere deres evne til å forstå deres eget liv, og viktigst: Det ville ikke ha vært forskningsmessig fundert.

– Du skriver godt om medievitenskapens syn på høy og lav kultur, men det temaet anser jeg som gjennomdrøftet for vår levetid. Du behandler imidlertid nok en ting jeg fant sensasjonelt, nemlig at det pågår en bestrebelse innen medievitenskapen for å etablere kvalitetskriterier for populærkulturelle fenomener. Jeg trodde dere programmatisk avsto fra slikt.

– Det jeg snakker om da er kulturelle verdier. Her er ikke nødvendigvis alle medieforskere enige, men slik jeg skriver om det, er det to måter å gjøre det på. Du kan ta tradisjonelle, etablerte kriterier innenfor en elitekulturell sammenheng, kriterier som grad av nyhet, kompleksitet, hvorvidt verket er utfordrende og provoserende. Og så kan man lete etter dette også innenfor populærkultur – og finne at også en del populærkultur kan score høyt på disse kriteriene. Eksemplene jeg bruker er Monty Pythons Flying Circus og den alternative komedietradisjonen.

– Men man kan også gå annerledes til verks og si at kulturell verdi også kan finnes i former for repetisjon, og former for konvensjonalitet, noe som innenfor en tradisjonell høy/lav-dikotomi ville være forbundet med lav verdi. Men slik er det ikke nødvendigvis. Det repetitive kan også ha estetiske kvaliteter. Eksempelet jeg bruker der er fra Sopranos, hovedpersonens gjentatte besøk hos psykiateren, det skjer serielt, kan man si, over hele sesonger, og år. Slik bygges en sosial og psykologisk kompleksitet, man forstår mer og mer av hvem Tony Soprano er. Det er en rikhet i tegningen av ham som ikke står i motsetning til det repetitive, men som tvert imot er et resultat av repetitive figurer.

– Kunne dere også få i oppdrag å utvikle en bedre snakkemåte for film og tv-prat? Det er jo en tålmodighetsprøve å havne som lytter til en som forteller om en film. Det er lyder og fakter og handlingsreferat i det uendelige. Og det rare er at det er sosialt akseptabelt å snakke sånn, ikke bare blant barn, men helt inn i medievitenskapen. Både kunsthistorikere og litteraturvitere snakker bedre om sine studieobjekter. Kan du ikke gi meg litt rett her?

– Det er mulig at du har litt rett. Men jeg er usikker på om det er et medievitenskapelig problem eller er del av en større analytisk utfordring som gjelder ikke-språklige tekster. Det har alltid vært vanskelig å finne et vokabular for å beskrive bilder og lyder som er like godt som vokabularet for å beskrive språk. Det er et iboende problem, som jeg tror vi skal gi medievitenskapen enda noe mer tid på å løse. Det er et ungt fag ennå.

– Nå skal det handle om skattebetalernes penger. Som skattebetalere ønsker vi at styresmaktene driver fornuftig. Kan medievitere brukes til utredningsarbeid? Jeg synes dere er lite å se i offentlige utvalg som skriver NOU’er og slike skrift som teller.

– At du i det hele tatt spør, er tegn på at du er tilbake i din private forestillingsverden der alt vi bedriver er nærstudier av favorittprogrammer. Men det er flere som arbeider med medieregulering og mediepolitikk enn som driver kulturstudier av mer eller mindre ekstreme kulturuttrykk. Og de førstnevnte er i kommisjoner og utvalg og skriver utredninger. I universitetets statistikk over utadrettet aktivitet scorer medievitenskapen godt over gjennomsnittet.

– Mediefag er blitt stort på videregående skole.

– Ja. Og jobbmessig har det gått ganske bra med dem som har fortsatt oppover i systemet og blitt uteksaminert hos oss.

– Det er ikke rart. Dere har vel nå fått deres marked i videregående og slipper ut lektorer til det, så sirkelen er sluttet.

– Det er et lite mindretall som blir undervisere. Mange går til informasjonsjobber i større bedrifter og organisasjoner, noen til mediene selv, noen til offentlig forvaltning. Men berettigelsen til medievitenskapen ligger i det faktum at i et medialisert samfunn, der mediene også trenger gjennom på områder som tidligere var uavhengige av medier, så blir behovet for kunnskap, refleksjon og kritikk av mediene en stadig mer anvendelig kompetanse.

– Det er ikke et slapphetsfenomen blant de unge i oljelandet at de velger medievitenskap?

– … istedenfor naturvitenskap, som vi stadig hører? Er det dette du er bekymret for?

– Ja. Og språkfagene, ikke minst.

– Ikke medier, men språk…. Du oppviser en klassisk kulturkonservativ holdning.

– Det bekjenner jeg gjerne. For anledningen.

– Men det går ofte bra, kan jeg trøste deg med. Alt er ikke så ille som det ser ut til. Om man ser nærmere etter.

– Makan! Du og faget ditt minner om Candide, som er en liten historie Voltaire skrev om jordskjelvet i Lisboa. Jeg hørte siden at det er en raljering med Leibniz’ filosofi om at vi lever i den beste av alle verdener. Dere evner ikke å ta inn over dere den eventualitet at en del sider ved vår kultur kan være i sterkt forfall.

– Jeg tar ikke denne tonen overfor alle hele tiden. Jeg tar den når den trengs. Som her, nå.

– For øvrig, publikum her i dette offentlige rommet, så var det Espen Ytreberg som lærte meg begrepet Mikke Mus-vitenskap.

– Ja, men det har jeg latt være unevnt.

– Gentleman! Du viste meg til noen artikler i The Times Higher Education Supplement.

– Og så skrev du en artikkel som fikk studenten mine til å frykte at de ikke studerte et ordentlig fag. Dermed måtte jeg ut og slukke en helt unødvendig liten bråtebrann.

– Bråtebrann er av det gode! For øvrig er boken din imponerende ved at den ikke snakker enkelt, men i et alminnelig, men meningstett, språk.

– Takk. Skal vi snakke om Mikke Mus-vitenskapsaspektet?

– Har vi ikke gjort det hele tiden?

– Det var kanskje en avrunding du hadde nettopp?

– Ja. Men nå kommer en avrunding til. Du laget en glimrende studie for fem år siden av radioprogrammet Mamarazzi, om hvordan kvinner som den gang var rundt de tredve snakket rasende fort og dannet kulhet. Den var god og er blitt bedre med årene.

– Boken heter Selvspill i radio. Den handlet om en viss type selv-iscenesettelse.

Så kom skybruddet, endelig. Og utenfor det offentlige rom luktet det av regn på varm asfalt. Og av hegg!