Den nye ekteskapsloven har trådt i kraft og homofiles interessegrupper uttaler at nå har de homofile fått den anerkjennelse og det likeverd som de rettmessig har krav på. Ønsket fra homofile om å bli anerkjent virker da også som kanskje den viktigste premiss for de homofiles kamp. Men det loven gir er rettigheter, ikke anerkjennelse. Anerkjennelse kommer fra mennesker og i denne sammenhengen søker homofile anerkjennelse hos heterofile.

En forutsetning for at de homofile skal oppnå anerkjennelse når deres parforhold nå får status som ekteskap, er imidlertid at ekteskapet oppfattes som noe positivt. Men ekteskapets positive status er ikke relatert til parforholdet i seg selv, men til den heterofile kjønnsmetafysikken; at de kjønnsdualistiske forskjellene mellom mann og kvinne kan forenes til en enhet som er større og rikere enn mannen og kvinnen kan oppnå hver for seg.

Den homofile tror at han eller hun skal oppnå anerkjennelse hos den heterofile ved at partnerskap blir betegnet som ekteskap. Den heterofile kan imidlertid vanskelig gi den homofile anerkjennelse for noe den homofile har satt seg utenfor, det kjønnsdualistiske parforholdet. De homofiles tro på at den nye ekteskapsloven skal gi dem anerkjennelse hos heterofile kan derfor lett bli en illusjon, og det paradoksale er at de homofiles lengsler etter å betegne sine parforhold som ekteskap tilkjennegir at de ernærer seg av, og vel også er avhengige av den heterofile kjønnsmetafysikken.

Det er imidlertid dette som mange heterofile føler nå har skjedd når den nye ekteskapsloven forflytter forutsetningene for forplantningen fra de natur- og kjønnsgitte betingelsene til å bli et sosialt og enkjønnet fenomen. Dermed setter loven til side de identitets- og kjønnsrelaterte dilemmaer som de fleste møter i livet, blant annet ungdommens kjønnsambivalens. Også homofile er opptatt av slike dilemmaer og den nye ekteskapslovens sosiopolitiske utgangspunkt burde derfor også virke kunstig og forflatende på dem.

Fra et heterofilt synspunkt kan den nye ekteskapsloven fortone seg som et homofilt forsøk på å definere seg inn i det kjønnsdualistiske fellesskapet, men da vil det homofile parforhold lett fortone seg som en karikatur, og karikaturer får sjelden anerkjennelse. Partnerskapslovens sterke side var nettopp at den ved å definere den kjønnsmessige forskjellen mellom det homofile partnerskapet og det kjønnsdualistiske ekteskapet, styrket likeverdet mellom disse samlivsformer. Hvis det primære formålet med den nye ekteskapsloven var å regulere forholdene for de homofiles barn hadde det sannsynligvis vært mindre fremmed å regulere dette særskilt, enn å omdefinere ekteskapsloven totalt.

Det farlige ved den nye ekteskapsloven, tilkjempet som den er av de homofile selv, er at den setter til side grunnleggende sider og følelser som de heterofile forbinder med sine samliv. At mange heterofile nå føler at kjønnsmetafysikken er ødelagt og at homofile ikke respekterer det særegent heterofile er ikke det beste utgangspunktet som homofile kan ta.

Det kan derfor være at den nye ekteskapsloven i det lange løp ikke tjener interessene til de homofile. Flere homofile har uttrykt sin skepsis mot å forbinde likeverd for homofile med ekteskapet. De homofile hadde fått færre rettigheter, men til gjengjeld kanskje større anerkjennelse og rettmessig likeverd hvis politikerne hadde lyttet mer til dem.

Andreas H. Bjercke
Ektemann