– Jeg har ikke alt nøyaktig i hodet, men jeg fikk ikke ut full GI. Jeg hadde en annen inntekt i tillegg, fordi jeg også jobbet som lærer og tjente litt på salg. Men jeg hadde underskudd på næringen min. Kanskje endte jeg opp med rundt 200 000 kroner, ikke mer enn det.

Aas understreker at dette overskuddet ikke bare går til mat og tak over hodet, men også til å finansiere nye produksjoner og utstillinger. Hun påpeker videre at hun gjennom dette også bidrar til å sysselsette andre.

– Sånn sett har kunstnerisk virksomhet en verdig bieffekt, sier hun.

– Føler du at du har måttet forsake noe som følge av ditt yrkesvalg?

– Helt klart. Jeg opparbeider meg ikke rett til arbeidsledighetstrygd, sykelønn eller pensjon. Jeg har heller ikke råd til å tegne egen pensjonsforsikring. Den pensjonen jeg kommer til å få skremmer meg. Jeg har seks års universitetsutdannelse, men tjener halvparten av det en lektor i videregående skole gjør. Jeg er lavtlønnet, og regner med at levekårsundersøkelsen vil konkludere med det; at kunstnere fortsatt er lavtlønnede. Samtidig er det også et valg man gjør, å gå inn i kunstneryrket. Man vet det betyr noe i forhold til levestandard og krav. Men man vil jo ha et anstendig liv, på lik linje med andre yrkesgrupper.

– Galleriet hjelper meg.
Tegner, maler og skulptør Ole Jørgen Ness (46) har ikke GI. Han fremhever sitt galleri som en svært viktig økonomisk støttespiller. Ifølge ligningen fra 2006 hadde han en inntekt på rundt 370 000 kroner.

– Jeg er så heldig at jeg har et galleri som hjelper til med å ta vare på meg når det ikke går bra, og som balanserer det hele når det faktisk går bra. Det vanskeligste er selve produksjonsutgiftene. Der kommer gjerne et galleri eller en institusjon inn og støtter, så man gjør opp igjen ved et eventuelt salg.

Ness sier også at han ikke alltid har sittet like godt i det – men er forsiktig med bruken av ordet «forsake».

– Jeg har flere ganger måttet klare meg på et absolutt minimum. Da må man være oppfinnsom, og dette påvirker også hva man faktisk produserer. Jeg føler det ikke som noen lidelse, men jeg har improvisert mye. Jeg har ikke noen familie. Eller et ekstravagant privat forbruk. Det er jeg heller ikke forferdelig interessert i. Greia er å leve, å produsere god kunst, og å ha et sted å produsere kunsten. Får man et arbeidsstipend på 160 000 kroner, og trekker fra utgifter til mat, bolig og atelier, så er det ikke så veldig mye igjen.

– Stipendene er et kunstlotteri.
Marius Martinussen (29) gikk ut av akademiet i Trondheim i 2004, og har siden den gang jobbet fra Berlin, Trondheim og Oslo. Han er satt opp i ligningen fra 2006 med rundt 230 000 kroner.

– Jeg har fått stipender hvert år, og har sluppet å leve fra hånd til munn. Jeg trenger heller ikke ta jobber som ville hindret meg i å arbeide med kunsten.

– Hvor stort var fjorårets arbeidsstipend?

– 130 000 kroner. Så det går fint akkurat nå, men jeg aner ikke hvordan det vil gå neste år. Det er jo et slags gamblingspill, stipendene er nesten som et kunstlotteri. Noen år er man på topp, lager bra ting, og vinner et stipend. Andre år klarer man kanskje ikke å komme med noe bra, og da står man der, sier Martinussen.

– Jeg jobber i mellomrommene.
Vanessa Baird (44) er kunstner, har fått GI i fire år, og sier at dette har utgjort den store forskjellen i hennes liv. Om GI skulle avvikles ville hun selv beholdt ordningen frem til pensjon, men hun er i likhet med Aas klar på at også neste generasjoner kunstnere bør få denne muligheten.

– GI er en sikkerhet, som gjør at jeg garantert har brød på bordet. Jeg kan også legge langtidsplaner for min virksomhet, og har muligheten til å si ja til flere ting, noe jeg ikke kunne før. Tidligere har jeg sett for meg at ting blir så dyrt, med uoverskuelige produksjonsutgifter.

– Hvor mye tjente du i fjor?

– Det er litt vanskelig å si. Når jeg gjør et salg i forbindelse med en utstilling, deler jeg 50/50 med galleristene MGM og C/O – etter rammeutgifter. Jeg hadde en inntekt på rundt 251 000, med overgangsstønad, fordi jeg har små barn. Men overgangsstønaden forsvinner neste år. Jeg tror også jeg var heldig i fjor, og fikk ut hele garantiinntekten. Neste år kommer jeg til å blø, fordi jeg hadde et fint salg nå i forrige uke.

Baird har tre barn, og kan ikke lenger jobbe døgnet rundt.

– Jeg jobber i mellomrommene; mens ungene er i barnehagen og etter at de har lagt seg. Det er GI som gjør dette mulig. Det er veldig mye dobbeltarbeid på dette feltet. Folk jobber i kantiner og slikt, noe som er greit når man er ung og har masse krefter, men som blir vanskeligere når man blir eldre og får barn. GI er den store forskjellen for meg, og jeg ønsker at flere skal få glede av den.