I sitt svar på vårt innlegg (6. juni) i Morgenbladet 20. juni, minner Finn Martin Vallersnes (H) oss på at FNs oppdrag er å sikre verdensfreden. Vi husker selvsagt dette oppdraget, og vi handler i tråd med det hver eneste dag.
Høyres FN-analyse handler imidlertid hovedsakelig om de politiske utfordringene organisasjonen står overfor. Vallersnes har rett i at FN møter begrensninger i forhold til medlemsstatenes uavhengighet og politiske skillelinjer, men FN kan ikke ta skylden for sine eieres svakheter, og sett i lys av disse begrensningene vi vil hevde at vi leverer til overmål, både når det gjelder politiske beslutninger og aktiviteter på bakken.
Når det gjelder Vallersnes’ syn på at vi bagatelliserer «splid mellom nord og sør», gjør vi på ingen måte det. Når alle verdens land møtes er det uunngåelig at konflikter kommer til uttrykk, og politiske uenigheter mellom FNs medlemsland har kanskje til og med blitt større de siste årene. Dette kan likevel på ingen måte være et argument mot FN, men understreker heller hvorfor FN mer enn noensinne er en nødvendig arena. Løsninger på vår tids største utfordringer krever multilateralt samarbeid, enten det gjelder klima eller konflikt. Vi ser dessverre de alvorlige negative konsekvensene av alenegang i for eksempel Irak, mens vi har erfart at handling under FN-mandat tillegges langt større legitimitet fra både stater og borgere.
Når det gjelder de alternative arenaene som Vallersnes peker på, nemlig G8, WTO og NATO, tar de uten tvil beslutninger som påvirker verden, men de er langt fra å være arenaer som majoriteten av land og aktører fra Sør opplever som «sine». Her ser vi en større splittelse mellom Nord og Sør, og mindre demokratiske beslutningsprosesser enn i FN. Ingen av de nevnte andre arenaene kan regnes som reelle alternativer til FNs rolle i verdenssamfunnet.

Marte Torskenæs
Line Hegna
UNDPs nordiske kontor