I Morgenbladet 27. juni skriver Andreas H. Bjercke om kjønnsdualismens metafysikk. Han hevder at mann og kvinne gjennom ekteskapet «kan forenes til en enhet som er større og rikere» enn noen av delene kan være hver for seg, og at denne utbredte metafysiske tankegangen kan medføre mindre aksept for homofile ekteskap fra samfunnets side enn det en fortsatt bruk av partnerskapsloven ville gjort.

At ethvert heterofilt ekteskap skulle få sin verdi fra en kjønnsdualistisk metafysikk, er i høyeste grad en tvilsom idé. Mennesker inngår ekteskap på bakgrunn av kjærlighet, i noen tilfeller av praktiske hensyn, og i verste fall ut fra pliktfølelse eller tvang. Enhver form for metafysisk rasjonalisering omkring dette er enten personlig, og dermed arbitrær, eller rett og slett fraværende. Dersom det finnes en universell metafysisk tenkning omkring ekteskapsinngåelsen, er den, som alle andre tankestrukturer, temporær.

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) snakker om Zeitgeist, tidsånden, og det samme burde vi gjøre — for hva ekteskapsloven angår, så handler det ikke om å tillate homofile en viss grad av respekt innenfor et utdatert system, men det handler om å anerkjenne at systemet er utdatert, for så å oppdatere det.

Ekteskapsloven er basert på tenkning omkring likeverd mellom mennesker. Det er ingen grunn til at penis/vagina-konstellasjoner skal ha enerett på ekteskapelig metafysikk. Det handler om forelskelse og kjærlighet mellom mennesker. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det skulle kunne være negativt å gi homofile like rettigheter som heterofile. Politisk og juridisk sett er det enkelt å forstå: Like rettigheter betyr likeverd.

Dersom det skulle oppstå problemer på bakgrunn av metafysikk, ville disse være kontingente, det vil si logisk mulige, men ikke nødvendige: Det er ikke uten grunn at amerikanske forskere som professor Peggy Pascoe ved University of Oregon har minnet oss på at de argumentene den konservative høyrefløyen på 1960-tallet brukte mot såkalte interracial marriages er nøyaktig de samme som tas i bruk mot homofile ekteskap i dag. (Det er verdt å merke seg at den argumentasjonen right-wingers brukte og stadig bruker, er ubehagelig lik argumentasjonen norske konservative brukte frem mot 11. juni i år.) Hvem ville turt å si at legalisering av ekteskap mellom svarte og hvite har ført til mindre aksept for ikke-hvite amerikanere på bakgrunn av ekteskapets metafysikk?

I postmodernismens Norge er naturvitenskapen blitt opphøyd til den mest pålitelige av sannhetskilder. Naturvitenskapelige oppdagelser indikerer svært sterkt, og så langt temmelig entydig, at homofili er medfødt, u-«helbredelig», ufarlig, og fremfor alt normalt. Hvilke moralske innvendinger man skulle ha utover dette, er opp til den enkelte. Ønsker man å påkalle ekteskapets metafysikk som grunnlag for skepsis til homofile ekteskap, må man få lov til det. Men i postmodernismens relativistiske ånd må det være lov til å minne om Christopher Hitchens’ bevingede ord: «What can be asserted without evidence can also be dismissed without evidence.» Ekteskapets metafysikk likeså.

Kjetil Horn Hogstad
Student