T-banen i Glasgow – populært kalt «The Glasgow Clockwork», ettersom togene beveger seg i to kontinuerlige ringer, en ytre og en indre – gir fra seg kraftige, hylende toner på sin vei gjennom de mørke tunnelene. Bandet Mogwai, blant byens mange lokale helter, er blitt beskyldt for å bygge musikken sin på lydene fra T-banen, noe enhver med sans for støy ville ta som en kompliment. Men Mogwai bør passe på, for denne uken er det irskengelske bandet My Bloody Valentine i byen. Bandet som aldri er blitt offisielt oppløst, holder konserter for første gang på 16 (jepp, s-e-k-s-t-e-n) år.

Innadvendt. My Bloody Valentine (heretter MBV) er, i likhet med Mogwai og deres – fortrinnsvis amerikanske – forgjengere, opptatt av soniske støyeksperimenter. Men først og fremst (eller snarere tilsynelatende) er MBV en sukkersøt, drømmende liten popgruppe. I tillegg til de innbydende melodiene påkaller bandets støyende utskeielser velbrukte metaforer som «jetfly som tar av» og «støvsugere i duett med hvaler». I sin lille bok om de besynderlige, overjordiske lydene på MBVs mesterverk Loveless (1991), skriver Mike McGonigal at det høres ut som «spøkelser som har sex, eller kanskje lyden av spøkelser som bestiller takeaway-mat, men avspilt baklengs».

MBVs produksjon begrenser seg til to album og fire ep-er. I en historisk kontekst plasserer de seg innenfor den såkalte shoegazer-estetikken: en liten gruppe band fra tidlig 1990-tall med en så innadvendt scenefremtoning at publikum aldri så tydelige ansikter – små, lysende skiver man kan basere identifikasjon på – ettersom blikket konsekvent var vendt nedover, mot skoene.

Det er vanskelig å si noe om inspirasjonskildene til et band med et såpass markant sound, men sfæriske Cocteau Twins og supersoniske The Jesus and Mary Chain kan nevnes som tidlige sjelefrender. Begge bandene skjøv sangstemmen – og dermed også tekstene – til bakgrunnen av lydbildet; enten til fordel for kaskader av gitar, eller ved rett og slett ikke å synge på noe gjenkjennelig språk.

Nærvær og fravær. Den søvngjengeraktige desorienteringen sprer seg over flere plan: Det er nesten umulig for meg å knytte sangtitler til sanger, uansett hvor mange ganger jeg spiller platene. Sangene unndrar seg konsekvent navn, og når jeg først prøver å plukke ut én enkelt, etterlater de meg med ord som «den er på en måte rund … og blå-lilla … og høres slik ut» (tegner sikksakkmønster i luften).

MBV har vokst frem hinsides all spektakulær og strømlinjeformet MTV-flimring, bandets mesterhjerne Kevin Shields er en vandrende negasjon av den ekvilibristiske gitarhelten. MBV kommer til syne i mellomrommet mellom støyrock og repetitive elektronikastrukturer, og greier å koble de to sammen. Der punken – ekspressiv og klimaksorientert – søkte å slå hull på den borgerlige orden med en enkelt voldsom gest, representerer MBV et ansiktsløst og vedvarende nærvær av et fravær.

I samtiden skulle snart en kulørt elektronikabølge ta over, i kraft av nye, lettflytende beats og et nytt stoff: ecstasy. MBV har kroppsligheten og temperaturen til felles med dansemusikken: Fravær og drømmeaktig desorientering er nøkkelord. Men om man trekker paralleller til et band som Joy Division, er forskjellen som mellom en død manns arm og en feberhet panne.

Lyd og tid. Det faller et nesten tropisk regn over Glasgow 3. juli. MBV spiller på Glasgow Barrowland Ballroom («The Barrowlands» på folkemunne) for andre kveld på rad, på turneen som hittil har ført dem til London og Manchester, og som bringer dem til Oslo og Øyafestivalen i august. De spiller ingen nye sanger, selv om Shields insisterer på at en ny plate er klar, en plate som nesten ble ferdig innspilt på 1990-tallet. Bandet er tilbake, tilsynelatende er ingen blitt eldre, men hva betyr det «å være tilbake»? I 1992 spilte MBV på en såkalt «grungefestival» i Christiania – et misvisende navn, selv om Mudhoney fra Seattle også sto på plakaten. Det var der jeg møtte monsteret for første gang, og det er strengt tatt det monsteret jeg er her for å møte igjen.

Så vakker og fullendt som bandets musikk er forekommer en av sangene, «You Made Me Realise», i konsertversjon med en mildt sagt spesiell arkitektur. Et støyinferno på et ukjent antall minutter (ryktet sier 20 minutter, noen ganger det dobbelte) lander som et romskip midt i sangen. Og det er her ord blir en litt problematisk størrelse.

Jeg vet ikke hva som skjedde i 1992, bortsett fra at jeg, på vei forbi et flombelyst Christiansborg, utbrøt igjen og igjen: «De stoppet tiden! De stoppet tiden!» Og jeg var ikke den eneste som gikk rundt med piping i ørene i mange uker etterpå. Det hendte ofte at vi hørte folk som gikk rundt og sang «iui, iui», en slags fattigmannsversjon av en loop på «I Only Said». Hva betyr det å være tilbake? Jeg bodde i Glasgow i 1998, men selv første gang i byen føltes det godt å være tilbake.

Pre-ødipal. Historien om Loveless har brent seg fast. Platen som nesten slo plateselskapet Creation konkurs, og som bokstavelig talt (sies det) satte grå hår i hodet på selskapets direktør Alan McGee. Mens åttitallet ble til nittitall gikk Shields og bandkollegene Bilinda Butcher, Debbie Googe og Colm Ó’Cíosóig fra platestudio til platestudio i London. Det er ingen hemmelighet at Shields nærmest spilte inn platen på egen hånd: Shields, den gale perfeksjonisten med den overnaturlige hørselen. Innspillingen av Loveless var på mange måter hjemsøkt; det er sedvanlige historier om stoffbruk i omløp, selv om rusen nok først og fremst hadde med søvnløshet å gjøre.

Loveless er lyden av å gli inn og ut av søvnen og kjærligheten: de glidende overgangenes døsige, glødende magi. Helt konkret benytter Shields gitarene på flere eiendommelige måter, med en idiosynkratisk metode med paralleller til så vel The Shadows som Sonic Youth: Tremoloarmen, som ellers brukes til å heve eller senke enkelttoner, holder han fast mens han slår an strengene, en teknikk som bidrar til å gjøre lyden ustabil og virrende.

Det som gjerne høres ut som samples er ofte bare suset fra effektpedalene; lyden av «gitarer uten gitarer», så å si. Resultatet er en slags intim, grenseutviskende støy, beskrevet som pre-orgastisk eller pre-ødipal, med stemmene til Shields og Butcher i en androgyn, uskarp enhet.

Popunivers. Men det er også en annen liten detalj ved Loveless: Det er en konseptplate med en helhetlig struktur. Små lydmessige broer forbinder sangene, ofte formet som små molekylære enheter som virrer rundt i sin egen verden, i sitt eget tempo. For en stakket stund hypnotiserer de lytteren slik at sangen, når den først kommer inn, treffer arytmisk og forsterker følelsen av plutselig forflytning til en helt annen sfære.

Forflytningen fra et relativt gjenkjennelig popunivers (bandets samlede verk) til det monsteret som lurer i liveversjonen av «You Made Me Realise» er ikke mindre bemerkelsesverdig. Det er litt av en bragd å holde publikum fanget i et osean av formløs støy helt til desorienteringen er et faktum. Et rom åpner seg: Hva velger du å gjøre med det? Brian Eno, selve ambientmusikkens gudfar, har uttalt om sangen «Soon» at den er «den vageste musikken som noen gang er blitt en hit» – og det er i det ambiente vi flyter når bandet slipper løs monsteret i «You Made Me Realise».

To jenter ved siden av meg stiller seg i diverse heavy metal-positurer i noe som ligner sakte film. De holder på ganske lenge, men ikke så lenge som bandet. Det er som et spill om overgivelse: Hva skal vi gjøre, koble ut? En del gjør det, men mange kobler også inn igjen, på et annet nivå. De holder oppmerksomheten gjennom dette utrolige, langstrakte brølet.

My Bloody Valentine spiller på Øyafestivalen i Oslo fredag 8. august.