Gjerrighet er en dødssynd. Mangel på kreativ tenkning burde være det. Og det er fort gjort å se hva som er drivkraften bak dette uhyggelige prosjektet.

Den nylanserte Abba-musikalen Mamma Mia! er nemlig ikke et kreativt utbrudd. Det er som det bestandig har vært: En gang kunne man få kjøpt Abba-dukker, en billig eurovisionsversjon av Barbie og Ken. Men det ville ikke fungert i 2008, så isteden får vi dette: to timer uinspirert, klissete nonsens – et slags postkort, egentlig, godt dynket i sukker – med atter en gang de samme sangene som soundtrack.

Spandex. Det vil ingen ende ta. Traumet er å anse som en kronisk tilstand. En verkebyll, sprengfull av alt som var feil med min pubertet (så kan man jo argumentere med at ingenting er riktig under puberteten, og det er også helt korrekt, men jeg mener å huske to-tre ting som gjorde den verdt strevet. Abba var ikke en av dem). Og om fem år resirkuleres garantert de samme låtene i en annen kontekst: remix-plate, dataspill, dvd-boks, you name it. Hvorfor?

Jeg mener: Vi skjønte det jo allerede første gang, gjorde vi ikke? Og siden det begynner å bli en god stund siden jeg gikk ordentlig lei, sitter jeg og vrir meg i kinostolen av ulyst. Disse folkene burde da ha nok med gryn – kan de ikke bare la ting få ligge i ro der borte i det sene 1970-tallet?

For Mamma Mia! er ikke en god idé (jeg er saktens ikke sikker på om filmen har en idé overhodet, bortsett fra muligheten til å melke enda noen spenn ut av popmusikkens mest misbrukte arv), og det skjønner jeg allerede ved den første third husband-vitsen. Manuset er tynnere enn spandex, vittighetene dølle og forutsigbare, og ikke engang Stellan Skarsgård i sølvglinsende platåsko får meg til å smile. Nei, spesielt ikke det!

Kassettbånd. Selvfølgelig, jeg må jo innrømme det: Abba var aldri bare kvalmt. Noen helt fantastiske ting ble laget der ute i Stockholms Skjærgård for 30 år siden. Sikkert så mange som ti av sangene deres er udødelige. Men man kommer ikke forbi at Abba er den populærkulturelle bastarden som oppsto da svensk dansbandsmusikk maskerte seg som diskofisert glamrock: akkurat så uspiselig som det høres ut.

Og allerede den gang så man muligheten for å holde på pengene: Det var jo mye billigere å mime til et kassettbånd enn å spille live. Fansen ville jo uansett bare se rompa til Agneta Fältskog i tight lycra.

Det er denne følelsen som blir umulig å riste av seg når man ser denne tøvete filmen: Abbas musikk var, til tross for til tider geniale grep, underkastet en økonomisk agenda som bestandig var litt for åpenbar. Og med dette misfosteret av en musikal burde alle over ti år skjønne tegningen.

Det hjelper ikke å kalle filmen en morsom bagatell – jeg har aldri vært sympatisk innstilt til morsomme bagateller, men jeg heller har aldri før sett noe så gjennomført bagatellisert. Ska jeg liksom le av at Meryl Streep har pult tre menn på like mange døgn? Pleeeease, det gjør jeg før frokost. Eller skal jeg dirre av skadefryd når Pierce Brosnan gjør sitt beste for å harke seg gjennom en slags utdrikningslagsversjon av «S.O.S.»? Tror ikke det, jeg synger sannsynligvis dårligere. Ikke mye, men nok til at dette ikke blir morsomt. Og en forvokst fjortis som skal gifte seg med en mannlig modell som har issues and values? Er det gøy?

Svette. Man pleier å si at det var teit å digge Abba på 1970-tallet. Det er sant. De var for gamle allerede da. De hadde en sleazy air av partnerbytteklubb over seg. Lukten av den desperate svetten man bare kan opparbeide seg i løpet av den siste timen på dansegulvet.

Dessuten er det tvilsomt om noe band fra det påfølgende 1980-tallet noensinne var i nærheten av å etablere et så totalt smakløst image. Det gjør fysisk vondt å se scenekostymene til Abba, uansett hvilket år man velger seg. De får Boy George til å fremstå som estet og A Flock of Seagulls til å bli mindre usannsynlige. I tillegg må man begrunne det faktum at de umulig kan ha hatt peiling på estetikk overhodet: Dette var to menn som skrev noen vidunderlige låter og to kvinner som sang dem, stort sett. Rent visuelt var Abba fra første stund en katastrofe; en bensinstasjonvariant av det gamle Hollywood, kryssbefruktet med et tenåringsdisko anno 1974, fremført av noen middelaldrende tapere. Ikke bra.

Misforståelse. Man pleier også å si at nå om dagen er det jammen lov å si at Abba var et utrolig fett band. Ja visst, det er lov å si hva som helst, men nå er det slik at denne tesen har noen feil. Abba var aldri et band. Ikke at det er så viktig, denne misforståelsen om det fete er mye mer fatal.

Det eneste fete med Abba var markedsføringsstrategien, og den er per i dag utrolig datert. Det gjelder også denne uinspirerte filmatiseringen av en tvilsom musikal som bygger på noen av de bedre – og noen av de ikke fullt så bra – sangene til bandet. Du må være usannsynlig glad i Abba for å få noe utbytte av dette: Uten musikken er jeg redd filmen egner seg best for barn som er såpass unge at de er helt forsvarsløse og ikke klarer å si ifra, og kanskje noen typer husdyr (ikke de med pels).

King Kong Song. Som låtskrivere var Andersson/Ulvaeus på sitt mest inspirerte i en periode fra 1975 til 1978, men problemet er at hvilken som helst coverversjon av låtene deres gir mer mening enn originalen (jeg vil spesielt anbefale «S.O.S.» med The Mad Caddies og «Gimme, Gimme, Gimme» med The Leather Nun).

Man pleier også å nevne det megalomant overproduserte lydbildet. Ja? Hva så? Dette er noen skjeggete karer i latterlige klær og deres uinteresserte ekskoner, der den ene fortsatt ikke kan ett ord engelsk. Det er vanskelig å lokalisere hva som skulle være så forpult hipt helt plutselig. Folk glemmer nemlig at bak hver «Knowing Me, Knowing You» (utrolig fet låt, jeg vil anbefale Joe Jacksons versjon av den) skjuler det seg ti «King Kong Song». At bak en moderne klassiker som «Summer Night City» (utmerket metal-versjon av Therion) lurer mer enn et par «Hole in Your Soul». Det jeg prøver å si, er at bak hver Abba Gold finnes det nok møkk til å gi ut flere volumer av Abba Brown, på bæsjefarget vinyl.

Forbannelse. Misforstå meg rett: Jeg blir helt vill når jeg hører «The Name of the Game» (men også den finnes i en bedre versjon med Any Trouble), og jeg eier også de platene jeg mener man bør ha – Abba (1975) og Arrival (1976) – men sant å si ser jeg sjelden noen grunn til å sette dem på. Det måtte i tilfelle være fordi man så sjelden hører den undervurderte «Hey Hey Helen» (finnes også i en brukbar coverversjon av Lush).

Men de sporene som er verdt å huske fortsetter jo å snurre i den kollektive bevisstheten som en forbannelse; «Dancing Queen» er for eksempel emblematisk (selv om man mer sjelden hører bluegrassversjonen til Sons of Navarone, eller speedpunkvarianten med Glow – begge er å anbefale).

Ung og opprørsk. Men nå roter jeg; det var jo filmen jeg skulle si noe om. Den er skikkelig dårlig. Jeg har ikke sett noe så meningsløst siden jeg av ren kinoabstinens gikk og så Lambada, den forbudte dans en gang tidlig på 1990-tallet på Kinosentret i Trondheim. Men den gangen fikk jeg i det minste pule etterpå. Etter å ha gitt to timer til Mamma Mia! har jeg ikke engang lyst.

Disse timene får jeg aldri igjen. Men det skal filmen ha: Den får meg til å føle meg ung, opprørsk og full av hat. Men jeg er ikke sikker på om det er en god ting. Jeg tror ikke det. Gud, jeg misliker dette så intenst: Det er liksom en film der du tar bort alt som gjør Abba interessant – konteksten musikken oppsto innenfor, tiden, timingen – og presenterer sangene i en musikal som har niks med opphavet å gjøre, og som når alt er sagt og gjort er et kriminelt sløseri med tid og penger.

Men for all del, folk i kinosalen lo jo på de stedene som var designet for latter. Noen ganger skremte det meg. For å være helt oppriktig følte jeg meg genuint uvel da den femte fourth husband-vitsen ble møtt med rungende latter fra alle unntatt meg. Jeg følte meg som en ulv blant gulrøtter. Mulig det er meg det er noe gærent med. Men jeg velger å tro at det er resten av verden som er gal.