Kaos/system. Det er det altomsluttende minnet, samt minnets uklare grenseoppganger mot dimensjonløse drømmer, syner og visjoner Cartarescu utforsker i Orbitor. Venstre vinge. Ikke til å undres, da, at man finner fraktalens matematiske formel gjengitt i romanen. Fraktalformelen er i dette tilfellet ikke bare en slående allegori over bokens – og forfatterens – prosjekt, men også et symbol for dens kaotiske uendelighet.

Også kaos har et visst system av strukturelle gjentagelser, og hos Cartarescu er denne strukturen knyttet til fargebeskrivelser og metaforer. Visse fargemønstre og fargegrupper går igjen i romanen, i ulike varianter. Fargene angis som glassaktige, dype, fosforiserende, elektriske, skinnende, lysende, glinsende, bleke, skitne eller blandede, og de forsterkende tilføyelsene motvirker effektivt monotonien. Også metalliske elementer forekommer i de koloristiske konstellasjonene; det samme gjør astrallegemer, for ikke å nevne snøkrystaller. Cartarescus visuelt dominerte univers har også innslag av lyder, men selv disse kan ha en farge: «I løpet av få sekunder fikk lyden legeme og ble gul?»

Insekter. Det er antagelig ikke noen tilfeldighet at det nettopp er farger og metallkoloritter som utgjør romanens strukturerende elementer. Forfatteren har selv antydet at Orbitor. Venstre vinge har form som en sommerfugl. Derav tittelen, for dette er første del av en trilogi som har oppfølgerne Corpul og Høyre vinge. Foruten å være usedvanlig interessert i vitenskapelige disipliner som kvantefysikk og nevrofysiologi, hvilket er tydelig merkbart gjennom hele boken, er Cartarescu en uttalt insektentusiast. Han har også tilsvarende interesse for metafysikk. Sommerfuglen tilfredsstiller begge lidenskapene: For Cartarescu bærer sommerfuglen, gjennom sin metamorfe utvikling fra larve via puppe, bud om transcendensen.

Evnen til overskridelse gjennom transformasjon tillegger Cartarescu øyensynlig også litteraturen, i hvert fall dersom man skal dømme etter den hymniske utlegningen i slutten av boken: «Vi er skapelse. I en høyere verden vil noen bokstav for bokstav skrive oss, eller strek for strek tegne våre sublime og groteske silhuetter. Og enhver handling vi kan utføre, kan vi utføre fordi den beskrives et sted i et verk, og ikke noe av det som ikke blir beskrevet, kan vi verken tenke eller leve.»

Psykedelisk. Etter eget sigende har Cartarescu hatt et ønske og en ambisjon om å favne totaliteten av menneskelig erfaring i trilogien som nå er fullført. Orbitor. Venstre vinge inneholder et utall referanser som det tar tid å finne ut av, langt mer tid, antagelig, enn man noensinne har til rådighet. Uansett hvilken innsats man legger ned, vil det alltid gjenstå et overskudd av betydninger. Men dette svekker ikke leseropplevelsen. Tvert imot virker verkets uuttømmelighet og umulighet ansporende. En lesning fra perm til perm er ikke nødvendigvis den som gir det største utbyttet.

Til tross for visse strukturskapende elementer er Cartarescus tekst ikke påfallende disiplinert. Boken vokser frem som et organisk monster, et prosadikt i nesten fri utfoldelse over nesten 400 sider, med langtrukne beretninger som rommer beskrivelser av – bokstavelig talt – en annen verden. Det dreier seg om en parallell verden, i aller høyeste grad marerittaktig surrealistisk, preget av groteske metamorfoser og urovekkende, psykedeliske forvrengninger.

Selvbiografisk. Hvor finner denne parallelle, apokalyptiske verdenen sted? Har den sitt hovedutspring i en bevissthet, eller eksisterer den primært som litterært univers? Hos Cartarescu dreier det seg helt klart om en form for realisme, en gjengivelse av det indre liv hvor tankerekkene er akrobatiske, assosiasjonene intense og fantasiene knapt kontrollerbare. Men det dreier seg også om en allegorisk fordobling av verden, hvor språket – eksperimenterende, selvkommenterende og betydningsdannende – driver romanteksten fremover. Det referensielle prinsippet er likevel det sterkeste. Cartarescu er langt mer av en modernist enn en postmodernist – hvis denne typen kategoriserende begreper i det hele tatt bør trekkes inn, for Cartarescu unndrar seg egentlig klassifisering.

Det som kompliserer klassifiseringen ytterligere, er at også elementer fra en mer objektiv, håndgripelig og verifiserbar virkelighet innlemmes i Cartarescus selvbevisste fiksjon. Orbitor har en klar selvbiografisk dimensjon, det vil si den har som utgangspunkt Mirceas egen barndom og oppvekst. Skjønt ikke minst handler boken om hans mor som ung kvinne.

Utstråling. Men vi er ikke ferdig med dette, for fremfor alt er boken fra begynnelse til slutt en inngående skildring av Bucuresti – som i bokens åpningssekvens usigelig vakkert, nærmest magisk, eksploderer i månelyset bak Mirceas blå vindusglass: «Det var som et nattlig triptykon, en glassaktig, uendelig, uuttømmelig utstråling. Under så jeg deler av hovedgata, med sine elektriske stolper som metallkors som bar trikkeledninger og rosa lamper, som vinterstid ut av natta tok bølge etter bølge av voldsomt eller stille snøvær.»

Stygge Bucuresti. Det er en åpningssekvens som setter tonen og løfterikt sier noe om hva man som leser har i vente. Følgende fargeinnhyllede, fantasmagoriske Bucuresti-beskrivelse er også verdt et lengre sitat:

Om byen ikke i nevneverdig grad tillegges menneskelige egenskaper i Cartarescus roman, omtales den likevel som fortellerens alter ego. Identifikasjonen – og dupliseringen – er interessant. I essayet «Mitt Bucuresti» bemerker Cartarescu at mens Joyce hadde Dublin, Borges hadde Buenos Aires og Durrell hadde Alexandria, hadde han selv det stygge Bucuresti. Men så lærte han et annet Bucuresti å kjenne. Og leseren har dermed i neste omgang gjort det samme.

God oversettelse. Cartarescu er blitt sammenlignet ikke bare med ovenfor nevnte Joyce, men også med tilsvarende størrelser som Proust og Pessoa. Slike sammenligninger har selvsagt en svært begrenset verdi og kan virke reduktive, men de virker ikke desto mindre legitime.

La det avslutningsvis være ettertrykkelig sagt: Steinar Lone fortjener all ære for sin usedvanlig habile innsats som oversetter. Det er bare å se frem til de to neste bøkene i trilogien.