– Jo, dette er mitt ideal. Det er den beste arbeidsbeskrivelsen jeg har sett av det å være forlegger, sier Ida Berntsen, forlagssjef for dokumentarlitteratur i nyfusjonerte CappelenDamm.

Valla og Hagen. Et enslig A4-portrett av Haakon Lie er teipet opp på kontorveggen som omslagsskisse. På arbeidspulten ligger feministen Katrine Kielos’ debattbok Våldtäkt & romantik, en bok som for tiden er mye diskutert i Sverige. Selv står Berntsen bak fjorårets mest velredigerte mediebegivenheter: Carl I. Hagens memoarbok Ærlig talt og Gerd-Liv Vallas minnebok Prosessen. Til høsten er det Haakon Lie og Jonas Gahr Støre som skal til pers.

– Du fastholder et ideal om at redaktøren skal være en usynlig tilrettelegger?

– I hovedsak ja. Jeg utgir jo mye politisk litteratur, og hvis jeg hadde tatt med meg for sjel inn i det arbeidet, kunne det blitt vanskelig. Det er faktisk tilfredsstillende å hjelpe også sine meningsmotstandere til å uttrykke seg bedre og argumentere mer overbevisende. Å skape et vakuum der man bare er faglig – det tiltrekker meg sterkt, sier Berntsen.

Henrik Groth sa det slik: «Der hvor andre har sjel, bør forleggeren ha et følsomt tomrom.» Og videre: «Samvittighetsløst og mot betaling utleverer han våpen til bruk for hvem som helst i det åndelige håndgemeng.»

– Målet er en bedre dokumentarlitteratur, og dermed en bedre samfunnsdebatt, sier Berntsen.

Mer synlighet. I et forsøk på å problematisere et slikt forleggerideal, nevner Morgenbladet at man i enkelte litterære småforlag går motsatt vei og isteden omtaler redaktøren som en slags kurator. Ida Berntsen svarer med en latter, men unnskylder seg straks.

– Jeg liker jo disse forlagene. Noen av dem er veldig flinke, det er en god utvikling. Men er ikke sigarføringen litt vel høy noen ganger?

– Er redaktørrollen i endring?

– Mitt inntrykk er at flere søker synlighet. Det er greit nok, man må jo markedsføre forlagets redaksjonelle kompetanse. Men det viktigste er at forfatteren er synlig.

Selv om hun trives best i kulissene, holder ikke Ida Berntsen seg med en forestilling om at forlagsredaktøren er nøytral.

– Jeg vet at jeg har makt. Jeg kan bestemme meg for bidra til samfunnsdebatten ved for eksempel å utgi en hel masse bøker om islam eller krigen i Tsjetsjenia. Det har jeg da også gjort.

Groth skrev at forretningstalentet er forleggerens raison d’être, selve kriteriet på at han har forstått sin funksjon i ånds- og samfunnsliv. Berntsen trives i limbolandet mellom børs og katedral.

– Jeg liker å være tett på et åndsverk og samtidig å være oppmerksom på at det skal nå noen, på at boken skal kjøpes og diskuteres.

– Hvor ofte refuserer du potensielle bestselgere fordi du mener innholdet ikke er godt nok?

– Det skjer. Hvis jeg plutselig skulle ta et rent kommersielt valg, uten hensyn til kvalitet, må vi til slutt betale en drøy pris.

Groth: «Er forleggeren dum, søker han den snare fortjeneste, møter døgnets behov og dør dagen derpå.»

Politikernes redaktør. Én ting vil hun gjerne ha sagt: Man blir en bedre og bedre redaktør jo lenger man holder på.

– Selv var du bare 29 år gammel da begynte som forlagssjef for Cappelens dokumentaravdeling?

– Jeg var klar for det. Jeg ønsket det totale redaksjonelle ansvaret.

Hun begynte først som informasjonsarbeider i 1997, men steg raskt i gradene.

– For å lykkes innenfor dokumentarforleggeriet må man ha en sterk vilje til å sette spor etter seg, det må spille en rolle hva man gjør og ikke gjør. For min del handler dette om at de politiske bøkene skal sette agenda i samfunnsdebatten, at historieverkene skal bringe ny innsikt, at reiselitteraturen skal vise frem nye felt i verden.

Berntsen står bak noen av våre fremste sakprosalitterater, som Åsne Seierstad, Tor Bomann-Larsen og Aage Borchgrevink. Hun utgir internasjonale forfattere som Anna Politkovskaja og Ayaan Hirsi Ali. Og hun har utgitt solide, skrekkinngytende verker om Stalin og Pol Pot. Satire er et halvhemmelig hjertebarn: Det er Ida Berntsen som «holder i» Knut Nærum.

– Hva er du mest stolt av?

– Da jeg tiltrådte som forlagssjef, hadde jeg et ønske om å bygge opp den politiske porteføljen. På denne tiden gikk de fleste politikerne til Gyldendal og Aschehoug med sine politiske memoarer. Den presedensen bestemte jeg meg for å bryte, og det har vi klart.

Tålmodighet. Det siste året har stått i sakprosaens tegn. Den «litterære journalistikken» er tilbake. De andre store forlagene har rustet opp dokumentaravdelingene og dannet skriveskoler for sakprosa. Berntsen var fristet til å si «velkommen etter», men bet det i seg.

– Det er flott at det satses, men enkelte snakket som om dokumentarlitteratur var noe helt nytt. Det syntes jeg var litt merkelig.

– Men noe har skjedd?

– Da de politiske diskusjonsprogrammene dukket opp på radio og fjernsyn på 1980-tallet, forsvant samtidig markedet for debattbøker. Nå har det, kanskje takket være nettopp disse programmene, vokst frem et behov for en arena for lengre argumenter.

– Er forleggeriet de siste årene blitt hurtigere og mer innrettet mot nyhetsbildet?

– Neppe. Det tar fortsatt lang tid å lage en god bok. Men det gjelder å vite når man skal handle og når man skal nøle.

– Hvor viktige er internasjonale trender?

– Jeg er nok den minst trendbevisste forleggeren i landet.

Fjern faktaboksen! Berntsen er likevel ikke entydig optimistisk på vegne av norsk dokumentarlitteratur.

– Det kommer an på så mange ennå ukjente faktorer. Hva som skjer med innkjøpsordningen og bokavtalen, og ikke minst: Hvem som kommer i regjeringsposisjon.

Som den gammeldagse forleggeren hun vil være, antyder Berntsen at hun snarere enn å pøse ut flere titler, vil møte den økte interessen for dokumentarlitteratur med økonomisk nøkternhet og langsiktig bygging av forfatterskap. Hvis norsk dokumentarlitteratur skal løfte seg enda mer, behøves først og fremst redaktører som er villige til å bruke den tiden det tar å arbeide litterært med utgivelsene, mener hun.

– Hva betyr det «å jobbe litterært»?

– Å finne den beste og mest effektive måten å fortelle en historie på, både når det gjelder form, struktur, språk og innhold. Å få informasjonen inn i den løpende teksten på en så naturlig og ubesværet måte som mulig.

– Blir det tid til å lese skjønnlitteratur?

– Alle sakprosaredaktører bør lese skjønnlitteratur. Den er i frontlinjen for utviklingen av form og språk.