Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle forsvare en nostalgisk feel-good-film, men Tommy Olssons kvalmeanmeldelse i Morgenbladet 18. juli, kan ikke stå uimotsagt. Kunstner og kritiker Olsson er kjent for sine feel-bad-anmeldelser i Morgenbladet, og hans situering i kinosalen – så vel som i anmeldelsen – begrenser seg til «en ulv blant gulrøtter». Min opplevelse av filmen plasserer meg definitivt blant gulrøttene i Olssons univers.

Det skyldes at jeg var teenager på 1980-tallet. Jentene i klassen ikke bare spilte Abba, vi var Anni-Frid/Björn/Benny/Agnetha, byttet roller og partnere med liv og lyst. Vi mimet hemningsløst til musikken og møtte en gryende seksualitet med stor appetitt. Guttene syntes at Abba var teit. Ikke jentene. Hvis du digget Abba på 1970-tallet, så var du ikke «gutt». Abba var en jentegreie. Slik er det tydeligvis fremdeles.

Mine sterke patier til tross: Markedsføringsstrategien av Mamma Mia! beit ikke på meg. Filmplakaten med en kjærlighetssyk Meryl Streep signaliserer kun heteronormative kjønnsroller og romantisk kjærlighet, nok en gang! Strategien yter ikke filmen rettferdighet. Hadde det ikke vært for et intervju med Streep i Dagens Nyheter, ville jeg aldri kjøpt billett.

Streep pleier ikke å være med på lansering av filmer, sier hun. Mamma Mia! ble unntaket fordi filmen portretterer kvinner på en sjelden måte. Jeg regner med at Streep sikter til det bemerkelsesverdige som Olsson suverent overser i sin anmeldelse: Hovedrollene spilles overbevisende av fire heftige kvinner. De fire mannlige skuespillerne blir nærmest statister til tross for sine store navn. Det kler dem.

Olssons anmeldelse av Mamma Mia! ignorerer at filmen iscenesetter langt mer enn Abba-låter tolket av andre. Han roter seg bort i sine musikkkunnskaper. Når Olsson endelig tar seg i det, så skriver han det beste han får sagt om Mamma Mia!: «Den er skikkelig dårlig.» Fordi, som han skriver, hvis han hadde fått pule etterpå, så hadde han ikke hatt lyst! Olsson vrir seg i ulyst av Mamma Mia! og føler seg «full av hat».

Jeg forstår godt at Olsson ikke får stå av Mamma Mia! Filmen til Phyllida Lloyd, slik jeg ser den, er ikke designet for å fôre mannlige ego. Derimot skal jeg skrive under på at mange storkåte småjenter i 30-40-årene har gått hjem og gnidd seg etter filmen. Ikke bare mellom bena, men også i hendene! Mamma Mia! er endelig en hyllest til den kåte og knisete jenteleken, til ekstatisk skrål og fjoll!

Men det er ikke bare fordi Olsson er en ensom kjøtteter blant kåte grønnsaker at han hater Mamma Mia! Jeg trer gjerne støttende til med en begrunnelse han ikke oppgir: Når kvinner tar over leken, seksualiteten og nyter (seg) selv i all offentlighet, da blir noen menn fulle av hat. Ikke særlig rart, for hvem gir frivillig opp sitt privilegium som seksuell premissleverandør og hovedperson i andres liv? Da blir Abba teit. Olsson hater Mamma Mia! fordi han ikke er mann nok.

Musikalen Mamma Mia! tar Abba på kornet: Damer digger å danse desperat til Abbas tenåringsdisko! Det handler om hemningsløs nytelse av egen kropp i bevegelse! Det er kanskje ufattelig for Olsson og andre, men kvinner trenger ikke menn for å bli kåte så lenge vi har Abba!

Sidsel Pape
Lektor i dans, Høgskolen i Tromsø, danseanmelder i VG