Kinas forhold til menneskerettighetene diskuteres heftig om dagen: Er ikke landets okkupasjon av Tibet uttrykk for at vi har å gjøre med en autoritær ettpartistat, og strider ikke denne statens behandling av egne borgere med universelle menneskerettigheter?

Flere debattanter velger en kulturalistisk tilnærming til disse spørsmålene. Cong Zhao, for eksempel, skrev i Aftenposten tidligere i år at vi bør respektere at «paternalistiske familieverdier», i gamle dager med keiseren som nasjonens «far», står sterkere i kinesisk kultur enn i Vesten. I samme ånd skrev Arnulf Kolstad i Dagbladet at kinesernes tradisjonelle sosiale hierarki beskytter viktigere verdier enn ytringsfrihet og individuelle rettigheter. Slavoj Zizek har i norske Le Monde diplomatique gitt uttrykk for at okkupasjonen av Tibet kan unnskyldes med at Kinas rolle som «beskyttende overherre» har lange tradisjoner. Han oppfatter det også som et «lykketreff» for kineserne at landet kan følge Chiles og Sør-Koreas eksempel med diktatur som betingelse for økonomisk vekst.

Det pussige er at mens Kolstad og Zizek gjerne profileres som venstreorienterte og samfunnskritiske, er deres omtale av Kina til forveksling lik norsk næringslivs entusiastiske presentasjoner av vår store handelspartner i øst. Således skrev konsernsjef i Umoe ASA, Jens Ulltveit-Moe, i Aftenposten at overgrepene i Tibet bør sammenlignes med at Norge dømte fem samer til døden i 1852, videre at «demokrati har kineserne aldri hatt, og later ikke til å savne det», og at «det kinesiske økonomiske miraklet har vært til enorm gjensidig nytte» for oss alle, og at vi derfor bør «vise respekt for andres verdier».

Kulturrelativismen i ytringene bryter både med den internasjonalistiske arbeiderbevegelsen og med menneskerettighetenes universalisme. Sant nok tjener rettigheter særlig til å beskytte individets frihet mot kollektive plikter og goder, og det stemmer at frihetsrettigheter er dypere forankret i vestlig tradisjon enn i andre kulturer. Men et hovedpoeng i den vestlige rettighetstradisjonen er faktisk at ingen synspunkter er gyldige bare i kraft av å representere en tradisjon. Det er heller snakk om en tradisjon for tradisjonsuavhengig refleksjon som ethvert individ i dag kan ta inn over seg på selvstendig grunnlag. Som mulig opphavsmann til denne antitradisjonalismen finner vi Sokrates.

Sokrates ble også konfrontert med relativistiske tanker i samtiden som vanskelig lot seg kategorisere som enten radikale eller konservative. Tradisjonens voktere så med skepsis på et menneske som oppfordret alle til å tenke selv, uavhengig av forfedrenes sed og skikk. Deres tilsynelatende motpol, de radikale sofistene, visste at livssyn og moralforestillinger varierte fra samfunn til samfunn. Men begge, både de konservative og de radikale, endte opp med å forsvare de rådende normer i Aten rett og slett fordi de var de rådende normer i Aten.

Mot dette hevdet Sokrates at normativ innsikt er noe annet enn kunnskap om hvordan forfedrene eller andre mennesker tenker og har tenkt. Den foreligger i første, ikke tredje person, idet hver og en av oss stiller spørsmålet: «Hva synes jeg om de og de moralforestillingene?» Slik blir vi oss vår egen moralske sans bevisst, ifølge Sokrates, og vi forstår at vi har en evne til rasjonell, etisk tenkning som i prinsippet kan bryte med enhver etablert tradisjon og kultur. Anvendt på dagens forhold betyr det at en nordmann kan kritisere norsk tradisjon og kultur, en kineser kan kritisere kinesisk tradisjon og kultur, og nordmenn og kinesere kan kritisere hverandres tradisjoner og kulturer.

Det er individets kritiske distanse til kollektivet man er født inn i som gjør en slik universalisme mulig. Men denne individualismen kan ingen avfeie gjennom å vise til «vestlig tradisjon». Man må selv vurdere seriøst om Sokrates tok feil (og mener man selv at det er viktig å avvise ham, har man vel allerede gitt ham lillefingeren, eller hva?).

Evnen til autonom, selvstendig tenkning blir en grunnverdi i senere europeisk tenkning (i opplysningstiden og den politiske liberalismen). John Locke (1632-1704) forfektet religionsfrihet som en betingelse for religion: Ufrivillig tro kan egentlig ikke kalles «tro». Immanuel Kant (1724-1804) hevdet noe lignende om vår tenkning: Som fornuftsvesener har alle mennesker en evne til å tenke selv, og et samfunn som kveler denne evnen, kveler det menneskelige i oss. Langs slike tankebaner kan man også begrunne det moderne begrepet om menneskerettigheter.

Imidlertid omfatter dette begrepet ikke bare frihetsrettigheter, men også sosiale og økonomiske rettigheter, og det er ikke uten videre gitt hvordan ulike rettigheter lar seg forene. Ett problem er at den enes rett til å «få» sosiale, økonomiske goder, motsvares av andres plikt til å «gi». Hvordan kan slike plikter innarbeides i et system tuftet på individuelle rettigheter? I vestlig, politisk liberalisme vil svaret søkes i en eller annen form for sosialdemokratisk omfordelingspolitikk, og jeg kjenner ikke til noe seriøst alternativ til denne liberalismen. Men selvfølgelig – det betyr ikke at en rettferdig, liberal verden befinner seg rett rundt hjørnet, og den kapitalistiske konkurransen på verdensmarkedet krever grusomme ofre i mange land, ikke minst i Kina. Hvordan skal vi forholde oss til denne konkurransen?

Det finner vi naturligvis ikke noe svar på hos Sokrates. Men kanskje en annen vestlig tenker med spesiell relevans for det postkommunistiske Kina har noe å bidra med? Jeg tenker på Karl Marx (1818-1883) og hans diagnostisering av utbyttingsmekanismene på verdensmarkedet. Ikke minst var han opptatt av hvordan land som ikke allerede er økonomisk konkurransedyktige, må bruke politiske midler for å bli det. Nasjonen må liksom løfte seg selv etter hårene i en periode av «opprinnelig akkumulasjon» med statlige tvangstiltak for å mobilisere arbeidskraft fra landsbygda til lønnsarbeid i byene. Som i dagens Kina kan denne fasen være preget av sterk økonomisk vekst – noe som ikke bør få noen av oss til å skjønnmale forholdene det skjer under.

Marx var barn av opplysningstiden og besjelet av tanken på å utarbeide en fremtidsrettet, ikke-nostalgisk samfunnskritikk. Han ville først og fremst ha oss til å se de ofte bitre realitetene i det moderne lønnsarbeidet, og han var den siste som ville sukre pillen gjennom appeller til sosiale hierarkier, paternalistiske strukturer og nasjonale myter. Jeg tror det fortsatt er mye å hente i denne typen samfunnskritikk, dersom den integreres i kampen for universelle, sivile og politiske rettigheter. Det gjelder både den spirende arbeiderbevegelsen og den generelle demokratiseringen i Kina. Alle kan nok enes om at demokratiseringen tar tid. Men det er vanskelig å slutte seg til dem som later til å mene at den heldigvis tar tid, fordi den bryter med hevdvunnen kinesisk kultur.

Truls Wyller er professor ved Filosofisk institutt, NTNU.