For et par år siden kom jeg i snakk med en palestiner i Oslo. Jeg fortalte at jeg jobbet med litteratur. Mannen spurte hva jeg likte å lese. Selv ville han gjerne anbefale sin yndlingsforfatter. Han skrev ned navnet på en lapp. Jeg vet ikke hvor lappen ble av, og jeg sjekket aldri ut forfatteren. Men navnet hans husker jeg. Det var Etgar Keret.

Absurd. Hva om vi ved viktige veiskiller i livet kunne begynne om igjen etter vår død og fortsette muligheten vi forkastet? Den siste fortellingen i denne samlingen presenterer en oppfinnelse som gjør nettopp det. På menneskelig vis sliter Kerets personer ofte med en form for vegring eller hjemløshet overfor det livet de befinner seg i og valgene som må tas. En litt verdensfjern melankoli fremført med eleganse og svart humor, som nesten alltid ender i en absurd erkjennelse: «Og da var det han plutselig kom på den første ideen i den lange rekken av ideer som skulle forandre livet hans, og vårt. Oliven fylt med oliven, rett og slett, oliven uten stein, fylt med en annen oliven.»

Desperasjon. Keret er Israels mest populære unge forfatter, men arbeider også med tegneserier og film. Hans korte, naivistiske historier med røtter i en lang tradisjon av jødisk magisk-realisme, fra jiddiske eventyr til Kafka og Singer, har gjort ham til en bestselger i hjemlandet. I sin stadige tematisering av parforholdet og dets mange utfordringer, kan han dessuten minne om en tidlig Woody Allen.

Keret har to titler på norsk fra før. Denne gang spenner de 29 novellene eller korttekstene fra 2 til 23 sider i lengde, men de fleste er på rundt fem-seks. Åpningene er gjerne fengende, av typen «Det er ingenting som puppene til en attenåring» eller «I buskene bak basketbanen på skolen vår fant de en mann uten hode». Ofte er det et sluttpoeng eller en slags vri i historiene, som ikke åpenbares før i aller siste setning.

Det er klart at med så mange fortellinger i relativt samme toneleie, blir ikke alle tekstene like minneverdige. Dette er likevel en mindre innvending mot en i hovedsak svært sjarmerende samling. Høydepunkter er «Tjukken», om en mann som hver natt finner kjæresten sin forvandlet til en hårete gubbe uten hals, eller «Gampen», der en mann etter oldemorens råd hver dag legger seg inntil sin kones gravide mage for å drømme frem det riktige barnet. Etter fødselen står det bare: «Så fikk de en liten hest. Rettere sagt, en ponni.»

Politisk? Keret har ved flere anledninger stilt opp til debatt med palestinske forfattere og skrevet en bok med palestineren Samir El-Youssef. Det politiske hos Keret er først og fremst til stede som en stemning, en desperat grunntone. Mer eksplisitt blir det i samlingens hovedfortelling «Nimrod blir splitter pine», der en kameratgjeng må forholde seg til en venns selvmord i militæret som nittenåring. Galskapen hans forfølger de gjenværende vennene på omgang lenge etterpå.

Under en seanse i Stavanger for noen år siden nektet de palestinske deltagerne å sitte i panelet sammen med Keret. Det gjorde den tilstedeværende Jacques Derrida voldsomt opprørt. Selv kommenterte Keret hendelsen slik i tidsskriftet The Believer: «Det ble mye oppstyr. Ettersom alle var nordmenn og de ønsket å løse problemet på en god måte, foreslo de at vi kunne spise frokost sammen.»