Russisk litteratur har i århundrer pleiet en særlig ansvarlighetsestetikk: dikterens kall til å være åndelig veiviser og sannhetens røst. Få russiske forfattere har legemliggjort denne ideen mer kompromissløst enn Aleksandr Solsjenitsyn. Søndag 3. august døde stalintidens viktigste kronikør i sitt hjem i Moskva, 89 år gammel.

Solsjenitsyn ble født 1918 i Kislovodsk i Nord-Kaukasus. Han studerte fysikk og matematikk og deltok i andre verdenskrig før han i 1945 ble arrestert for å ha kritisert Stalin i sin privatkorrespondanse og dømt til åtte års leir og tre års eksil i Sentral-Asia. I 1956 vendte han tilbake til europeisk Russland.

I 1962, da Khrusjtsjovs tøværsperiode var på sitt høydepunkt, debuterte Solsjenitsyn i tidsskriftet Novyj mir med kortromanen En dag i Ivan Denisovitsjs liv. Boken unnslapp sensuren ved Khrusjtsjovs direkte inngripen. Han hadde god bruk for et litterært bidrag til avstaliniseringen og kalte Solsjenitsyn «partiets sanne hjelper». Romanen ble en sensasjon. Lavmælt og nøkternt skildrer den en vanlig dag i leirfangens Ivan Denisovitsjs liv. I sin fremstilling av leirlivet formidlet Solsjenitsyn sin egen konkrete totalitære erfaring ut fra enkeltmenneskets perspektiv og ga slik fortellingen en autentisitet som sto i skarp kontrast til den offisielle sovjetlitteraturen og dens underliggende ideologi. Dette gjaldt ikke bare leirtematikken som sådan, men også språk og fortellermåte, ikke minst den litterære stiliseringen av leirsjargongen.

Solsjenitsyns karriere som «offisiell» forfatter ble meget kortvarig. I 1964 ble han nominert til Leninprisen i litteratur, men mottok den aldri, ettersom Khrusjtsjov ble avsatt og klimaet hardnet. Manuskriptene til romanene Kreftavdelingen (1968) og Den første krets (1968) begynte å sirkulere i illegale kopier og ble snart smuglet ut til vesten, publisert og oversatt til mange språk. Solsjenitsyn var nå verdensberømt, men kunne ikke trykkes i Russland. I 1969 ble han ekskludert fra Forfatterforeningen, og det påfølgende året ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Prisen kunne han imidlertid motta først fire år senere, da han var blitt sendt i eksil i vesten.

Det var publiseringen i Paris av Solsjenitsyns hovedverk, GULAG-arkipelet (1973-1976), som var hovedårsaken til utvisningen. I februar 1974 ble han arrestert, anklaget for landsforræderi, fratatt sitt russiske statsborgerskap og deportert til Tyskland. Trebindsverket GULAG-arkipelet er et av det tyvende århundrets aller største monumenter over stalinleirenes ofre. I en kombinasjon av historisk dokumentasjon, selvbiografisk erindring og vitneskildringer avdekker Solsjenitsyn kompromissløst fangeleirenes omfang og systemets kyniske mekanismer.

Etter to år i Zürich slo Solsjenitsyn seg ned i Vermont i USA med sin familie. Han ble imidlertid ingen venn av sitt nye hjemland. Vestlige lesere som forventet å høre en takknemlig dissident kritisere kommunismen, så i økende grad en ortodoks, egensindig nasjonalpatriot som fordømte vestlig liberalisme og presenterte sine egne verdisystemer i en gammeltestamentlig retorikk. Denne paradoksale dobbeltheten i Solsjenitsyns legemliggjøring av ideen om forfatterens særlige ansvar — den dypt vesentlige og ubønnhørlig konkrete sannhetsdokumentasjon i hovedverkene, og den nesten irrasjonelle profetfigur han til tider opptrådte som i «det virkelige liv», med abstrakte, idealiserte sannhetsvisjoner — gjorde Solsjenitsyn til en problematisk skikkelse for mange helt frem til hans død.

Så kom perestrojka. 1990 gikk inn i historien som «Solsjenitsyn-året» i russisk litteratur. Endelig kunne hans verker «vende hjem» til Russland og trykkes i store opplag. Samme år fikk Solsjenitsyn sitt russiske statsborgerskap tilbake, og etter tyve år i eksil vendte han i 1994 tilbake til Russland, midt i de kaotiske røverkapitalismens nittiår. Reisen forløp langsomt og velregissert: Han fløy fra Alaska til Magadan og tok seg videre til Vladivostok, deretter reiste han i 55 dager med tog til Moskva med innlagte offentlige taler underveis, det hele finansiert og behørig dekket av et BBC-team som opererte i tett samarbeid med Solsjenitsyn selv. I Moskva ble han tatt imot av Jeltsin og talte til den russiske nasjonalforsamling.

Gjensynet med Russland var rystende. Solsjenitsyn ønske var å gjøre en innsats for byggingen av et nytt Russland, der han så seg selv som en åndelig autoritet. Men hans nasjonalkonservative visjon av fedrelandet sto i sterk kontrast til de dominerende krefter i russisk politikk og samfunnsliv, og med sin egenrådige stil hadde han få politiske venner. Hans antisemittiske sympatier, støtte til Russlands krigføring i Tsjetsjenia og sammenligning av Nato med Hitler under Kosovokrigen i 1999 gjorde ham ytterligere kontroversiell også i vest.

Gjennom hele nittitallet opprettholdt Solsjenitsyn sin kritikk av de russiske makthaverne. Da han ble tilbudt statsprisen for GULAG-arkipelet i 1990 under Gorbatsjov, avviste han den på grunnlag av at boken var skrevet med blodet til millioner av mennesker. I 1998 nominerte Jeltsin Solsjenitsyn til den høyeste statsordenen. Også denne ble avslått: Solsjenitsyn uttalte at han ikke kunne motta en pris fra en statsmakt som hadde drevet Russland til randen av ruin. Interessant nok takket han ja til statsprisen da han fikk den av Putin i 2007. Ved flere anledninger har Solsjenitsyn kreditert Russlands andre president for hans innsats i gjenoppbygningen og stabiliseringen av landet.

Synet på forfatteren som premissleverandør for sannhet og verdisystemer er spissformulert i Solsjenitsyns tale i anledning Nobelprisen, skriftlig fremsendt til Stockholm:

.
Den sene Solsjenitsyn forente dissidentens og den tradisjonelt moralske litteraturens dilemma: å forbli relevant etter kommunismens fall. Solsjenitsyns innsats for å «gi Russland sin hukommelse tilbake» er imidlertid uomtvistelig. I romans form gjorde han et enestående kraftfullt intellektuelt og kunstnerisk opprør mot Sovjetsystemets proklamerte legitimitet.

Ingunn Lunde

Ingunn Lunde er professor i russisk ved Universitetet i Bergen.