Slik begynner første låt på platen Straight Outta Compton, med Los Angeles-bandet N.W.A. (Niggaz With Attitude). Platen regnes som startskuddet for gangstarappen, som ble den dominerende hiphop-sjangeren på 1990-tallet. Den ble utgitt i august 1988 – og nøyaktig samtidig så en annen, radikalt annerledes, men nesten like viktig plate dagens lys for første gang: 3 Feet High And Rising, av det New York-baserte bandet De La Soul.

Grovt fortalt går historien slik: Den ene platen grunnlegger vestkystrappen, den andre østkystrappen – og aldri skal de to møtes. Vestkystrapen er blitt stående som symbol på en brutal, svart gatesmarthet, mens østkystrapen ses som en spire til en intellektuell, svart «hippiebevegelse». Slik lyder i hvert fall den overfladiske tolkningen når det hele skal oppsummeres i 2008 – i en tid da rap er blitt stor industri, men generelt betegnes som kreativt død. Spørsmålet er om en slik analyse tåler ettertankens klare lys.

Sjokkeffekt. – Straight Outta Compton er den første virkelige gangstaplaten. Den var mer hardtslående, mer konfronterende, voldelig og nihilistisk enn noe hiphop hadde vært tidligere. I veldig stor grad var det rett og slett sjokkeffekten som gjorde at platen fikk så mye oppmerksomhet, for den ble jo nesten ikke spilt på radioen. Selv ikke svarte radiostasjoner spilte platen, den var for drøy, sier Ole Martin Ihle til Morgenbladet.

Ihle har master i afrikanskamerikanske studier fra New York University, og er musiker. Enkelte andre artister hadde leflet med gangstaestetikken tidligere, men Ihle sier N.W.A.s plate for alvor introduserte et nytt Los Angeles og en ny virkelighet for resten av verden.

– Dette var før Rodney King-opptøyene i 1992, og platen satte de indre bydelene i LA på kartet for første gang. Man tenker gjerne på LA som et arisk beach boys-paradis, men det har alltid vært et mørke som lever i bakgrunnen. Byen har tiltrukket seg masse innvandrere, og en stor svart befolkningsgruppe levde lenge isolert i de svarte bydelene, og under Reagan ble de enda mer isolert.

Reportasjer. Virkeligheten i disse delene av LA, og da særlig Compton i South Central, ble skildret gjennom N.W.A.s musikk. Gruppen satte situasjonen til den oppvoksende svarte befolkningen i fokus, men har også blitt kritisert for ukritisk å leve ut de mer destruktive sidene av den svarte kulturen. Anne Danielsen ved Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, har forsket på svart populærkultur. Hun har et ambivalent forhold til platen som helhet, men liker lyden.

– Musikalsk er platen fantastisk bra, særlig hvis man liker dype, funky groover. Den er et bevis på at Dr. Dre var en veldig god produsent. Samtidig er det en vanskelig kombinasjon, siden albumet på en måte forherliger ting man ikke kan stille seg bak, sier hun.

Straight Outta Compton forteller detaljerte historier om slåsskamper, våpen og drap – gjerne på politifolk. Store deler av N.W.A.s platekjøpende publikum var den hvite middelklassen. Mange har spurt seg om ikke deres interesse for bandet først og fremst stammer fra en fascinasjon for de aspektene Danielsen misliker.

– Platen inneholder elementer av sosialreportasje om mennesker som lever under helt jævlige forhold. Den krever at man anerkjenner den verden bandet beskriver, som faktisk fantes i Compton i LA, og løfter frem sider av det amerikanske samfunnet som ingen ville vedkjenne seg. Gangstarappen satte i gang viktige debatter om hvordan forholdene egentlig var i de svarte bydelene. Men det er et spørsmål om i hvor stor grad det eventuelle politiske budskapet nådde igjennom til det hvite publikumet, sier hun.

Hammer. Ihle antyder at N. W. A.s politiske virkningshistorie er preget av en viss etterrasjonalisering.

– N.W.A. soler seg nok litt i glansen av ettertidens politiske analyser. Men alt kan jo leses politisk, og det de gjorde var å sette søkelys på aktuelle problemer for den svarte underklassen i LA, sier han.

Han ser platens aggressivitet i sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen.

– Avindustrialiseringen førte til at mange av lavlønnsyrkene svarte levde av, forsvant. Det ble en enormt stor arbeidsledighet, enkelte steder oppe i 40 prosent. Dette førte til fremveksten av ny økonomi, en slags kokainkapitalisme, fortsetter Ihle.

Med den nye dopøkonomien fulgte en brutalisering av gjengkulturen – som i 1988 var preget av en oppadgående spiral.

– I tillegg hadde LA politisjefen Darryl Gates, som satte i gang noen ekstremt militante tiltak for å få dette bort. Politiet kunne finne på å kjøre inn i hus med bulldosere og arrestere de som bodde der. I 1989 gjennomførte politiet den såkalte Operation Hammer, der de arresterte 50 000 svarte ungdommer i løpet av én kveld. Mange ble plukket opp på grunn av fargekoder og hvordan man hilste på hverandre.

Politiet brukte altså vage forestillinger om hvordan man visuelt kunne identifisere gjengtilhørighet som begrunnelse for å putte folk i buret.

Comptons kvinner. Nazneen Khan-Østrem er lektor ved Høgskolen i Oslo og ivrig hiphop-debattant. Hun mener resten av verden ble både skremt og fascinert av møtet med N.W.A.s verden.

– For min del ble platen en døråpner. Jeg hadde alltid vært interessert i afroamerikansk kultur, men N.W.A. ga mer innsikt, fikk meg til å lese svart skjønnlitteratur og introduserte nye politiske problemstillinger. Platen åpnet opp for at man kunne prøve å forstå ghettokulturen, og hvorfor en del afroamerikanske menn ser på kvinner slik de gjør.

– Hva er grunnen?

– Svarte kvinner har ofte måttet leve uten menn, fordi mannfolkene gjerne har vært i fengsel eller stukket av. Den eneste måten kvinnene kunne overleve på var gjennom å tiltrekke seg menn. De har spilt på «hore-varianten», der man skal være mest mulig attraktiv og seksuell. En uheldig konsekvens av dette er at menn ender opp med å forakte dem. Det er interessant hvordan moren ofte respekteres, men ikke kjærestene, fordi de ser på henne som en «økonomisk blodsuger».

Din indre stemme. De La Soul så verden på en grunnleggende annerledes måte. «The Daisy Age» er et sentralt element på 3 Feet High and Rising. Daisy er en forkortelse for «da inner sound, y’all», noe som ofte blir fremhevet som en slags programerklæring fra bandet. Dette, bandets lekne positivitet, albumets fargesprakende cover og den flittige bruken av fredstegn og blomster gjorde at De La Soul fikk en helt annen posisjon enn N.W.A.

– De to platene speiler to ulike utfall for svarte på 1980-tallet. Veldig mange falt ned i fattigdommen, men samtidig var det også en voksende middelklasse, og De La Soul springer ut av en typisk Long Island-middelklassetradisjon.

Sier Martin Bjørnersen, aka DJ Hele Fitta, selverklært hiphop-nerd og skribent iblant annet smuglesning.no. 3 Feet High and Rising regnes som startskuddet for den såkalte alternativrappen, der jazzpåvirkningen var stor, og band som A Tribe Called Quest og Jungle Brothers var andre tidlige representanter. Flere av medlemmene i N.W.A. kom imidlertid også fra middelklassen. Bjørnersen mener 3 Feet High and Rising ble misforstått av rockepressen.

– Mange leste ting inn i platen som ganske enkelt ikke var der. Dette gjelder for eksempel hippiestempelet bandet fikk.

Her nærmer man seg et ømtålig felt i hophop-sammenheng: autentisitetsdebatten, og det vanskelige spørsmålet om hvordan og hvorfor man skal like en plate. Når et band kan knyttes for nært opp til størrelser som middelklasse, forsteder, hvithet eller rock, kan dette føre til uro i enkelte hiphop-miljøer. Bjørnersen sier også at N.W.A.s sjanger langt på vei er et «skapt» uttrykk.

– Gangstarappen som kommersielt fenomen er i stor grad en konstruksjon laget for å appellere til forstadsungdom.

Kjærlighet. Martin Bjørnersen mener det er regelrett feil å se Straight Outta Compton og 3 Feet High And Rising som kontraster. Et eksempel fra det ovennevnte temaet kvinne vs. mann. Slik behandles nevnte tema på N.W.A.s «I Ain’t Tha One»:

Låten kan, sin utvilsomme coolness til tross, leses som et desperat skrik etter ekte kjærlighet.

– Å se skivene som motstykker er historieforfalskning! De eksisterte helt fint side om side. Frem til 1992-93 var det helt naturlig å ha en gangstalåt, en såkalt consciouslåt, en sexlåt og så videre på samme plate. N.W.A. og De La Soul var gjensidige fans, og turnerte sammen. Motsetningen er større mellom de ulike tingene som vokste ut fra disse platene, sier Bjørnersen.

Jenifas skole. Platene låter likevel svært forskjellig, og påvirkningskraften har ulike utgangspunkt. 3 Feet High And Rising er kjent for sin svært kreative samplebruk, og for ganske enkelt å være morsom. Humor er mangelvare i et selvhøytidelig hiphop-univers, motsatt dette utdraget fra låten «Jenifa taught me», der rapperen Posdnuos endelig har fått napp hos den noe mer erfarne Jenifa/Jenny:

– Hos N.W.A. er det aldri noe humor, det er litt problematisk. Jeg liker vestkystrap slik Snoop Dogg gjør det, der er det alltid et smil på lur, sier Ihle. Han mener 3 Feet High And Rising på mange måter er mer interessant enn Straight Outta Compton.

– Musikalsk er den veldig mye kulere. Da den kom var den utrolig nyskapende og frisk. De bruker for eksempel mye mer jazz, og har vært viktige for artister som The Roots og Common, som jeg liker godt. Den hadde også stor crossover- og radioappell. Men de solgte ikke så mye av skivene de ga ut etterpå, da ble de fullstendig overkjørt av gangstarappen, sier Bjørnersen.

Avantgarde. Anne Danielsen mener 3 Feet High And Rising kjennetegnes av det utadrettede blikket:

– Platen har en veldig karakteristisk samplebruk, og det er tydelig at den i større grad enn mange andre hip hop-utgivelser kommenterer en rekke hendelser omkring seg, gjennom bruk av vidt forskjellige lydmiljøer, en teknikk Public Enemy også brukte på It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back.

Platen er produsert av assosiert De La Soul-medlem Prince Paul, og har hentet navn fra Johnny Cashs «Five Feet High and Rising». Den inneholder også klipp fra band som The Monkees, Led Zeppelin, The Blackbyrds og Steely Dan.

– Denne sampleestetikken er i dag mer typisk for elektronikafeltet enn for hiphop. Montasjeteknikken gjør at platen appellerer til et mye større kunstfelt. Det er en teknikk som har vært brukt i mange år, særlig innen avantgarde billedkunst, sier hun.

Ihle minner om de formelle årsakene til at De La Souls voldsomme bruk av sampling ikke er blitt videreutviklet.

– Platen førte til en av de første rettssakene om sampling. Sekstitallsbandet Turtles gikk til sak fordi en av deres låter var blitt samplet – og vant. Etter dette måtte man søke tillatelse og betale for bruk av samples, sier han.

Å danse. Bjørnersen er trist på grunn av sanksjonene mot 3 Feet High and Risings tilnærming til sampling:

– Dette var første gang massepublikumet fikk øynene opp for en slik bruk av sampling, og denne musikalske arven burde fått leve videre. Men på et tidspunkt ble det rett og slett økonomisk umulig, og dette sporet har ikke blitt fulgt opp i senere år.

– Som dj spiller du fremdeles låter fra disse platene ute?

– Ja, faktisk, en fra hver. Og de to låtene jeg spiller er de som alltid blir utskjelt for ikke å passe inn på de ulike skivene.

– Som er?

– Fra 3 Feet High And Rising er det «Say No Go», som De La Soul selv sier var et kompromiss kun for å tilfredsstille plateselskapet. Den er fortsatt en veldig god klubblåt. Fra N.W.A.-platen er det «Something 2 Dance 2», som er den siste resten av elektrofortiden til bandet.

Bjørnersen mener denne låten, en gladsang preget av svært åttitallstypiske synth- og perksjonslyder, setter N.W.A. i riktig musikalsk sammenheng: som en naturlig etterfølger etter den såkalte elektro-hop-sjangeren. Låten skal ha blitt trumfet igjennom av Eazy-E, N.W.A.s eneste ordentlige gangster, rapperen som knapt skrev et eneste vers selv, som ble uvenner med Ice Cube og Dr. Dre på grunn av pengekrangel og som døde av aids i 1995.

– Historisk sett er låten en påminnelse om hvor hiphop-scenen i LA faktisk kommer fra. Det er viktig ikke å glemme elektroperspektivet når man snakker om N.W.A. – for denne sjangeren var et ektefødt musikalsk barn av LA. Det var slik musikk de ekte gangsterne hørte på, det var dette som var populært i gjengene. Egentlig handler låten bare om å danse.