Nedbemanning og pessimisme preger instituttene som skal være ledende i naturvitenskapelig grunnforskning ved Norges fire største universiteter. Fysisk institutt ved UiO, ved UiT og ved NTNU har mistet 22 stillinger på åtte år. Instituttlederne mener situasjonen er dramatisk.

– De neste fire årene går fire av mine vitenskapelig ansatte av med pensjon, og vi har ikke penger til å opprettholde stillingene. Dermed mister jeg 25 prosent av staben, sier Asgeir Brekke, leder for fysisk institutt ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Like ille er det ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, der realfagene tradisjonelt står sterkt.

– Vi var 48 professorer og førsteamanuenser i 2000, nå er vi 38. Jeg har ikke fått lov til å fylle opp stillingene som er blitt ledige når folk har gått av med pensjon, sier Berit Kjeldstad, instituttleder ved NTNU.

Ved Universitetet i Oslo (UiO) sier hennes kollega Eivind Osnes at han ikke har nok penger på budsjettet til å betale lønn til sine fast ansatte.

– I perioden 2004-09 har vi 14 stillinger vi ønsker å fylle etter folk som har gått av, men vi har klart å ansette bare to. Jeg må ta penger fra andre budsjettposter for å dekke opp lønnsutgiftene, sier Osnes.

Lønnsvekst. UiOs rektor Geir Ellingsrud sa i forrige uke at universitetet har en stor utfordring med å rekruttere, fordi mange ansatte snart går av med pensjon.

– Men vi står allerede midt oppe i dette med begge bena. Det er nå vi mangler penger, sier Osnes. Han mener bevilgningene til universitetene ikke har holdt tritt med lønns- og prisveksten, og at underfinansieringen har pågått i mange år.

– For ti år siden hadde jeg fire millioner kroner årlig i driftsmidler til forskningsgruppene våre. Nå må de ta pengene fra midlene de får fra Norges forskningsråd. Jeg må bruke pengene til lønn, sier Osnes.

Dårlig stemning. Også andre realfag enn fysikk er rammet av økonomisk krise. Osnes sier miljøet er preget av resignasjon. Brekke, som leder Norsk fysikkråd, sier situasjonen er deprimerende.

– Vi på UiT har blant annet bygget opp tung infrastruktur på Svalbard, men hvis vi selv ikke opprettholder kompetansen til å bruke den, blir vi sittende igjen som grindagutter, hvis eneste jobb er å åpne porten for forskere utenfra, sier Brekke.

I juli skrev han brev til forskningsminister Tora Aasland om pengemangelen, og han var ikke imponert over svaret.

– Hun viste til at regjeringen har bevilget penger til 350 stipendiatstillinger. Men problemet vårt er å sikre penger til fast ansatte. Det virker ikke som om statsråden forstår alvoret i situasjonen, sier Brekke.

Venter lite. Instituttleder Jan Petter Hansen ved Universitetet i Bergen (UiB) tegner samme bilde som sine kolleger. Han vil ha penger til realfagene over statsbudsjettet.

– Da Kristin Clemet var statsråd, kom vi ut på banen og begynte å løpe. Men så ble stevnet avlyst, sier Hansen.

Hans kollega i Trondheim er ikke optimist med tanke på statsbudsjettet, som legges frem 7. oktober.

– Jeg hadde forventninger tidligere i år, men etter at Aasland gikk ut og ba om støtte til budsjettkampen internt i regjeringen, er jeg pessimist. Det er ikke vilje i regjeringen til å satse på forskning, sier Kjeldstad.

Konsekvenser. Professorene frykter at den manglende satsingen på realfagene vil få følger for fremtidens generasjoner. Grunnforskning for noen tiår siden gjorde Norge i stand til å utvinne olje og bli et rikt land.

– Uten å satse på grunnforskning i dag vil vi i mindre grad greie å tilpasse oss tiden etter oljealderen, sier Hansen.

Forskningsrådet skal i høst vedta en ny strategi. Forslaget som foreligger, legger opp til å gjøre norsk forskning mer næringsrettet.

– Det vil ramme grunnforskningen, og er sterkt beklagelig. En slik strategi vil svekke universitetene, som forsøker å holde grunnforskningen i hevd, sier Berit Kjeldstad ved NTNU.