Ikke ofte blir det utgitt bøker som sier noe nytt om det hverdagslige og alminnelige. En sjelden gang dukker det opp forfattere som ikke prøver å overgå de andre i riktige meninger, men som har undersøkt sitt felt og tenkt grundig gjennom sakene. Hvis fremstillingen ikke er blind for at mange i og for seg rettmessige interesser kan kollidere, kan boken bli et varig og verdifullt bidrag til «samfunnsdebatten» – hva nå det skulle være.

I Norge er Nils Christies bøker enestående i så måte. Det går an å lese ham, være uenig og likevel føle at man har fått avgjørende nye innsikter. Christies Hvis skolen ikke fantes (1971) var den boken som først falt meg inn etter et par timer i selskap med Simen Tveitereids Hva skal vi med barn?. De to ville nok ikke være enige om så mye, men de ligner hverandre i evnen til å sette tanker i sving. Sammenligningen er ment som en ros til dem begge.

Tabu. Tveitereid prøver å si noe annet enn det vi er vant til å høre. Fremstillingen dreier seg om tidsbruk, verdivalg og barnehager. Forfatteren prøver å finne ut av om barna selv er like fornøyd med barnehagen som økonomer, karrieresøkere, arbeidsgivere og likestillingsforkjempere er det. Å problematisere barnehagebruken har vært et tabu, fordi så sterke krefter trekker i motsatt retning. Den som setter spørsmålstegn ved barnehagens nytte for de minste, må regne med et frontalt sammenstøt med en rekke forskjellige, fremskutte ideologier.

Oppgjøret om kontantstøtten til foreldre med ett- og toåringer (1998) viser hvor merkelig kjettersk det er å tenke familie istedenfor å satse alle kort på karriere og penger. Motstanderne av kontantstøtten har skjøvet innvandrere og integreringsproblemet foran seg for å kunne fremstille kontantstøtten som et fremmedfiendtlig påfunn. Reaksjonene på Tveitereids bok og på kronikken «Angst i barnehagen» (Dagbladet 29. august 2008) har dels vært heftige avvisninger, dels bevisste forsøk på å misforstå og fordreie forfatterens påstander slik at det ble lettere å knuse ham.

Balansekunst. La det straks være sagt: Tveitereids bok argumenterer ikke mot bruken av barnehager. Den stiller bare spørsmålet om når barnehagen kan være den beste løsningen for barnet. På de første 20 sidene tenkte jeg at dette kan bære helt galt av sted. Hvem tør vel beskytte ettåringene hvis det betyr et oppgjør med likestillingsforkjempere, sosialdemokratisk dogmatikk pluss arbeidsgiverforeningens representanter? Pass deg, Tveitereid, tenkte jeg. Nå blir du uthengt som en moralistisk ung mann, og dessuten vil sosialister og blåruss kappes om å sette tennene i leggene dine.

Men Tveitereid greier seg bra. Han utviser en balansekunst og en sunn fornuft som er ugjendrivelig. Han greier å beskrive småbarnsforeldres dilemma på en måte som virker inkluderende og gjenkjennelig. Selvsagt griper han fatt i småbarnsforeldres naturlige skyldfølelse, men han prøver ikke å tyne den. Han reiser spørsmål som de fleste småbarnsforeldre ikke tør tenke på, men han er ingen moralist som vil klore i andres sår med sin egen prektighet. De som kommer dårligst ut, er de rødgrønnes plaprende medløpere som oppfatter barnehager for de minste som den eneste naturlige løsningen.

Kvalitetskrav. Selvsagt har Tveitereid rett i at kampen om barnehageplass har tilslørt spørsmålet om barnehagen virkelig er et gunstig oppholdssted for de aller minste. Når politikerne snakker om saken, er det som regel bare kvantitet det er tale om. Full barnehagedekning vil angivelig løse alle problemer med likestilling, sosialisering og arbeidsmarked. Kristin Halvorsen vil ha flere barnehager uansett. Vi har aldri hørt henne sette betingelser som gjelder kvaliteten.

Men det går an å være tilhenger av barnehager på en slik måte at man først stiller noen kvalitetskrav. Som alle vet, kan barnehager være like forskjellige som barn er det. Kanskje er den ensidige satsingen på full barnehagedekning noe som faktisk går ut over kvaliteten. Når man vet hvor få pedagoger og hvor mye midlertidig og tilfeldig arbeidskraft som finnes i en vanlig barnehage, skulle man tro at kvalitetsspørsmålet var et vel så viktig diskusjonstema som de rent kvantitative spørsmålene omkring full dekning. I alle fall hvis man har tanke for de aller minste. Men hvem har det?

Tveitereids bok er godt dokumentert og velforsynt med tall og prosenter. Jeg greier ikke å bli opptatt av hans hjerneforskning og biokjemiske spekulasjoner, selv om jeg skjønner at det må til for å gi debatten et skinn av objektivitet – uansett på hvilken side man befinner seg. For det første vet jeg at forskningen på et slikt felt kan bevise eller motbevise hva det skal være. For det andre har jeg så klare erindringer om mine fire barns første leveår, at jeg ikke mangler empiri. Det eneste som skal til, er at noen vekker erindringene til live.

Arbeiderklassen. Alle vil finne noen perspektiver som er nye for dem. Overraskende for meg var at arbeiderklasse og utkantstrøk åpenbart har større tro på at barn kan trenge den nærheten og tryggheten de bare kan få hjemme, mens akademikere og karrierister vil bli kvitt de små bråkmakerne så tidlig og så lenge som mulig. De antatte barnehageverdiene er mest akseptable for den velutdannede middelklassen. Sosialdemokratenes barnehagepolitikk godtas av de velbergede og avvises av arbeiderklassen. I byene virker nå barnehagestart for ettåringer som en rasjonell løsning for mange. I 2008 begynte 35 000 norske ettåringer i barnehage. Foreldrene er som regel så glade for få plass at de gjør seg blinde for kvaliteten på tilbudene.

Tveitereid refererer forskning og politiske utspill, og gir leseren en slags nærhet til feltet gjennom intervjuer og observasjoner fra diverse barnehager. Han intervjuer også forskere og folk med erfaring. Selv er han åpenbart av den oppfatning at ettåringer har det best hjemme. Han bruker mye tid på psykologiske funn og barnets nevrofysiologiske utvikling. Han drøfter separasjonsangst, stressfaktorer, kortisol-speilet og omsorgshormoner. På en måte gjør han det enda vanskeligere å være en god mor og far. Det er som om han krever forskningsinnsikter av oss i tillegg til alt annet. Som om ikke det å sette gummistøvlene og lekedressen på en ettåring er vanskelig nok.

Galileis kikkert. Men boken kretser om et eget drama: sammenstøtet mellom foreldrene og dem som på statens vegne gjør sitt beste for å frata foreldrene selvtillit. Kostelig er stilstudien av Tora Korsvold fra Norsk senter for barneforskning ved NTNU og hennes møteleder-trakassering av Liselotte Ahnert som presenterte forskning som ikke samsvarte med sosialdemokratiske retningslinjer for samfunnsforskningen. Tora Korsvold har nok ikke skjønt at forskning betyr å være åpen for spørsmål og problemer. Som mange andre på fagfeltet, taler hun om barns oppvekstvilkår med en utilslørt eiermine og stopper til ørene der hvor lyden ikke er som forventet. Til forveksling ligner hun dem som nektet å se i Galileis kikkert fordi de ikke ville ha sine fordommer korrigert. Hos Tora Korsvold er kjærlighet mellom foreldre og barn en vrangforestilling fra 1950-tallet, mener Tveitereid. Ellers er de polemiske utfallene for det meste godlynte, men her er han ondskapsfull og vittig.

Tveitereid lykkes i å plante den mistanken at det først og fremst er arbeidsmarkedets behov og den nye kvinnerollen som styrer ønsketenkningen omkring barnehagenes velsignelsesrike betydning for ettåringer. Han lykkes også i å sette leseren på den tanke at det kan være en sammenheng mellom barnehagebruken for de minste og problemoppførsel i skolen senere. Dessuten er det åpenbart at mye, for ikke å si det meste, av det som utgir seg for å være forskning på norske barnehager, er bestillingsverk for å sementere politisk korrekte meninger.

Sunn fornuft. Noe av det mest foruroligende ved boken er den tvangsmessige refereringen av «forskningsresultater» der hvor sunn fornuft gjør samme nytten. Er det virkelig slik at normale foreldre er utelukket fra å ha en formening om hva som er best for barna deres? Må de pløye igjennom tusenvis av sider med rapporter og utredninger for eventuelt å finne støtte for det enhver kan se med egne øyne? På slike felter som det her dreier seg om, er forskningen ikke noe som utføres for å gi et bedre grunnlag for politiske beslutninger. Tvert imot er forskningen først og fremst et skjermbrett for å utelukke foreldrenes likeverdige deltagelse i diskusjonene og gi skinnbegrunnelser for disposisjoner som allerede er besluttet på ideologisk grunnlag. Når så den sunne fornuften hos småbarnsforeldre har massiv propaganda fra de statsfromme, fra likestillingsforkjempere og fra økonomer som er sultne på arbeidskraft mot seg, må foreldremyndigheten bli en utsatt størrelse. Det kreves mye forskning for å feie rettmessig uro under teppet og holde den på plass.

Simen Tveitereids bok er likevel oppmuntrende, fordi den viser hva en utmerket journalist kan gjøre på et felt hvor det foregår politiske oppgjør som utgir seg for å være noe annet. Hadde han vært samfunnsforsker, ville den originale, nødvendige og godt argumenterte boken ha stanset alle videre karrierefremstøt. Det er ikke slik forskning Kristin Halvorsen og Bård Vegar Solhjell vil ha. Tveitereid skal ha takk for at han likevel tok sjansen.

De aller fleste foreldre vil barnas beste. De fleste er rede til å moderere eller utsette sine egne behov for at de minste skal ha det så bra som mulig. De fleste foreldre elsker barna sine med en kjærlighet som ikke engang fagfolkene kan ta fra dem. Man kan forstå statens sjalusi. De eneste som vil barna enda mer vel enn foreldrene selv, er pedagogene og politikerne. Med barnehagen for ettåringer gjennomfører de et dristig sosialt eksperiment av stort omfang og med uoverskuelige følger. La oss håpe at inngrepet først og fremst er diktert av omtanke for dem det gjelder. Tveitereid får sine lesere til å tvile på det.