I konkurranse med Ligeti og Sjostakovitsj aspirerer Messiaen til å være den største komponisten fra forrige århundre. Likevel har det vært bemerkelsesverdig få Messiaen-utgivelser på platemarkedet. Dette er rart, fordi Messiaens musikk ikke nødvendigvis er vanskelig å lytte til; den er heller usedvanlig sanselig. Han er en klangmester som på noen måter overtreffer Debussy, samtidig som han kan være svært direkte, ja, nesten brutal, i beste mening. Deutsche Grammophon og Pierre-Laurent Aimard prøver i høst å bøte på underskuddet med en hommage til Messiaen.

Balansekunst. Det som dominerer mest på platen er Preludiene, som Messiaen ferdigstilte allerede da han var 21 år gammel. Den gang var Debussy det store forbildet, og det høres ut som om Aimard virkelig har tatt denne forbindelsen på alvor. Debussy ga harmonikken på båten som grunnleggende fortellerelement. Likevel er det en fremdrift i Debussys musikk, men det går heller på et plan hvor han forteller med klangfarger og densiteter (henholdsvis tynn og tykk orkestrering).

Aimard balanserer akkorder fabelaktig for å fremheve en viktig stemme – som sjelden er toppstemmen – og han gjennomfører det med en skjønnklang som mange utøvere i dag har som ideal for å fortolke Debussy. Selv om Debussy klart tok avstand fra romantikken, tok han over en romantisk måte å tenke fremdrift på. I romantikken var det nettopp harmonikken som var narrativet, som gjorde musikken organisk, og jeg mener at Debussy klinger organisk på samme måte.

Med disse virkemidlene lyder en oppbygning hos Debussy ganske likt en romantisk oppbygning, men «ordene» eller narrativet han bruker er meget forskjellig. Aimard griper også dette, og hans fremdrift gjennom klangfargene er også forbilledlig Debussy’sk. Likevel har jeg et problem med Aimards fortolkning, og det er at jeg ikke finner igjen Messiaen selv.

Klangfarger. Jeg vet ikke om noen musiker som fått en mer smigrende avisoverskrift enn Håkon Austbø. Den lyder «Austbø er Gud», og det var den nederlandske avisen Het Parool som skrev det. Jeg har ikke hørt vår Fader selv spille klaver, men når Austbø spiller Messiaen, har min kollega vært inne på noe.

Austbø tar nemlig vare på noe helt essensielt ved Messiaen. Komponisten hadde en form for synestesi hvor klanger (ikke bare metaforisk) hadde farge for ham. For oss som ikke har samme nevrologiske tilstand, blir de eksakte fargene Messiaen så kun metaforer for klangkarakterene til lagene i hans musikk.

Samtidig er det en metafor som er helt sentral for å forstå Messiaen. Det som skiller Debussys fargetenkning fra Messiaens er at den eldre komponisten var en uovertruffen kolorist, han blandet stadig nye farger på sin klangpalett. Messiaen stilte derimot farger opp mot hverandre. En enslig farge var død for Messiaen. Det var først når de virket simultant, uten å bli blandet opp i hverandre, at de ga mening for ham.

Musikalsk intellekt. Når Austbø spiller Messiaen er han langt skarpere enn Aimard til å fremheve musikkens mange stemmer og lag. Man kunne si at han tenkte mer polyfont (flerstemt), men det er mer radikalt enn som så. Aimard lar stemmer tre frem fra en organisk foranderlig klang. Han tenker vertikalt og simultant. Austbø tenker derimot horisontalt, hvor flere klanglag virker helt selvstendig samtidig som de går opp i en høyere enhet.

På det rytmiske planet har Aimard en mer organisk tenkemåte, men jeg foretrekker absolutt Austbøs langt mer firkantete rytmikk, noe som gjør seg passende allerede i tidlige verk som Preludiene, men som er helt essensielt i de rytmiske etydene. Aimards innspilling er fabelaktig, men det hjelper lite mot Austbø, som kanskje er verdens fremste Messiaen-fortolker.

Jeg kunne gått videre med å påpeke den kraft Austbø har, at han er dristigere i fremdriften, at han behersker Messiaens uforberedte overganger bedre enn Aimard, men jeg tror at poenget er klart nok. Om han ikke er Gud, er Austbø under alle omstendigheter en av vår tids mektigste profeter for den dypt religiøse Olivier Messiaens musikk.