Tora Aaslands NRK-utspill, hvor hun etterspør argumenter for økt forskningssatsing, har allerede blitt kommentert, dels ironisk, på lederhold i flere aviser. Forskningsministeren etterspør «gode eksempler» på hvorfor forskning skal satses på, noe hun nå sikkert har fått en mengde av. At forskningen her til lands har så skrinne kår at ministeren må spørre etter overbevisende eksempler til bruk i regjeringens budsjettforhandlinger, er kanskje et godt eksempel på den manglende nasjonale forståelse for betydningen av kunnskap.

Hermed oversendes fem av de viktigste argumentene for satsning på forskning – i prioritert rekkefølge. De etterfølges av et endringsforslag i forhold til hvordan forskning tildeles midler:

1) Forskning er et livsnødvendig kulturuttrykk på linje med kunst. Innen naturvitenskapen utgjør kunnskapen om grunnleggende beskrivelser av naturen, fra kvantefysikk til relativitetsteori, en helt avgjørende del av hva det vil si å være menneske. Uten denne kunnskapen har vi ikke menneskeverd, vi er redusert til en tilfeldig dyreart blant ufattelig mange på jorden. Dette kulturuttrykket er ikke statisk, det krever oppdatering, fornyelse, ja endog faglige revolusjoner innimellom.

2) Forskning er en del av menneskets grunnleggende oppdagertrang. Helt siden tidenes morgen har vi samlet og bearbeidet data, hypoteser er blitt bekreftet eller avkreftet, og kunnskapen som ble etablert har resultert i teknologi som har ført oss videre frem til de samfunn vi har i dag. Det vi oppfatter som avansert forskning i dag vil muligens anses som like primitivt for dem som lever på jorden om 10 000 år. Men en ting er temmelig sikkert: hvis menneskene faktisk lever her om 10 000 år, er det takket være den forskningen vi utfører i inneværende og kommende århundrer.

3) Menneskeheten har store uløste problemer. Stabil og bærekraftig energiforsyning til hele jordens befolkning er et av de største problemene menneskeheten står overfor i dag. Innen helseforskning fremstår kreft og en rekke andre alvorlige sykdommer som uløste. Også innen kommunikasjon og menneskelig samhandling er det store utfordringer. For å finne løsningene krever det at mange talentfulle forskere får gode arbeidsvilkår over tilstrekkelig lang tid, langt utover norske budsjett- og regjeringsperioder.

4) Norge har en internasjonal forskningsforpliktelse. Som storeksportør av fossil energi med påfølgende inntekter, har vi en spesiell forpliktelse i så måte. Dette er imidlertid ikke utelukkende en forpliktelse til bare å bidra innen nisjeområder vi tror vi har en spesiell forutsetning for å lykkes i. Det er like mye en forpliktelse til å delta i den internasjonale grunnleggende forskningsfronten, som er veldefinert og preget av både hard konkurranse og godt samarbeid.

5) Forskning er en forutsetning for fremtidig nasjonal velferd. Dette er et, fra en økonomisk side sett, helt avgjørende punkt som berører hele spekteret av forskningsområdene. Det er derfor helt uforståelig at ikke forskning som spydspiss for ny kunnskap står mer sentralt i forhold til avkastning av oljefondet, men at dette settes opp mot pensjonsutbetalinger, veibygging og full barnehagedekning. Begrunnelsen må være at norske politikere flest rett og slett ikke tror at en massiv og langsiktig forskningssatsing er mer lønnsomt for nasjonen på sikt enn avsetninger med tanke på pensjonsutbetaling.

Det er derfor trist at forskningens rammer i Norge skal avgjøres av en ansamling tilfeldige eksempler, og utsettes for hvileskjær hver gang andre viktige nasjonale anliggender skal prioriteres. Det er like trist at vår forskningsminister trenger hjelp til å minne om at for eksempel dagens operasjonsstuer på sykehusene stort sett er teknologi som resultat av grunnforskning i forrige århundre. Det samme er tilfellet for all trådløs kommunikasjon. Dette burde vise hennes kolleger at forskning trenger langsiktighet, og at den grunnleggende forskningen må ha gode rammevilkår i bunn. Ikke som i dag hvor typisk hver tyvende søknad innvilges på fri naturvitenskapelig forskning i forskningsrådet! Tematiske og/eller politisk initierte programmer må gis støtte i tillegg til – ikke på bekostning av – dette. Sist, men ikke minst, så må forskningspotensialet for næringsrettet forskning utvikles i og sammen med bedriftene, ikke påtvinges ut fra et i og for seg meningsløst krav om at bedriftene skal bruke en viss prosent penger til forskning.

Dette munner ut i et enkelt endringsforslag som også Aasland anmodes om å ta opp med sine kolleger: Forskning er uegnet som årlig budsjettpost! På samme måte som pensjonsforlik bør det utarbeides tverrpolitisk enighet som sikrer vide rammer til den grunnleggende forskningen i ti års perspektiv. Så får heller de forskjellige statsrådene, som for eksempel måtte tro at vind og bioenergi er løsningen på jordas energiproblem, etablere sitt tidsbegrensede forskningsprogram for å få avklart den saken i tillegg!

Jan Petter Hansen
Leder, Institutt for fysikk og teknologi, Universitetet i Bergen