De siste årenes miljøvekkelse – klimasaken – har gitt oss en del merkelige opplevelser. Den kanskje pussigste har vært at diskusjonens mest pragmatiske og faktaorienterte aktør har endt opp som klimaalarmistenes mest elskede hatobjekt.

Nå er den siste boken til Bjørn Lomborg oversatt til norsk. Og med en forside prydet av ikonet «Isbjørn på et isflak», kan vi ikke se bort fra at den kan selge noen eks. Det hadde i så fall ikke gjort noe. Lomborg stiller i boken Hold hodet kaldt (originalens tittel: Cool it) mer enn et par betimelige spørsmål.

Bjørnen. Isbjørnen på flaket er et av dem. De dukker jo opp overalt. Originalutgaven av australske Brian Flannerys bok The Weather Makers prydes av et nydelig maleri av Peder Balke. Den norske forleggeren turte ikke satse på noe så eksotisk, og ga oss i stedet isbjørnen. På forsida av vårens utgave av tidsskriftet Skeptic finner vi for sikkerhets skyld 60 eller 70 bjørn på like mange flak, og når så du sist Stoltenberg uten en? Ok, kanskje i går – men det er blitt litt mange av dem.

Selv et barn ser problemet: Hvorfor maser alle med at isen forsvinner og at bjørnen dør – når bestanden vitterlig har steget fra stusslige 5000 individer på det «iskalde» 1960-tallet, til 25 000 i det «feberhete» 2000-tallet? I hvert fall så et av mine barn det, da Illustrert vitenskap sist vinter, nok en gang kunne vise et tosiders bilde av isbjørn vandrende over isflak – med tilhørende billedtekst om at «nå er det snart slutt.» 13-åringen sendte en e-post til redaksjonen – selvsagt uten å få svar.

Dermed sitter vi fremdeles og lurer. De er flere enn noensinne, er nedgradert på rødlista, de eneste stedene bestandene går ned, er i de områder der det blir kaldere, kan Lomborg fortelle i sin siste bok. Og folk hater ham for det.

«Folk» betyr i denne sammenheng en ikke ubetydelig fraksjon miljøaktivister, journalister og politikere. Forskerne har for anledningen spredt seg over alle roller. Således dukket Bjørn Lomborg opp på Dagbladets famøse liste over «klimabøller» våren 2007. Lista var sju sider lang, og besto av en lang rekke fremragende, seriøse og ærlige forskere som alle hadde ett til felles: Frp hadde hentet argumenter fra dem.

Miljøets Hitler. En gruppe danske miljøaktivister dro den litt lenger, da de høsten 2002 anmeldte Lomborg for vitenskapelig uredelighet. Prosessen som fulgte, viste at han heller burde vært anmeldt for «uenighet» – og han ble da heller ikke dømt. Men det var ikke takket være den engasjerte norske heiagjeng, med folk fra WWF og Cicero i spissen.

Lederen for FNs klimapanel, IPCC, Rajendra Pachauri, dro den enda lenger, da han i april 2004 sammenlignet Lomborgs tenkemåte med Hitlers.

Er det fordi han ikke snakker sant? Eller er det fordi folk ikke liker at noen tenker på denne måten? Eller kanskje det er dette neste trekket de ikke liker? For nå kommer en typisk Lomborg: Hvis vi vil redde isbjørn, gjennom å redusere utslippene av klimagasser (for noen isbjørner drukner på grunn av mindre is, sies det) vil vi for eksempel i Hudson Bay, hvor to tredeler av all verdens isbjørn lever, kunne redde 0,06 i året. Og det vil gå svært langsomt, og vil bli svært dyrt. Hadde det ikke vært enklere, raskere og mer effektivt å slutte å skyte dem? Det ville redde 49 stykker per år.

Stoisk ro. Bjørn Lomborg er pragmatikeren. Han liker å vise at han bryr seg om folk, særlig om de syke og fattige – men han gjør det ikke ved å gråte og moralisere. Han gjør det gjennom å foreslå nye løsninger, praktiske og pragmatiske løsninger, løsninger som vil gi mer velferd og miljø per investerte dollar. Kan det være Lomborgs manglende vilje til å gi seg panikk og patos i vold, som provoserer?

Lomborg bruker samme ned på jorda-tilnærming til en hel rekke klassiske skremselsscenarier: Alle husker hetebølgen i Europa i august 2003, da 35 000 mennesker døde. Men hvem vet hvor mange som dør av kulde i Europa et gjennomsnittlig år? 1,5 millioner, er svaret. Det er kanskje ikke varmen vi bør frykte mest? Og det er kanskje heller ikke det stigende havet som bør holde oss våkne om natta? Hvis klimaforskerne har rett, kommer havet til å stige omtrent like mye de neste 100 årene, som de har gjort siden midten av 1860-tallet, skriver han: Hele 29 centimeter ifølge IPCC.

Redde mennesker. Hvis du spurte bestemora di hva hun husket best fra det tjuende århundre, ville hun kanskje svare Annen verdenskrig, eller kanskje tv-en eller atombomben. Neppe at havet steg. Den stigningen har vi nemlig klart å leve med, og tilpasse oss, nærmest uten at vi har merket det. Og det kan vi nok i fremtiden også, mener Lomborg. Hans tilnærming er nok en gang pragmatisk: Hva kan vi gjøre med dette – kulde, varme, høyere vannstand? Er det mest effektivt å redusere co2-utslippene, eller skal vi bygge bedre hus?

Og slik fortsetter han: orkaner, flom, global oppvarming, malaria, aids. Hele tiden på jakt etter en klokere strategi. For det er ingen tvil om at den løsningen av «klimaproblemet» verden nå legger opp til kommer til å koste. Antallet fantasilliarder avhenger av hvilken Kyoto-versjon vi ender opp med, og resultatene vil i tillegg og uansett ikke være veldig verken raske eller effektive. En full Kyoto, med USA om bord, vil i 2050 gi knappe tre års utsettelse av en oppvarmingstrend som uansett går og går. En mindre komplett Kyoto vil utsette oppvarmingen med en liten uke. Så kanskje vi heller skulle bruke kronene på noe annet? Redde syke mennesker, for eksempel?

Ikke varmere. Et av klimakatastrofens skrekkscenarier handler om at et varmere Europa vil bli infisert av malaria. Hvis det er myggen vi frykter, så er den her allerede. Malariamygg er naturlig utbredt i Norge, nord til Mjøsa. Hvis det er smitten vi frykter, så er temperaturen i beste fall bare én av flere virksomme faktorer. Nederland hadde sin foreløpig siste malariaepidemi i perioden 1943 til 1946. Det har vært tilsvarende epidemier i USA, England, Finland og Sibir det siste hundreåret.

De av oss som har hørt om den lille istiden, vet at det var kaldere, ikke varmere i disse landene for noen tiår siden.

Hvilket får oss til å spørre: Hvorfor dør barna i Afrika? På grunn av varmen? Eller på grunn av fattigdom, urettferdighet, korrupsjon, dårlig infrastruktur (her er det bare å fylle på med forslag).

Ifølge Lomborg vil 8,8 milliarder mennesker være utsatt for malaria i 2085 på grunn av ulike samfunnsmessige faktorer. 0,3 milliarder ekstra vil være utsatt på grunn av global oppvarming. Selv om vi kunne ha stoppet den globale oppvarming, noe vi ikke kan, ville dette ikke redusere malariarisikoen nevneverdig, kanskje med 0,2 prosent i løpet av 80 år. Til sammenligning ville mer tradisjonelle tiltak, som medisin og forskning, i løpet av ti år og med en årlig investering på tre milliarder kroner, redusere malaria med 50 prosent.

Så: Hva skal vi velge? Kanskje politikerne og miljøaktivistene bør kutte sjarmoffensiven, tørke tårene, spare patosen istedenfor å slåss om hvem som kan være først og størst ute med tiltak som «føles godt», og heller ta seg tid til å undersøke hvilke tiltak som «gjør godt». Det føles godt å redde 0,06 isbjørn gjennom rådyre klimakutt, men det gjør godt å la være å skyte dem. Det føles godt å redde barn fra malaria ved å kutte CO2 – kanskje? Men du redder mange flere, mye fortere og mye billigere gjennom andre tiltak.

For, skriver Lomborg, hvis vi ikke hele tiden går for de mest prangende klimatiltakene, men heller går for dem som gir mest effekt per investerte krone, vil vi få en pen slump tilbake. Og for denne summen (dette er toner vi har hørt fra ham tidligere) kan vi jo spandere på oss noe pent til huset? Nå som folket endelig er villig til å bruke store summer på å redde kloden, hvorfor ikke sørge for rent vann og ren energi til fattige i den tredje verden? Det ville redde en del millioner liv, årlig. Eller hva med forskning på de mest dødelige sykdommene? Eller forskning og utvikling i seg selv? Forskning koster, men vi snakker tross alt om den menneskelige aktivitet som har reddet flest liv de siste hundreårene.

Mimring. Svært mange har vanskelig for å svelge Lomborgs måte å tenke på. Redselen for klimaendringene er kanskje for stor? Ok, vi kan kanskje redde flere isbjørner på kort sikt ved å la være å jakte på dem, men når den store katastrofen kommer, dør de alle samme allikevel. Hvis vi ikke kutter CO2. Omtrent noe sånt.

Disse vurderingene avhenger selvsagt av hvor stor du tror katastrofen kommer til å bli, hvordan du leser tall og rapporter. Og det avhenger av hvordan du ser verden og naturen. Dagens miljøbevegelse lever ikke bare av svartsyn, den surfer også høyt på en forestilling om at naturen er i balanse, at økologi betyr likevekt. Og politikere og journalister vet ikke stort mer om faget, enn at de sier seg enige. Klimaet endrer seg, det blir varmere, og vi vil ha det slik det var!

«Slik det var» betyr for de fleste nålevende forskere og politikere «slik det var på 1960-tallet» da de var barn. Men 1960-tallet, og 1970-tallet, var unormalt kalde tiår. Det var varmere på 30-tallet. Men det tiåret er det ingen som mimrer over lenger. Verken økologi eller klima er stabile og balanserte fenomener. Kloden er et dynamisk system. Noen ganger er det kaldt, andre ganger er det varmt. Endringene styres av en rekke geologiske, astronomiske, og menneskelige, faktorer.

Så – skal vi bruke alt vi eier og har på å forsøke å holde vintrene hvite som på 60-tallet, eller skal vi vinke Monolittrennet farvel, og heller forsøke å gjøre verden til et bedre sted å leve? Bjørn Lomborg foreslår den siste versjonen.

Erik Tunstad er biolog og fagredaktør i forskning.no.