La oss ta det enkle først: Barack Obama vinner valget i USA. Ikke fordi han er spesielt mye dyktigere og smartere enn John McCain, men fordi de historiske vindene som allerede blåste Demokratenes vei nå har blåst opp til full orkan. Finanskrisen har ført den ellers så veldrevne McCain-kampanjen ut på åpent hav, og for hver bank som har gått over ende på Wall Street har Obama rast frem på meningsmålingene.

70 prosent av amerikanerne sier nå at de er rammet av finanskrisen og økonomi er en av de få politiske sakene Demokratene har høyest troverdighet på. Det amerikanske velgere trenger nå, er ikke en streng far, men en beskyttende mor, og der har Demokratene alltid hatt mer å tilby.

Med finanskrise, en upopulær sittende president og en krig i Irak som aldri tar slutt har McCain alle historiske trender i amerikanske presidentvalg mot seg. Partiet med den sittende presidenten har aldri vunnet et valg hvis presidenten har mindre enn 46 prosent på popularitetsbarometeret. George W. Bush har 27. Skulle McCain vinne, vil det også bety slutten for kvantitativt orientert statsvitenskap som fagfelt, fordi en seier til McCain vil sprenge alle tilgjengelige prediksjonsmodeller.

Men enda mer dramatisk enn McCain-kampanjens krasjlanding, er det at USAs status som verdens fremste økonomiske supermakt nå er truet. Derfor skåles det i presidentboligen til Hugo Chávez, det jubles høyt i korridorene i Kreml og i Elysée-palasset sitter Nicolas Sarkozy og planlegger høytsvevende seminarer om nye måter å organisere verdensøkonomien på. Den tyske finansministeren Peer Steinbrück sa rett ut at finanskrisen betyr «slutten for Amerika som finansiell supermakt» og klarte i likhet med mange andre europeiske statsledere ikke å skjule sin Schadenfreude, eller skadefryd, over at amerikansk hyperkapitalisme hadde gått på en smell.

Valget handler ikke lenger bare om hvem som skal lede verdens fremste supermakt, men like mye om hvordan USA skal klare å beholde sin status som supermakt. Vinneren overtar et økonomisk og utenrikspolitisk konkursbo og må umiddelbart starte en formidabel internasjonal valgkamp for igjen å styrke USAs internasjonale status. Hvis ingen tror på verken dollaren eller det amerikanske demokratiet, kan det amerikanske imperiet for alvor begynne å vakle.

Derfor er det mange som spør seg om vi nå ser begynnelsen på slutten på det mektigste imperium verden har sett siden Romerriket. SVs nestleder Audun Lysbakken var tidlig ute med nekrologen her i avisen under tittelen «God Natt, Amerika» og slo fast at USA nå ville sovne stille inn mens resten av verden sakte våkner.

Litt av svaret på spørsmålet om USAs fremtid kan vi få ved å studere det britiske imperiets skjebne. Det britiske imperiet var på sitt mektigste det nærmeste noen moderne nasjon har vært den posisjonen USA har i dag. Imperiet der solen aldri gikk ned, hersket lenge over en tredjedel av jordens overflate og var bundet sammen av verdens mektigste marine og et finmasket globalt handelsnettverk. Den 22. juni 1897 fikk 400 millioner mennesker, eller drøyt en fjerdedel av menneskeheten, fri for å feire at dronning Victoria hadde sittet 60 år på den britiske tronen, og 50 000 soldater fra hele verden marsjerte gjennom Londons gater.

I en artikkel i Foreign Affairs tidligere i år slår den amerikanske utenriksanalytikeren Fareed Zakaria fast at «britene tapte ikke den globale makten på grunn av dårlig politikk, men på grunn av dårlig økonomi». Britisk kapitalisme var treg og baktung, og allerede i 1880 ble de passert av USA. Ifølge Zakaria var det en bragd av britene å beholde posisjonen som supermakt så lenge, til tross for at de hadde mistet sitt økonomiske hegemoni.

Den britiske erfaringen viser at når den amerikanske økonomien svikter, angripes selve grunnlaget for USAs globale dominans. 80 prosent av verdens oppsparte kapital har vært samlet i USA. Landet har vært global pengebinge og verdens sentralbank, men nå må USA i likhet med alle andre land kjempe for å tiltrekke seg kapital og investeringer.

«Det virkelige tapet ved finanskrisen vil bli delegitimeringen av USAs makt,» skriver den samme Zakaria i forrige ukes Newsweek. Han følges opp av den konservative tenkeren Francis Fukuyama, som slår fast at merkevaren USA er påført ubotelig skade.

Finanskrisen har også blottlagt de institusjonelle svakhetene i det amerikanske politiske systemet. Mens primærvalgene var en oppvisning i deltagende demokrati, har håndteringen av finanskrisen vært en studie i politisk handlingslammelse. Siden partiene i USA er så svake, har amerikanske politikere et svakt vern mot krevende pressgrupper. Den amerikanske kommentatoren David Brooks beskrev en gang det amerikanske politiske systemet som drevet av «536 politiske entreprenører – én president, 100 senatorer og 435 kongressmedlemmer – som hver og en kom dit helt på egen hånd».

Og ingen er mer ensom i stormen enn en amerikansk kongressrepresentant. Med valg hvert andre år og konstant press for å samle inn kampanjemidler, er angsten for gjenvalg til enhver tid større enn gleden ved å utføre langsiktig politisk håndverk. Mens en europeisk politiker kan gjemme seg bak partigruppen og la partiet ta støyten for upopulære beslutninger, står en amerikansk kongressmann i realiteten alene mot alle.

Det er hovedårsaken til at flertallet i Kongressen valgte å redde seg selv fremfor å redde nasjonen da den første krisepakken ble lagt frem. Invadert av kravstore velgere, mektige lobbyister og et system for finansiering av kampanjer som er ute av kontroll, er det vanskelig for Kongressen å fatte kollektivt fornuftige beslutninger. Mens de norske partiene legger egeninteressen til side og samles til fellesmøte hos sentralbanksjefen, står Demokratene og Republikanerne i gangene og skjeller hverandre ut.

Stort bedre står det ikke til i Det hvite hus. Det sies at da Richard Nixons presidenttid gikk mot slutten, vandret han alene i gangene i Det hvite hus og drakk whisky mens han snakket med portrettene på veggene. George W. Bush må de siste ukene ha hatt den samme følelsen av bunnløs ensomhet da Kongressen sendte den første krisepakken i retur.

For McCain-kampanjen er den verste effekten av finanskrisen at Bush kom tilbake på tv-skjermen. Bush har virkelig levd opp til den amerikanske forfatteren P.J. O’Rourkes tese om at «Republikanerne er det partiet som kan hevde at regjeringsmakt ikke virker, og så bli valgt og bevise det».

Men selv om amerikansk politikk ikke er noe vakkert syn om dagen, har USA en del å gå på både militært og økonomisk. Med 27 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt og et snitt på over 50 prosent av alle Nobelprisene i naturvitenskap de siste ti årene, vil USA tåle en mild resesjon og noen mislykkede utenrikspolitiske eventyr. Den amerikanske krisepakken på 700 milliarder dollar kan synes formidabel, men utgjør bare omtrent fem prosent av USAs BNP.

Til sammenligning utgjør Storbritannias krisepakke på 385 milliarder dollar rundt 30 prosent av BNP. Det samme gjelder det amerikanske forsvarsbudsjettet, som til tross for at det er like stort som resten av de samlede forsvarsutgiftene i verden, bare utgjør fire prosent av BNP. Dermed er det fortsatt langt igjen til nivået på ti-elleve prosent fra den kalde krigens glansdager.

Den ultimate testen for den amerikanske modellen vil bli om USA nok en gang klarer å reise seg slik som man klarte etter de økonomiske og utenrikspolitiske ydmykelsene på 1970-tallet eller depresjonen i 1930-årene. Nominasjonen av Barack Obama føyer seg slik sett pent inn i rekken av trumfkort som det amerikanske demokratiet er i stand til å dra frem hver gang det blir presset opp i et hjørne.

Verdens mest fremtidsoptimistiske land har en irriterende evne til alltid å komme tilbake, men denne gangen blir comebacket tyngre enn på lenge.

Ketil Raknes er tidligere USA-korrespondent for Morgenbladet, og arbeider nå i Burson-Marsteller.