«Ja ja, men det er jo ikke verdens undergang.» Frasen er brukt millioner av ganger over hele verden. Det er så man ser for seg Gary Larson bruke det som tekst til en gjeng snakkende dinosaurer som ser en asteroide på vei mot jorden, asteroiden som viste seg å bli undergangen for dem.

Og som det heter: «Where you stand depend on where you sit.» Så hvor står, eller sitter, vi nå? Jo, vi sitter på råtne, dyre boliglån og elendige økonomiske utsikter. Finanskrisen er bare den foreløpig siste utgaven av Dommedag, en av menneskenes kjente, om ikke kjære tildragelser.

Følelsen. Det har vært finanskriser før, og alle har til felles at folk investerer, ikke etter hva de har råd til, men etter hva de tror de kommer til å få råd til «når bare» markedene stiger enda litt til. Det er den samme historien om menneskelig dårskap. Fra tulipankrakket i Nederland i 1637 til dagens New York-børs.

Selvsagt er det ikke Dommedag denne gangen heller. Det er ikke engang som i oktober 1929, da banksjefer falt som konfetti fra skyskraperne i fortvilelse over å ha ruinert seg selv og sine kunder. De hadde i hvert fall såpass anstendighet. I 2008 beholder banksjefene sine superlønner, setter opp renten til låntagerne og ber staten ordne resten.

Men det er følelsen. Noe er ikke helt som det skal. Men hvor ille er det? Vi ringer Asbjørn Dyrendal, religionshistoriker og førsteamanuensis ved NTNU. Han har nettopp redigert antologien Dommedag: Verdens undergang før og nå sammen med Arnfinn Pettersen. Og skal man først skal se på dommedagene som ikke ble noe av, er det snakk om langt tøffere ting.

Et skjema. Men så er spørsmålet: Hvor stor er forskjellen mellom før og nå når det gjelder forestillingene om dommedag, for eksempel mellom vår nåværende religion og den forrige?

For 1000 år siden brukte man undergangsbegrepet om en situasjon hvor æsene kjempet mot Fenrisulven og Midgardsormen om verdensherredømmet, mens Fimbulvintrene senket seg iskalde over en døende verden. Den gode nyheten var at menneskenes verden igjen skulle gjenoppstå etter at æsene hadde gitt sine liv i kampen mot mørkemaktene.

– Ja, det er noen likheter, sier Dyrendal. – Vi har her et kristenlignende skjema: Prøvelser – undergang – ny jord – nytt liv.

– Kanskje disse ideene er allmennmenneskelige?

– Nei, ikke utenfor det indoeuropeiske. Man finner det ikke i den mest sentrale buddhismen. I hinduismen, derimot, finnes det fire tidsaldrer som følger hverandre, og vi er nå i den såkalte Kaliyuga-epoken.

Nærsynt. Kaliyuga-epoken er den verste av tidsaldrene i hinduismen, en jerntid preget av krangel og dobbeltmoral. Og er det noe som er felles for endetidsholdninger, sier Dyrendal, så er det at de er fokusert på oss selv. Nettopp vi lever i de siste tider.

– Apokalyptiske forestillinger har gjerne en ahistorisk og lokal nærsynthet. Verden går under i vår levetid og som resultat av handlinger vi har begått. Man glemmer påfallende fort de som tidligere har trodd akkurat det samme om seg selv, og profetert en avslutningsdato som ikke brakte noen dommedag likevel.

Og neste kjennetegn på et apokalyptisk tankemønster:

– De som tror at dommedag nærmer seg, lider gjerne av det noen kaller semiotisk opphisselse: De ser tegn overalt. Og det at de ser tegn kan igjen bare bety at noe stort kommer til å hende. Denne fokuseringen på tegn fungerer dobbelt: Som en legitimering av din egen tro, og som et innsalg av det du tror på overfor andre. Og vet du hva som ellers svært ofte går igjen?

– Forfallet i tiden?

– Sammenhenger. At alt henger sammen med alt. Hvis du kan lese tegn i tiden inn i en sammenheng med andre mystiske ting, som antallet steiner i Kheops-pyramiden, imponerer det folk.

Tegn. Dyrendal sier at det beste en apokalyptiker kan gjøre, er å finne frem til koder som peker i én og samme retning.

– Også trenger du et nytt element å overbevise med i tillegg: «Tegn i mayakulturen forutsier en undergang, og vet du, det stemmer med Bibelen!» Og troen og profetiene til Hopi-indianerne. For eksempel.

– Jo flere tegn som peker i samme retning, jo bedre?

– Nei, ikke alle former for tegn er like velkommen. Publikum må ha respekt for dem. For eksempel: Siden mange i den vestlige apokalyptikken ikke ser på islams profet Muhammed som en vismann, så ville det neppe blitt sett på som positivt at islam forutså en begivenhet. Da ville man kanskje heller mistenkt demoniske krefter.

– Eller et topphemmelig brorskap som Illuminati?

– Det er jo ofte et element av politisk orientert konspirasjonsteori blant apokalyptikere.

Selvoppfyllende profeti. Men alle blir sjelden revet med i millennial endetidstenkning. Selv om Thomas Münzers tilhengere ble ganske apokalyptiske under reformasjonen, ble ikke Luthers folk det. Har det hendt at alle er blitt revet med av apokalyptiske fantasier?

– Jeg har aldri hørt om at noen får med seg alle. For å si det slik: Hvis du var en så god leder at du fikk alle til å stoppe opp og følge med deg i endetidsfantasier, ville nok myndighetene bli oppmerksom og stoppe deg.

– Men hvis man teoretisk fikk med seg to milliarder mennesker til bare å sette seg rett ned og vente på dommedag, ville jo verdenssamfunnet ha sluttet å fungere, og en slags dommedag ville ha kommet. Det ville blitt en selvoppfyllende profeti?

– Et godt eksempel på det har vi fra det sørafrikanske xhosa-folket, som på 1850-tallet slaktet ned alt kveget de hadde igjen etter en kvegsykdom. De trodde forfedrene da ville gi dem nytt, bedre kveg og dessuten fjerne de hvite kolonistene. Det som isteden skjedde var at 40 000 xhosa døde.

Ondskapen. Særlig innen kristen apokalyptikk er spørsmålet om hvem som blir reddet det helt sentrale. Ett svar er «kristne», men det er fortsatt et altfor stort og romslig nåløye. Den umåtelig populære amerikanske bok- og filmserien Left Behind tar for seg denne problematikken:

– Serien handler om partial rapture, at de aller helligste blant menneskene, regnet som «de 144 000» blant Jehovas vitner. De blir plutselig rykket opp til himmelen, hvorpå en tid av trengsler starter på Jorden blant de gjenværende. En strid mellom godt og ondt, som igjen altså skal følges av Jesu gjenkomst og den endelige dom.

– Hvorfor trekkes så mange mot dette?

– Jeg har egentlig ikke noe godt svar. Men i vår kultur, i hvert fall i underholdningens konspirative thrillerkultur, har mange en opplevelse av at ondskapen har stor relevans. At noe går virkelig dårlig er alltid nyheter. Hvorfor tror du Dagbladet alltid kjører forsider av typen «Slik dreper influensaen DEG»?

Tvilsomme styresmakter. Og fra bøker og film kjenner vi også igjen det sentrale spørsmålet: Hvor mye skal «folket» få vite? Skal man være demokratiske og åpne med informasjonen? Eller holde tett – for «å unngå panikk»?

– I moderne apokalyptisk tankegang har styresmaktene, regjeringen, alltid en tvilsom rolle. Enten er de alliert med ondskapens agenter, eller så gjør de vondt verre i rollen som kontrollfriker.

– Spørsmålet om «hvor alvorlig det egentlig er», ender fort opp i miljøbevegelsen og Al Gore?

– Det finnes undergangsretorikk også i miljøvernet. Jeg har selv vært en del av den, og snakker av erfaring. Jeg mistenker Gore for å være blant dem som overdriver, noe han vel allerede er blitt arrestert på. Her snakker vi om en «mobiliseringsretorikk». Det denne retorikken ofte gjør, er bevisst eller underbevisst å bruke mønstre fra andre dommedagserklæringer: asteroidetreff, kometnedslag, eller de enorme energiutladningene som kalles gammaglimt.

Masseutryddelser. La oss vende oss fra det mentale til det reelle dommedagslandskapet. For ideen om «den store slutten» er basert på faktisk empiri – menneskelig erfaring av undergang og utryddelse. Økonomilegenden John Maynard Keynes sa det slik: «I det lange løp er vi alle døde.» Det skal være sikkert. Geolog Henrik Svensen ved Universitetet i Oslo har skrevet boken Enden er nær: Om naturkatastrofer og samfunn.

– I Jordens tidligere historie kjenner man en rekke masseutryddelser. Blant disse utryddelsene peker det seg ut «fem store», sier Svensen som forsker spesielt på en av disse fem: masseutryddelsen i sen permtid for 250 milioner år siden.

– Av en eller annen grunn har få hørt om de fem store utryddelsene. Først de siste 20 årene har det vært stor interesse for dem. Én ting er at det snakkes om at vi er inne i den sjette – menneskeskapte – masseutryddelsen. I tillegg kom det en berømt artikkel i 1980, hvor Luis og Walter Alvarez startet historien om asteroidenedslaget i Chicxulub i Mexico og dette nedslagets rolle i utryddelsen av dinosaurene. Mange har spurt seg om flere av utryddelsene kunne skyldes asteroidenedslag, men svaret på dette later til å være «neppe».

Global oppvarming. Svensen er heller ikke selv blant dem som støtter teorien om at asteroider ødelegger livet på jorden med jevne mellomrom.

– Nei, det har vært mange nedslag, men det ser stort sett ikke ut til at de er ansvarlige for disse store utryddelsene. De siste åtte-ti årene har det vært stor interesse for ideen om at gassutslipp kan ligge bak tre-fire av de store hendelsene. Når permafrost smelter, slipper den løs metan og CO2 som den har holdt på. Havbunnen inneholder også slike gasshydrater.

– Hva med de lange linjene, som kontinentaldrift, at habitater flytter seg, regntider forandrer seg?

– Slikt tar veldig lang tid. Men flere masseutryddelser har gått mye fortere. Så er spørsmålet om global oppvarming virkelig kan stå bak. Vi har best materiale fra en ekstrem temperaturstigning for 55 millioner år siden. Det viste seg at denne temperaturstigningen ikke førte til noen stor utryddelse – med unntak av noen dyphavsarter.

Vulkanisme. Denne mangelen på massedød har reist spørsmålet om det er noe annet i tillegg til oppvarmingen i seg selv som ligger bak. Gjør disse gassene noe mer enn bare å varme opp jorden? Hvorfor kommer livet så raskt ut av balanse?

– Det er for eksempel svært interessant at alle masseutryddelser har sammenfalt med unormal vulkansk aktivitet på jorden. Tenk deg 250 millioner år tilbake. Tenk deg et område på størrelse med Norge dekket av lava. Spørsmålet er: Kommer det noe mer enn bare lava? Det er en tanke at noe skjer i og med at vulkansk varme kommer i kontakt med bergarter, skifer, for eksempel, og denne steinen slipper løs karbon i atmosfæren, i form av metan og CO2.

Utryddede dyr. At stakkars umælende dyr er blitt utryddet, er ingen stor nyhet. Faktisk er 99,9 prosent av alle arter som har levd, i dag utdødd, og de dør rundt oss hele tiden. Vandreduen forsvant i 1914, den tasmanske pungulven i 1936 og balitigeren i 1937. For eksempel.

Andre var på vei mot utryddelsen i hurtigtogsfart, for eksempel kjempepandaen og flere hvalarter. Enkelte arter har hatt en overlevelse som må kalles mirakuløs: Hele dagens bestand av den europeiske bisonen (visent) stammer fra tolv individer. Og alle dagens geparder stammer antagelig fra seks individer. Dette gir i sin tur en skummel genetisk profil på grunn av innavl.

Heldigvis gjelder ikke slikt for mennesker? Jo da. Vi er vant til å tenke på mennesker som overgriperne. I hvert fall i dag er denne tanken utbredt. Vi kan også ha vært det ved enden av istiden, da store deler av megafaunaen, det vil si de største dyrene på kloden, kanskje forsvant i menneskenes mager.

Men også menneskene selv var snublende nær total utryddelse. På et punkt for cirka 70 000 år siden var det ekstremt nære på. En serie tørkeperioder slet på antallet mennesker i årtusener, inntil det ifølge en undersøkelse fra Stanford var igjen 2000 mennesker på hele kloden. Alle hadde fått plass i Oslo Spektrum. Et annet anerkjent estimat er at menneskeheten talte cirka 15 000, altså et drøyt halvfullt Ullevål stadion.

Teknologifrykt. Dette var selvsagt relativt primitive mennesker uten teknologi å forsvare seg med? Ja. Samtidig er det en sviende ironi i dette utsagnet for en stor generasjon i etterkrigstiden – de som er oppvokst i teknologifryktens tegn. Det vil si: Teknologifrykten er ikke ny, på 1800-tallet var man engstelige for hva togreiser i «svimlende» 20 kilometer i timen ville gjøre med kroppen. Men teknologiangst og generell undergangsfølelse inngikk en ny og kraftfull allianse 16. juli 1945 ved Los Alamos i New Mexico i USA. Da gikk den nye atombomben av. Heldigvis uten at sprengningsprosessen fortsatte til den inkluderte hele atmosfæren, slik noen fryktet.

Denne angsten for atomteknologi ble langt fra borte. Cuba-krise og våpenkappløp holdt frykten levende til langt ut på 1980-tallet. Og nyheten om at CERNs Large Hadron Collider ville skape et midlertidig svart hull ga straks opphav til frenetisk aktivitet på internett. Ikke minst på YouTube, hvor fiffige montasjer viste hvordan det lille svarte hullet nede i Genève ville ekspandere inntil hele planeten Tellus var en saga blott.

Plasten igjen etter oss. Men la oss til slutt ta vår egen utryddelse helt alvorlig, og tenke oss at det virkelig skjedde. Stephen King skrev om sin postapokalyptiske roman The Stand: «Jeg utryddet bortimot hele menneskeheten, og det var gøy!» La oss ta King det lille skrittet videre og si at absolutt hele menneskeheten ble borte.

En som har stilt spørsmålet om hva som ville hende da, er den amerikanske journalisten og forfatteren Alan Weisman. Skal man tro hans bestselgende bok Verden uten oss – nettopp utkommet i Norge – ville mange arter ikke engang merke det om Homo sapiens forsvant fra kloden.

Mange arter ville selvfølgelig fått det mye, mye bedre uten mennesker på toppen av næringskjeden. Mens andre ville gått en rask undergang i møte: for eksempel hodelus og visse typer midd, de dyrene som har det aller mest intime forholdet til mennesket. Planter ville gå tilbake til vill tilstand, de oppumpede genproduktene våre ville forsvinne, regnskog og andre områder ville igjen fylles av trær.

Weisman tegner mange vakre bilder av en tid da naturen igjen får bli natur. Han skjuler ikke kjedelige finesser som at vår undergang ikke vil etterlate våre monumenter – de ville med unntak av bronse snart falle og forvitre. Isteden ville en rekke forskjellige typer plast med lange molekylkjeder bli de siste etterlevningene våre. Ikke akkurat like verdig og stilfullt.

Den siste generasjon. Det er et fascinerende scenario. Weisman påstår ikke at alt vil bli bra om mennesket blir borte: Naturen klarer som nevnt å utrydde dyre- og plantearter i ett sett helt uten vår hjelp. Men han støtter James Lovelock og andres tanke om at planeten virkelig kunne trenge den nedkjølingen menneskets fravær ville medført. I boken har han intervjuet Les Knight, som grunnla Voluntary Human Extinction Movement: Bevegelsen for frivillig utslettelse av menneskene. Weisman lar Knight presentere sin visjon for den siste generasjonen mennesker, som «kunne nyte sine siste solnedganger i fullstendig ro og vite at de hadde overlatt kloden vår i en tilstand som var nærmest mulig Edens Hage».

Det er fristende å spørre hvordan det skulle medføre «ro» å sitte ute i solnedgangen, mens antallet ville og sultne kjøttetende dyr nærmet seg et prehistorisk nivå, men la nå det være. Poenget var jo uansett å møte artens endelikt villig og med stoisk ro. Men er det noen som tror på det?

Knapt. Menneskeheten har kjempet mot å bli utryddet i millioner av år, og de har holdt på å tape kampen. Såpass tøft har det altså vært, at hadde Homo sapiens vært disponert for å vente rolig på undergangen, ville den selvfølgelig vært borte for lenge siden. Det heter ikke survival of the fittest uten grunn.

Stalltipset må være at selv om et «Prosjekt avfolkning» virkelig skulle vært igangsatt, ville noen unge kvinner og menn se på hverandre og si til hverandre at de har tenkt over saken, revurdert, og funnet ut at de faktisk ikke vil la seg dø ut likevel.

Så ville spørsmålet vært om disse siste av teknologihistoriens barn faktisk ville klart seg? Ett er sikkert: De ville hatt god grunn til å frykte både utslettelse og dommedag.