Dialog skal finne sted. Kanskje er det den radikalliberale intelligentsiaens fremste eksportvare. Etter at våre forfedre hadde herjet landene i sør, var tiden inne for å trekke oss ut og unnskylde oppførselen. Men skylden ble vi ikke kvitt. Vår oppreisning, vår gave til verden, ble dialog. Resten av verdens mordere, diktatorer eller terrorister skulle vaske seg fri fra skyld under forsoningens tegn.

Mange på høyresiden fnyser av begrepet dialog. Det bærer med seg en tung eim av feighet, en vilje til moralsk ettergivenhet som bare kan praktiseres av fotformkledde sosialister med hovedfag i fredsstudier og portrett av Johan Galtung over peishyllen. Og selvfølgelig fra Kåre Willoch, men han er blitt så gammel. Dialogmotstanderne har sin egen hus-analogi (det finnes alltid en historisk analogi, alltid). Neville Chamberlain som reiste til München for å skape fred i vår tid, som håpet å oppnå ære og unngå storkonflikt, men fikk vanære og historiens største krig. Merkelig nok hører jeg ikke like ofte kritikere av Spanias skjøre kompromiss mellom fascister og venstresiden før overgangen til demokratiet, eller av Nelson Mandelas Sør-Afrika som med Desmond Tutu i spissen valgte å tilgi dem som sto åpent frem med sine udåder, både hvite og svarte.

Dialog har dårlig klang i mange konservative ører fordi det gir assosiasjoner til ettergivenhet, men dialog er like mye realpolitikk. Selv den militære giganten USA kan ikke true alle internasjonale rakkere med kuler og krutt. De må engasjere seg i dialog. Jeg tviler på at Bush-administrasjonens dialog med Nord-Korea, som nylig resulterte i at landet ble fjernet fra USAs terrorliste, skyldes en plutselig forkjærlighet for krydder-te og fredsbyggende pusteøvelser. Det er realpolitikk.

Men dialog forutsetter at motparten lytter og er villig til å endre mening. Derfor er dialog fint, men dialog med underforståtte trusler er desto mer effektivt. Det finnes rett og slett grenser for dialog, og en slik grensestolpe bør settes opp før april neste år.

I september 2001 møttes FNs medlemsland til en internasjonal konferanse i den sørafrikanske havnebyen Durban. Konferansen ble avsluttet 9. september. Møtet skulle egentlig fokusere på verdensorganisasjonens kamp mot rasisme, men ifølge rapporter utartet det til en orgie av fordømmelser og hatefulle ytringer mot Israel, kolonialisme og Vesten (Berlingske Tidende 7. september 2001). Canadas regjering kalte det hele et «rasistisk sirkus», og har varslet at de vil boikotte neste runde i Genève i april 2009.

Foran Durban II har rettighetsfyrtårnet Libya fått ansvaret for planleggingen, mens Iran er pekt ut til å skrive konferansens manifest. Den mest betente saken er en kampanje fra Organisasjonen av Islamske Land (OIC) for å gjøre krenkelser av religionen til en forbrytelse mot menneskeheten. Listen over forslagets støttespillere er en ondskapens akse som har vokst ut av alle proporsjoner: Libya, Pakistan, Iran, Saudi-Arabia, Algerie, Cuba og så videre.

Fransk filosofis enfant terrible, Pascal Bruckner, har satt i gang en internasjonal underskriftsaksjon for å få europeiske land til å boikotte Durban II. Han skriver at: «antirasisme i FN er blitt de totalitære regimenes ideologi, og brukes for å forsvare deres egne interesser. Diktaturer eller notoriske halvdiktaturer (…) tilraner seg demokratiske begreper og standarder for å posisjonere seg selv.»

Noen vil kanskje forstå at islamske land reagerer mot en stadig sterkere religionskritikk i Vesten, hvor deler av den uten tvil går over grensen til hets. Men hvis forslaget vedtas, truer det med å reversere det grunnleggende prinsippet bak menneskerettighetene: Individet har noen grunnleggende rettigheter som ingen stater eller gruppe av mennesker kan ta fra ham eller henne. Å reversere prinsippet betyr at religionen – institusjonen – skal beskyttes, mens enkeltmennesket kan straffes. I muslimske land som Iran og Saudi-Arabia er stat og religion to sider av samme sak. Kritikk av staten er kritikk av religionen. Gjennom Durban II vil vi selge ut kritikere i sør for å kjøpe oss dialog med deres undertrykkere. Det er dypt, dypt umoralsk.

Noen av boikottilhengerne kaller Durban II et nytt Wien i 1683. Da sto den muslimske ottomanske hæren for annen gang utenfor byens porter. Hele Vest-Europa var truet, men en allianse av katolske stater jaget tyrkerne vekk. Denne analogien er naturligvis sludder. Vi bør heller lytte til Villy Søvndal, lederen av det danske sosialistpartiet: «Det er prisverdig å arbeide mot rasisme og diskriminering, [men] i ly av det fine formålet forsøker representanter for en rekke udemokratiske regimer å gjøre religionskritikk til et brudd på menneskerettighetene. De samme land som steiner kvinner og homofile i religionens navn og forbyr sine borgere å ytre seg fritt, vil nå lukke munnen på mennesker verden over som våger å kritisere islam, kristendom og øvrige religioner. Det skal de ikke få lov til.»