– Etter 11. september 2001 følte jeg meg kallet til å gjøre det. Ikke bare fordi jeg var journalist. Jeg bodde to år i Kairo da jeg var ung. Jeg snakket litt arabisk, kjente regionen. Ærlig talt var det ikke så mange journalister som gjorde det. Jeg var med på å skrive filmen The Siege, som på merkelige måter forutså 11. september. Jeg hadde forestilt meg at dette kunne skje.

– Så brukte du fem år på å skrive boken.

– Nesten fem år, ja.

– Du startet bokprosjektet, og du hadde fem år foran deg?

– Jeg visste ikke det da. Da jeg signerte kontrakten i januar 2002 var deadline januar 2003. Jeg strøk ut «januar», og satte «mars» i stedet. Jeg ante ikke hva jeg gikk inn i.

– Hva skjedde?

– Jeg startet arbeidet. Så tenkte jeg at dette er det viktigste jeg noensinne vil gjøre, og jeg må gjøre en så god jobb som mulig, og ikke stoppe før jeg er fornøyd.

Spenningsdokumentar. På bordet foran oss i Gyldendals kantine ligger en fersk bok – Al-Qaida og veien til 11. september. Det er den norske oversettelsen av The Looming Tower (2006).

I boken smelter tre elementer sammen. For det første er den en karakterdrevet spenningsdokumentar. For det andre er den et dokument om islamsk terrorisme fra en ledende ekspert på temaet. For det tredje er den en samtidshistorisk studie av den viktigste begivenheten i amerikansk historie siden Vietnamkrigen.

Boken ga Lawrence Wright Pulitzerprisen for generell nonfiction i 2007. Innen litterær journalistikk er den allerede en klassiker.

– Gikk du deg noen gang vill i stoffet?

– Jeg har et system, jeg bruker indekskort. Hvis det er en passasje jeg vil huske, skriver jeg den på et indekskort. Til slutt hadde jeg 17 bokser indekskort. To bokser om Osama bin Laden, for eksempel – én om hans privatliv, som var inndelt i én for hans koner, deretter én for hans første kone, og så videre. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg alt lagret i disse kortene. De utgjorde et omriss av boken.

– Du hadde den ikke i hodet, men i kortene?

– Jeg hadde en idé om å gjøre denne tragedien forståelig. Jeg måtte gjøre den menneskelig, skrive om individer. [Anti-terroragenten] John O’Neill var den første jeg fant. Jeg lette gjennom dødsannonsene etter 11. september, fant O’Neill, og visste at jeg måtte skrive om ham. Han var leder for antiterrorkampen i New York og hovedmann i jakten på Osama bin Laden. Dødsannonsen stilte ham i et dårlig lys. Han ble tvunget ut av jobben i FBI, og tok jobben som sikkerhetssjef i World Trade Center. Jeg visste ikke om han var skurk eller helt, men å utforske hans historie ville også være å finne ut hvorfor vi [amerikanere] ikke klarte å stoppe 11. september. Og så måtte jeg jo skrive om Osama bin Laden, men saudiene ville ikke slippe meg inn, så jeg dro til Egypt og skrev om Ayman al-Zawahiri [Al-Qaidas nummer to]. Og da jeg endelig slapp inn i Saudi-Arabia, møtte jeg Prins Turki al Faisal. Jeg forsto straks at han måtte være den fjerde karakteren i boken. Så disse fire livene – smeltet sammen – forteller historien om 11. september.

Fire hovedpersoner. – Hvorfor ønsker du å skrive om personer?

– Det er to ting som drar en leser til en bok: Gode karakterer og gode scener. Hvis du kan finne de to tingene, blir det lettere å formidle informasjon. Hvis du har en god karakter som leseren sympatiserer med, kan karakteren være som et esel. Du kan lesse masse informasjon oppå den. Hvis du bare pøser på med informasjon, blir leseren utålmodig, men hvis du har informasjon som gjelder livet til noen leserne er interessert i, vil de sluke all informasjonen.

– Er det derfor du har holdt deg til fire hovedpersoner?

– Ja, og de kommer fra fire ulike steder. O’Neill er fra en amerikansk overvåkningsverden, så du kan gå inn og erfare den verdenen med ham. Zawahiri har terroristbakgrunn i Egypt, hvor al-Qaida oppsto. Han var en vital karakter, for du kan ikke forstå al-Qaida uten ham: Appetitten på blodbad fødtes i egyptiske fengsler. Bin Laden måtte jeg ha med. Men jeg hadde bare fått med små glimt av den arabiske verden hvis jeg ikke også hadde tatt med Prins Turki. Jeg måtte dessuten ha med den saudiske kongefamilien, for de var en del av dette. Prins Turki var dessuten O’Neills motstykke, som leder av saudisk overvåkning. Så det var en fin symmetri i disse karakterene.

– Du skrev boken som en film. Den har scener. Begynte du å skrive annerledes etter å ha jobbet med film?

– Eller – en av grunnene til at jeg begynte med film var at jeg liker å skrive scener og karakterer. Enhver god bok har de elementene, men i filmer er det ingenting annet. Det var lærerikt for meg å skrive film, og se hvordan scener og karakterer kan bære så mye informasjon. I en bok med så mye og komplisert informasjon – hvordan skal man formidle dette uten at leserne klager? Mekka-opprøret i 1979, for eksempel: Det var en fantastisk scene å jobbe med. Men det er også punktet der Prins Turki entrer scenen. Man kan sette den opp, leseren lurer på hva som skal skje, og så kan du stoppe midt i scenen, dra inn en ny karakter, og du får samtidig muligheten til å skrive om forholdet mellom kongefamilien og geistligheten i Saudi-Arabia.

Historiefortelling. – Tradisjonell journalistikk er basert på å fremskaffe nye fakta, ny informasjon, men du snakker om å fortelle historier. Hvordan ser du disse to elementene opp mot hverandre?

– Du må gjøre et valg om hva du skal fortelle. Det er uendelig mange ting å si der ute. Min inngang er å formidle informasjon slik den inngår i livet til mine karakterer. Det vil alltid være masse informasjon du ikke får med, men hvis du følger livet til en karakter, og ser for deg at han er et kamera, og du beveger deg gjennom hans liv, og ting blir viktige fordi de angår ham … Da blir det konkret for leseren.

– Du bruker karakterer du aldri har møtt. Bin Laden, for eksempel. Få mennesker har i det hele tatt møtt ham. Hvordan gjør du slike karakterer levende?

– Man må få ut så mye informasjon som mulig. Så jeg snakker med familiemedlemmer, venner, folk som har vært i hellig krig med ham, tidligere al-Qaida-medlemmer ... Jeg skulle ønske jeg kunne ha snakket med ham. Men i boken er bin Laden beskrevet gjennom øynene til dem som kjente ham.

– Hvordan får du folk til å beskrive? Hvordan motivere folk til å dele all informasjonen og alle beskrivelsene som kreves i en slik bok?

– Journalistisk research er både vertikal og horisontal. Den vertikale aksen gjelder hvor mange mennesker du har snakket med. Jeg snakket med 600 mennesker i arbeidet med denne boken. Horisontal research handler om å finne en god kilde som vet masse, og så komme tilbake og tilbake. Noen kilder har jeg intervjuet flere titalls ganger. Jamal Khalifa, bin Ladens bror, for eksempel. Han kjente Osama godt. Jeg bare fortsatte å kultivere ham. Menn kan ikke intervjue kvinner i Saudi-Arabia, men han var gift med bin Ladens favorittsøster, så han kunne intervjue henne for meg. Han stilte spørsmålene for meg. Etter hvert engasjerte han seg i min bok, og at den skulle være korrekt. Og når du sitter og skriver, så plutselig ... Hva slags hest red han? Jeg fortsatte å ringe kildene, og de fylte hullene for meg.

Det menneskelige. – Enhver reporter/akademiker skrev om 11. september. Hva fikk deg til å tro at du kunne komme med noe nytt?

– Jeg visste ikke om noen ville lese min bok. Hundrevis av bøker hadde allerede kommet ut. Jeg ville bare gjøre dette for meg selv, så godt som mulig. Det er mitt forsøk på å forstå dette historiske øyeblikket.

– Hadde du politiske motivasjoner? Å bygge bro mellom arabisk og amerikansk tankegang?

– Jeg skulle til å svare nei, men når du la til den andre delen av spørsmålet, så ja. Det som skjedde 11. september 2001 var ubehagelig for meg. Jeg elsket Egypt, og hadde masse arabiske venner. Plutselig angrep den delen av verden min egen kultur. Jeg levde der i 1969-1971. De hadde ikke diplomatiske relasjoner med USA da. Når jeg kom tilbake for å skrive denne boken, hadde statene relasjoner, men folk var sinte. Det var ubehagelig. Det var mye fremmedgjorthet. Jeg ville formidle informasjon begge veier.

– Kan du skrive om John O’Neill og [al-Qaida-gudfar] Sayyid Qutb på samme måte? Du tilhører en av kulturene, og de har helt ulik kulturell bakgrunn?

– Når jeg skriver om karakterer fra fremmede land, prøver jeg å tone ned de eksotiske aspektene. Jeg legger vekt på det som er menneskelig ved dem. Journalister gjør ofte den feilen at de vektlegger det «fremmede» ved utenlandske karakterer. Men det meste som finnes i menneskehjertet er universelt. Ved å gå inn der, kan man la leseren forstå hvordan denne personen er gjenkjennelig. Så kan juicy, eksotiske detaljer finne sin plass etter hvert.

Mot skjønnlitteratur. – Hvordan ser du din rolle i samfunnet? Er du en intellektuell? En journalist?

– Jeg har problemer med å definere det. Jeg tror det er viktig for en skribent å være engasjert i de vitale sakene i sin tid. Derfor visste jeg at jeg måtte skrive denne boken. Før 11. september var jeg ferdig med journalistikken. Jeg ville lage filmer. Jeg hadde vært journalist så lenge at jeg ikke trodde det var flere historier igjen å fortelle. Så kom 11. september. Jeg skriver skuespill, filmer, magasinartikler, skjønnlitteratur. Jeg skulle gjerne funnet en ny sakprosabok å skrive. Jeg og den boken har ikke funnet hverandre ennå.

– Hvordan forholder du deg til skjønnlitterære forfattere? De er litteraturens stjerner. Dine bøker ligner skjønnlitteratur, men er faktabaserte.

– Som sakprosaforfatter har jeg lært mye av skjønnlitteraturen. Men i sakprosa er det regler. Du kan ikke gå inn i hodet på karakterene, men du må spørre karakteren: «Hva tenkte du?» Skal du sitere fra et møte, må du spørre «hva var det du sa, og hva var det han sa?», og få den faktiske dialogen, så godt din kilde kan huske, og gå tilbake og sjekke det, og sjekke på nytt … Slik bygger du opp detaljer på linje med de en skjønnlitterær forfatter ville bruke. Jeg tror det nærmer seg skjønnlitterær skriving.

Nye nyjournalister. En annen bok ligger også på bordet foran oss. Det er Robert Boyntons The New New Journalism. Boynton har intervjuet Wright og flere andre ledende amerikanske journalister, som han ser som arvtagere etter nyjournalister som Tom Wolfe, Hunter S. Thompson og Gay Talese. Disse «nye nyjournalistene» legger mer vekt på sak enn på språklige eksperimenter. De står klarere på nonfiction-siden av litteraturen, og er klarere orientert mot sosiale temaer (klasse, rase) og hverdagslige karakterer.

Wright selv har i intervjuer trukket frem George Orwells essay «Politics and the English language» som inspirasjon. Orwell tar til orde for en saklig, nøktern, bevisst språklig frigjøring fra moderne politisk-manipulativ sjargong. Wrights språk er filmatisk, men samtidig lavmælt og nøkternt.

Litterær journalistikk. – Hvordan ser du sakprosaens fremtid? Kan litterær journalistikk nå ut til større publikum, som romaner?

– Vi lever i sakprosaens tid. Dette er en veldig seriøs og sober tidsepoke. Folk vil ha informasjon, de vil ha sannheten. Sakprosasjangeren er vital. Samtidig tørker journalistikkens røtter ut, fordi aviser og magasiner er i krise. Annonseinntektene faller. Det gir sterk belastning på informasjonssamlere som meg selv. Vi avhenger av aviser og magasiner for å finansiere arbeid som denne boken. Det bekymrer meg. Akkurat når folk trenger informasjon som mest, blir det vanskeligere å samle den.

– Men litterær journalistikk har likevel nådd et større publikum?

– Den litterære journalistikken har alltid vært der. Den er ikke ny, men den fødes på nytt, oppdages på nytt i hver generasjon. Verken nyjournalistikken eller «den nye nyjournalistikken» er egentlig ny. Poenget er bare at den er vanskelig å jobbe med. Du må strekke deg langt for å få detaljene, gjøre krevende dybderesearch og konstruere teksten på skjønnlitterære måter, så nært sannheten du i det hele tatt klarer.

Ny bok. – Hva jobber du med nå?

– Jeg jobber med et filmmanus for Ridley Scott. Og jeg har skrevet et skuespill om produksjonen av filmen Cleopatra i 1962. Men jeg leter etter en ny bok. Du må være forsiktig med å involvere deg i slike bokprosjekter, for det svelger store deler av livet ditt. Men jeg skulle ønske jeg fant det.

– En ny bok som denne?

– Hvis jeg fant det, ville jeg gjøre det. Når jeg skrev denne, trodde jeg at jeg aldri ville gjøre det igjen. Men nå skulle jeg ønske jeg fant et nytt prosjekt jeg kunne kaste meg like helhjertet inn i.

– Fem nye år?

– Hvis det var like meningsfullt for meg, så. Klart.