Den norske kjendiskulturen er et ektefødt barn av det norske mediesamfunnet. Kjendisen er en kulturell form produsert for å opprettholde folks tro på at samfunnet holder sammen, at det tross alt eksisterer en grunnleggende norsk verdikonsensus. Norske mediers makt, især tv-mediets, hviler på myten om at mediene representerer «folkets» sosiale sentrum. Kjendisen er personifiseringen av denne myten.

Kjendisstatus gir først og fremst sosial og erotisk makt, men like viktig er at den bekrefter kjendisens verdi. Den sier noe om at han/hun er spesiell, et ekstraordinært menneske, det motsatte av «vanlige folk». Kjendisstatusen er ekte nok.

At unge nordmenn ønsker seg kjendisstatus er ikke bare et uttrykk for narsissisme, men også for medienes makt til å tilskrive visse menneskeliv kulturell verdi. For folket representerer kjendisverdenen en mulighet for evaluering av bragder, men også en eksistensiell flukt. Ikke inn i middelklassen, men vekk fra et mindre meningsfylt «ordinært liv» i arbeidets tjeneste. For en generasjon som vet at Gud er død, seiler kjendisverdenen opp som et dennesidig himmelrike, det mest meningsfylte stedet å høre hjemme.

Back to Norway. Mandag denne uken ga skrifteboksen og hvitvaskeren Kagge Forlag ut boken Oppskriften – for deg som vil opp og fram. Selvhjelpsboken lover, som selvhjelpsbøker flest, altfor mye. Men det som er spesielt med denne utgivelsen er at den henvender seg direkte til unge norske jenter og gutter som vil bli kjendiser. Forfatteren selv, kjendisentreprenøren og journalisten Magnus S. Rønningen, skriver at «boken forteller sannheten om hvordan verden fungerer».

Rønningen startet sin karriere som journalist da han var 19 år, men det var først da han fikk sparken i hjembyen på nittitallet at han markerte seg som ivrig partyfikser og «byvanker» i hipster-Oslo med et selvbevisst bylinebilde av seg selv i fredagsDagbladet. Etter et år i Los Angeles, hvor han først og fremst har hatt til hensikt å samle stjernestøv for videre karrierebygging i Norge, har Rønningen nå vendt nesa hjem. For å skryte av egne meritter, smiske med nesten alt som kan krype og gå i kjendis-Norge og, altså, fortelle andre hvordan de kan bli kjendiser. Rønningen har nemlig hilst på en del av dem selv.

Nihilisme. Oppskriften skiller seg fra annen selvhjelpslitteratur med sin bisarre kombinasjon av fransk nihilisme, skandinavisk misantropi og positiv amerikansk psykologi. Gjør dette Magnus S. Rønningen til en innovativ intellektuell? Nei, dette trehodede trollet er hipster-Oslos egen ideologi, en slags common sense blant hovedstadens unge og hotte. Rønningen fremstår i boken som en lakei og en kyniker. En som står på siden og observerer spillet, som serverer friskt kjøtt til kongene, men som likevel er litt bitter fordi han er ekskludert fra rikdommen som følger med kongestatus. Her omskrives det klassiske mottoet «Klart du kan!» til «Klart du bør!» (gå over lik på din vei mot oss).

«Bare inntil videre». Vi møter i boken en slags glamourfascist, dog med et brennende ønske om å bli iscenesatt som entreprenørsjelen fra helvete. Så har da også Kagge Forlag påspandert Magnus S. Rønningen et blodrødt omslag. Rønningens iscenesatte karakter er alltid nyspeilet og nynappet, tyggistyggende og manipulerende. Det kanskje mest slående med den robotaktige fortelleren er likevel på hvilken måte han eksemplifiserer en trend i den globale kapitalismekulturen, den som krever arbeidstagerens kontinuerlige tilgjengelighet under dekke av «fleksibilitet» og som aldri knytter følelsesmessige bånd til andre mennesker fordi han alltid må være beredt til å gå inn i nye, potensielt belønnende prosjekter. Rønningen fremstår som en tidstypisk «bare-inntil-videre-type,» en som er beredt til å kaste deg på bålet når det måtte passe ham selv og hans egen karriere.

Ansvarsfraskrivelse. «Verden er et kynisk sted,» skriver Rønningen skråsikkert i bokas innledende kapittel. Det er mulig at Rønningens møte med verden har gjort ham bitter og kynisk, men å hevde at mennesker flest er kyniske er en uriktig påstand. Det er rett og slett ikke sant. Mennesker flest er moralske, og å hevde det motsatte er en elementær ansvarsfraskrivelse som bidrar til å legitimere hans eget prosjekt.

Her viser Rønningen seg også som patologisk: Han projiserer sine egne motiver og erfaringer over på andre og på verden. Det er dette som kalles narsissisme.

Maktens ærend. Vi snakker altså ikke om noen cutting edge observasjon av kontemporært sosialt liv. Vi snakker heller ikke om den skarpeste pennen i Satans pennal. Kapitlene om arketyper i Kjendis-Norge er basert på Carl Gustav Jungs feilslåtte teorier, men fungerer likevel som morsom lesning. Dessuten forteller de noe om hvem som har makt i kjendiskulturen, og det er jo viktig å vite for strebende værhaner.

Ellers er boken først og fremst en leksjon i den falske latterens kunst. Oppskriften er den profesjonelle smiskerens arena. Den forteller deg for eksempel hva slags drink den mektige redaktøren i musikkbransjebladet FaroJournalen liker å drikke når han er på byen. Slik boken er blitt, fungerer den mer som en oppdatert variant av Skikk & Bruk. Og sjansen for at et opphold i Camp Rønningen gir en kronisk følelse av å være «skikket og brukt» er stor. Magnus S. Rønningen fremstiller seg selv som subversiv, men i realiteten løper han, hele veien, hele tiden, maktens ærend.

Sannheten. Hovedargumentet i Oppskriften er at talent ikke lenger er nok. Man må selvfølgelig bygge seg selv som merkevare. Eller ha en tydelig og respektert identitet, som det også heter. Rønningens hovedargument hviler på premisset om at alle nordmenn har like muligheter til å bli respekterte kjendiser, og at det kun er viljen det står på.

Sannheten er at en kjendis ikke er en kjendis. Det eksisterer reelle hierarkier av kjendiser, og disse er igjen konstruert rundt deltagernes relative besittelse av legitime symbolske ressurser. Det er for eksempel stor forskjell på bytteverdien i en silikonpupp i guttebladet FHM og en programlederstilling i NRK. Rønningen gir leseren inntrykk av at «talent» er noe som er gitt fra naturens side, og ikke en kompetanse opparbeidet gjennom vilje og ressurser til å realisere sine muligheter, typisk distribuert gjennom familier, nettverk og utdanningsinstitusjoner.

Det er betegnende at Rønningen skriver nedlatende om Marion Ravns samarbeid med den fallerte Meat Loaf, men skryter av kunstneren Matias Faldbakken og filmregissøren Joachim Trier. Sannheten er, i denne boken, noe som kler kongene eller lakeien selv. Rønningen har med andre ord verken evne eller vilje til å gjøre det han sier han skal: å si «sannheten om hvordan verden fungerer».

Bekjennelse. Omtrent midtveis i boken skjer det imidlertid noe interessant. Rønningens nihilistiske attityde slår sprekker, og lyset viser vei til en sosialdemokratisk habitus og en sjel som skammer seg. «Herregud, hva er det egentlig jeg forsvarer her?!» skriver han i et sjeldent øyeblikk av kritisk selvrefleksjon. Et annet sted skriver han om da han og en slags kompis utviklet et system for kategorisering av festdeltagere «som ville ødelagt nattesøvnen til enhver norsk sosialdemokrat». «Systemet vi utviklet er neppe den beste søknaden om en plass i Himmelen,» skriver han eplekjekt, før han raskt tilføyer: «Kynisk, ja vel. Men det funket.»

Her får jeg litt vondt av fortelleren. Ikke bare viser teksten hans frem motsetningene som preger arbeidsstokken i dag, mellom sosialdemokratisk fellesskapsmoral og avansert liberal entreprenørskapsmoral. Han fremstår som en liten gutt med null selvtillit som skal briske seg for nye kompiser og ta igjen overfor gamle. Og som egentlig vet det selv – og skammer seg.

Bekjennelsen Rønningen kommer med midtveis i boken kan selvfølgelig også være en del av en klassisk avlats- øvelse fordi Rønningen nå kan være på vei inn i et ansvarlig norsk kommunikasjonsbyrå (Geelmuyden.Kiese?), eventuelt som researcher i NRKs Store Studio. Uten denne øvelsen i Kagges skrifteboks vil han neppe kunne bli noe annet enn kjendiscoach.

Kagges ansvar. Det Rønningen gjør med sin bok er å si at aspirerende norske kjendiser bør være innstilt på å jobbe 24 timer i døgnet, selge sjel og kropp, smiske med og smile mot ham og hans kolleger («Og husk for Guds skyld å ha pusset tennene!»). Og ellers vente på en suksess som kanskje aldri kommer.

Rønningen er det norske kjendisproletariatets fremste inspirator og manipulator. Og mytolog, selvfølgelig. Måtte utbyttingsprosessene starte!

Spørsmålet som reiser seg er om ikke Kagge Forlag burde vært sitt ansvar bevisst og beskyttet sin nye forfatter mot, nettopp, seg selv. Men det er kanskje for mye forlangt av et forlag som er på vei opp og frem?

Kjetil Olaussen er kultursosiolog fra London School of Economics and Political Science og høyskolelektor ved Markedshøyskolen.