Soria Moria-erklæringen gjentar flere ganger at forskningsrekruttering skal være et satsningsfelt, men i løpet av de siste tre årene har lite skjedd. Dette til tross for at universitets- og høyskolesektoren står foran et generasjonsskifte der mellom 50 og 60 prosent av de faste vitenskapelig ansatte går av med pensjon i løpet av de neste ti årene. Istedenfor å ta klare og tydelige grep som kan løse utfordringen, står regjeringen med hodet i sanden og leker struts mens dyktige unge forskere forsvinner ut av sektoren i en jevn strøm. Kompetanse som samfunnet og enkeltmennesket har investert tid og ressurser på gjennom en femårig universitetsgrad, tre- og fireårig Ph.D og fireårig post doc. går tapt (legg gjerne til noen år som vitenskapelig assistent og kortere strøjobber som forsker). Det er en ufornuftig bruk av mennesker og penger.

Tallenes tale er ikke hyggelig for dem som ønsker en forskningskarriere. Forholdet mellom disputerte Ph.D.-er og utlyste post doc., det vil si en rekrutteringsstilling som skal utvikle disputerte stipendiaters kompetanse, var fra 2003 til 2005 i snitt 2,6. Dette betyr at om lag 40 prosent av alle stipendiatene som disputerte forsvant ut av universitets- og høyskolesektoren. Av disse gikk 10-15 prosent til det private næringslivet. Resten gikk til forskningsinstitutter (NIFU-Step 12/2007).

Selv om mulighetene for en forskerkarriere ser overkommelig ut med odds på noe under 50 prosent for å få en post doc., skjuler tallet store fagvariasjoner. Fra 2003 til 2005 var det på matematiske og naturvitenskapelige fag to disputerte Ph.D.-er per post doc.; på medisin 2,3; teknologi 2,8; samfunnsfag 3,3; humaniora 4,0 og veterinær- og landbruksfag 4,5. Med noen unntak ser dette ut til å falle sammen med regjeringens satsning på real- og helsefag. Men det er tilfellet bare frem til man ser på hva som skjer med post doc.-ene. Dessverre viser det seg at oddsene for at en post doc. fortsetter er overraskende lave: i 2005 hadde mer enn en tredel av de med post doc. mellom 1991 og 2001 forsvunnet fra forsknings og utdanningssektoren (NIFU-Step 27/2007).

Så hva er galt? Dårlig lønnsvilkår sammenlignet med tilsvarende grupper er et moment. At en ung forsker forespeiles en akademisk karriere med små muligheter for fast stilling, hjelper heller ikke. Stramme budsjetter har ført til at flere institutter har vært tvunget til å prioritere drift istedenfor å erstatte dem som pensjoneres. Eksempelvis har antall vitenskapelige stillinger ved de ulike instituttene for kjemi ved Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen og NTNU falt med 17 fra år 2000 til i dag.

I mange fagmiljø er løsningen midlertidig ansatte. Dette er en stadig voksende gruppe som ved UiO i dag utgjør om lag 60 prosent av forsknings- og undervisningsbemanningen. For de midlertidige er forutsigbarheten når det gjelder stillingsprosent fra semester til semester variabel, og for dem som har undervisningsarbeid er det sjelden satt av tid til forskning. Disse stillingene bygger dermed lite forskningskompetanse, samtidig som uforutsigbarheten skaper økonomiske vansker for de involverte.

At Ph.D. og post doc. er begrenset til under fire år, gjør at de i henhold til «fireårsregelen» ikke har rett på fast stilling etter endt prosjektperiode. For folk med boliglån, spesielt i tider med finanskriser og renteoppgang, og for folk med barn, er dette i mange tilfeller en altfor usikker tilværelse. Det er ikke rart at unge forskere rømmer akademia.

I praksis betyr det at til tross for at Norge om få år står overfor en universitets- og høyskolesektor med stort frafall grunnet alderspensjon, så har vi ingen til å ta over. Regjeringen og deler av sektoren ser ikke ut til å forstå alvoret i situasjonen. Som struts står de med hodet i sanden: de gjemmer seg for problemet og unnlater å ta grepene som må til.

Aldersavgangen er en utfordring som bare kan løses gjennom bevisst planlegging der økonomiske midler til både rekrutteringsstillinger og faste stillinger er nødvendig. Vel så viktig er det at det utarbeides karriereløp som gjør forskerlivet mer forutsigbart. Med hodet i sanden har regjeringen tydeligvis også mistet overblikket, og dermed glemt at nåtidens unge forskere er vesentlige for at Norge i en fremtid uten olje og gass skal ha dyktige vitenskapsmenn og -kvinner til å forske frem nye løsninger og undervise fremtidige forskere og arbeidstagere.

Ragnhild Hutchison
Stipendiat ved European University Institute, Firenze